Som så ofte før var det en amerikansk film som åpnet årets filmfestival i Cannes. Moonrise Kingdom er en amerikansk film etter franskmennenes smak, regissert av mannen de anser som Woody Allens arvtager, Wes Anderson, som er bosatt i Paris. I likhet med Allen har Anderson for lengst forlatt Manhattan der han lagde sine første epokegjørende filmer. Moonrise Kingdom vil ikke skuffe fansen av Andersons filmografi, den kunne ikke vært laget av noen andre. Den er nok et stykke ”loony americana” der filmskaperens karakteristiske tablåer når nye høyder med større budsjett og flere filmstjerner (bl.a Ed Norton, Bruce Willis, og selvsagt Bill Murray).

Handlingen er lagt til sommeren 1965, der filmens to hovedpersoner, på randen av tenårene, rømmer fra foreldre og øvrighet for å søke friheten ute i villmarka. Det som et øyeblikk ser ut til å forvandle seg til en blodig ekskursjon, når en gjeng væpnede speidere tar opp jakten på dem, blir som vanlig halt i land av Anderson med uskylden intakt. Fansen vil her gjenkjenne elementer fra både Rushmore og The Royal Tenenbaums, med eksentriske familier i oppløsning og tenåringers vanskeligheter med å forstå voksenverdenen. 

Moonrise Kingdom er nok ingen Gullpalmevinner. Den har en naivitet som står sentralt for Andersons kvaliteter som filmskaper, men det er samtidig noe festivaljuryer har en tendens til å nedvurdere. I Cannes står livspessimisme høyere i kurs enn optimisme og lykkelige utganger.

Matteo Garrone adapterte som kjent Roberto Savianis bestselger Gomorra og fikk ovasjoner da filmen hadde premiere i Cannes i 2008. I Reality tar han for seg en annen italiensk besettelse, reality-tv og påvirkningen tv-mediet utøver i en nasjon der tv-kanalene kontrolleres av få aktører. Den første timen av filmen er mesterlig, og med sitt mikrokosmos av italienske arketyper minner den ikke så lite om Fellini. Garrone skildrer reality-verdenen på en fordomsfri måte, og fokuserer mest på hvilken effekt hovedpersonens deltakelse i et reality-show får overfor familie og venner. Skuespilleren i hovedrollen, Aniello Arena, ble hentet ut av fengsel for å spille i filmen og er eksplosiv. Synd at filmen ikke har en fortsettelse som kan måle seg helt med den første timen. Likevel en film som fastslår at Garrone er i den europeiske eliteklassen av filmskapere. Men han makter ikke å nå opp til nivået han viste i Gomorra – noe som ville vært vanskelig for hvem som helst i Cannes.

Det var knyttet store forventninger til John Hillcoats The Lawless. Etter den dystopiske og trofaste adaptasjonen av The Road, vender han her tilbake til et tilsvarende univers som i gjennombruddsfilmen The Propostion. Også denne gangen er det rockeartisten Nick Cave som har skrevet manus og har komponert deler av musikken. Hovedproblemet er nettopp manuset, som ikke hever seg over det middelmådige. De spenstige regigrepene som gjorde The Proposition til en annerledes, poetisk western-opplevelse, er her redusert til ”bare” solid håndverk. Men med så mange gode skuespillere er filmen verd å se. Særlig Tom Hardys gryntende, inadvendte moonshiner tilfører galleriet med voldelige anti-westernhelter noe nytt.

Christian Mungiu skuffer på sin side ikke med sin andre langfilm, Beyond the hills. Som i debutfilmen 4 måneder, tre uker og to dager er de to ukjente jentene i hovedrollene et casting-scoop. Vi møter to venninner som har vokst opp sammen på barnehjem, og som gjenforenes etter en stunds adskillelse. Den ene nærer en sterk lidenskap for den andre – som på sin side har funnet Gud. Det oppstår en drakamp mellom de to jentene som snart dominerer den isolerte, religiøse sekten de bor sammen med. Som i debutfilmen varter Mungiu opp med handlingsmettede lange tagninger som har forbausende mye liv og intensitet i seg. Mungiu vant Gullpalmen med 4 måneder, tre uker og to dager, og kan vinne Gullpalmen på nytt med denne intense studien av konflikten mellom jordisk og gudommelig kjærlighet.

Den fremste favoritten til å vinne Gullpalmen så langt er likevel Michael Haneke. I Amour får han de franske filmlegendene Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva til å gi sine livs rolleprestasjoner. Filmen utspiller seg i det aldrende parets leilighet, der hun blir tvunget til å oppholde seg etter et hjerneslag. Scenen der slaget lammer henne er briljant skildret av Haneke, med en rennende vannkran som et enkelt og genialt motiv. Men dette er like mye Trintignant og Rivas film, deres hudløse utlevering av alderdommens nedbrytning av kropp og sjel er brutal og øm på samme tid. Amour er ingen behagelig film å se, men den blir ekstra virkningsfull nettopp fordi kjærligheten mellom de to er så sterk. Noen vil huske Riva i nybølge-klassikeren Hiroshima mon Amour. Her gjør hun en enda sterkere rolleprestasjon og burde stå først i køen når skuespillerprisen i Cannes deles ut på søndag.

Ulrich Seidl deltok i Cannes i 2007 med Import/Export, der han med nådeløs presisjon skildret menneskehandel i dagens Europa og hvordan også vi er implisert i den. Det som ofte kjennetegner hans tilnærming er bruk av amatørskuespillere som spiller seg selv i omgivelser de kjenner, og på den måten bryter ned skillet mellom fakta og fiksjon. I Paradise: Love går Ulrich Seidl enda lenger i sin utforsking av virkeligheten. Det er den første i Seidls trilogi om tre søkende kvinner i dagens Europa. Vi møter 50-åringen Teresa fra Wien som reiser til Kenya som sexturist.  Seidl setter den gjensidige utbyttingen mellom kvinnene og de afrikanske mennene på spissen, når han iscenesetter en orgie der kvinnene seksuelt ydmyker en ung kenyaner. Dette er en scene som har polarisert kritikerne i Cannes. Selv om Seidl og forfatter Veronika Franz ikke framstiller kenyanerne som ofre, etterlater filmen en uklarhet om metodene.

I fjor viste Cannes den egyptiske antologifilmen 18 days, som skildrer de blodige hendelsene som ledet til Mubaraks fall. I After the battle er det etterspillet som skildres, og forvirringen og desillusjonen over hvilken retning revolusjonen holder på å ta. Her nyanseres bildet av hvem som var helter og skurker under sammenstøtene på Tahrir Square. For det kresne Cannespublikummet ble det vel mye debatt og for lite filmkunst. Enkelte kritikere mente at festivalen her har latt seg blinde av politisk korrekthet, ved å innlemme en tematisk viktig, men kunstnerisk svak film i konkurranseprogrammet. Men After the battle er ikke laget for et europeisk festivalpublikum. Den er et innlegg som filmskaperne håper vil tenne debattgløden og den demokratiske prosessen i hjemlandet. Det er en umiddelbarhet ved filmen som gjør den verd å se, selv om virkemidlene ikke kan beskyldes for å være raffinerte.

Den neste oppsummeringen, med filmer av bl.a Thomas Vinterberg, Walter Salles, Jaques Audiard og den sensasjonelle nykommeren Benh Zeitlin, følger på førstkommende fredag. Det er på søndag at avslutningsseremonien holdes og prisene deles ut.