Det er lenge siden Oscarseremonien har vært preget av så mye nostalgi. Blant de nominerte filmene var det bare to filmer som utspiller seg i nåtid – og den ene var iransk. Med henholdsvis 11 og 10 nominasjoner og fem priser hver, er The Artist og Hugo nettopp den typen filmer som varmer Oscar-akademiets hjerter.

I en tid der filmen står overfor dramatiske teknologiske endringer, må det være fristende for akademiets medlemmer å se seg tilbake gjennom disse selvbiografiske filmene om filmens barndom. Det er nok mange som kjenner seg igjen i hovedpersonens dilemma i The Artist. Han er en uimotståelig og overbetalt stumfilmstjerne som ikke innser at lydfilmen for alvor vil revolusjonere filmen. I en av filmens mest bittersøte scener, som utspiller seg i trappen i Bradbury-bygningen (et ikonisk filmbygg i L.A.), ser vi hvordan deres posisjoner i stjernesystemet er i endring: Når han, på vei ned trappen, møter den kommende lydfilmstjernen Peppy, som er på vei opp, må det ha framkalt gysninger blant akademiets medlemmer. De har nok alle kjent på den følelsen.

Oscarshowet er en kontrollert affære. En programleder som Ricky Gervais ville aldri sluppet til her, slik han gjorde på Golden Globe-utdelingen, som utenlandsk presse i Hollywood arrangerer. Og siden verken Michael Fassbender eller Tilda Swinton var nominert for årets djerveste mannlige og kvinnelige hovedrolle i Shame og Vi må snakke om Kevin, lå alt til rette for en kveld med the usual suspects.

Til å være en industri som er kjent for å jage etter det siste ungdommelige stjerneskuddet, var kvelden sterkt farget av at de gamle fortsatt er eldst. Her var Spielberg, Scorsese, Allen, Streep, Pitt og Clooney alle nominert. Christopher Plummer, som fikk pris for beste mannlige birolle, konstaterte at Oscar-statuetten bare er to år eldre enn ham selv (han er født i 1929, som var sist gang en stumfilm fikk en Oscar). Kveldens vert, Billy Crystal, spøkte med at Plummer høynet gjennomsnittsalderen på vinnerne til 67 år – og da var ennå ikke 76-åringen Woody Allen introdusert.

Årets Oscarpriser markerte et formidabelt comeback for mannen som mer enn noen annen filmprodusent har vært knyttet til Oscarprisen i moderne tid. Harvey Weinstein er mannen som var gal nok til å tro at han kan nå et stort publikum med en stumfilm. Han gamblet stort på The Artist og vant de gjeveste prisene. Weinstein er den amerikanske produsenten som i dag tydeligst viderefører arven fra den klassiske Hollywoodfilmen på 1940- og 50-tallet. Det var på 1990-tallet han begynte å pakke inn upolert independentfilm for et mainstreampublikum som var sultent på noe nytt fra Hollywood, og resten er historie. Selv om The Artist ikke akkurat er den nye vinen, er Weinsteins vilje til å ta sjanser en sjelden kvalitet i dagens Hollywood.

Det er lett å henfalle til kynisme når man ser den overbetalte og overeksponerte Hollywoodkolonien feire seg selv. Og når akademiets medlemmer hyller afroamerikanske skuespillere som omsider får en Oscar, slik tilfellet var med Octavia Spencer i Barnepiken,  er det fristende å tro at de klapper like mye for seg selv (se hvor langt vi har kommet, ser det ut som de tenker, sansynligvis uten å reflektere over hvor sent dette framskrittet i realiteten har kommet).

Men det er umulig for en hver som har et nært forhold til Hollywoods filmhistorie å ikke bli berørt av at filmer som The Artist og Hugo blir hyllet. De er begge verdige prisvinnere. Ingen annen kunstform kan skape en så sterk intimitet med skuespillerne, som vi kan studere på nært hold på det store lerretet. Når vi ser dem på scenen under Oscar-seremonien, der de ler og gråter og takker sin mor og sin far, så er det som å få gjensyn med nære venner. Det er hva filmens bedragerske magi gjør med oss, den forvandler oss til dårer, og det er derfor jeg noe motvillig vil fortsette å interessere meg for filmverdenens mest glorete fesjå.

Denne kommentaren er også publisert i Aftenposten.