Stor takk til Kjetil Lismoen for at debatten endelig går i riktigere retning –  framover. Ikke minst at man kan diskutere drama og kvalitet og ikke eksistens. Edward Dreyer, som vil legge ned alt, tar jeg rennafart i, for hans mål og motiver er endelig framme i dagen og er like ideelle som Statoils oljesandsprosjekter i Canada (les Dreyers innlegg)

Jeg er uenig i Lismoens vurderinger av at all Aftenposten og Dagbladets avsløringsjournalistikk er stuerein framstilling, men det er detaljer. Viktigste først; jeg er veldig enig i at Erobreren ikke har nådd sine ambisjoner og at den dessverre fortjener svært lave terningtall. At aviser tror at alle i NRK Drama klapper for alle sider av tv-serien eller totalen sier mye om fordommene mot dramaavdelingen der ute.

Det flotte i Lismoens initiativ er at det trekker opp de to viktigste spørsmålene: Hvor vi skal og hva som skal til for å komme dit.

Ritualet krever at vi snakker om Danmark og name-dropper hvem som har lest hva og snakket med hvem. Men denne gangen er jeg ikke like ravende uenig somforrige gang vi krysset klinger. Denne gangen er jo Lismoen tydelig på at vi trenger en sterk dramaavdeling i NRK, noe alle som ikke er på eiersiden i produksjonsselskapene i Norge burde slutte seg til.

Jeg hevder ikke at dramaavdelingen er perfekt, men det betyr ikke at seerne, manusforfattere, skuespillere, regissører og alle andre disipliner ikke er tjent med å ha ett sted som ikke jobber for størst mulig overskudd til eierne. Eller at det finnes en avdeling med rigid forhold til avtaler, regler og lover.  Så til Lismoens interessante spørsmål.

Hvor vi skal?

Det kan virke som Lismoen mener det er en motsetning mellom massene og kvalitet, samtidig som han sier at folk har blitt bortskjemt av kvaliteten fra svensker, dansker og amerikanere. Vel, jeg er enig med Lismoen på halvveien, at folket ønsker kvalitet i større grad enn før. Det er at ”folk” og ”masser” er to forskjellige størrelser jeg blir forvirret av.

Målet må ikke være smalt og modig, men heller originalt og bredt.  Vidar Kvalshaug i Aftenposten gjør en enda større feilslutning ved å si at det smale er det nye brede i samme resonnement som han etterlyser Broen, Forbrytelsen og Borgens kvaliteter. Er det noe danskene får til, bortsett fra heidundrende engasjerende tv-drama, så er det evnen til å tenke skamløst bredt og imponerende originalt. Originale, attraktive ideer og historier er like universelle som ideen om å parkere hesten til fordel for bil og bruke pekefingeren istedenfor tastatur på telefon. Vi kan sikkert diskutere hvor originale disse historiene eeegentlig er, men ikke i dag.  De er opplevd som nye, attraktive historier for alt for mange til at vi skal leke kopi- eller referanseleken.

Målet for drama må være å være så originale og skamløst appellerende som mulig. Få den norske befolkningen til å benke seg foran skjermen bare de hører ordet ”norsk tv-drama”. 

Og her er jeg imponert over konkurransen som er i gang mellom historier og kanaler, men ingen er i mål, og ingen er ennå på danskenes nivå. Får man til suksess over tid vil beslutningstakerne se at norsk drama blir et konkurransefortrinn for kanaler, og dermed vil flere penger komme. Alle blir lykkeligere unntatt dem som synes det er like moro og mye rimeligere med game- og talkshows.

Hvordan komme dit?

Det er her jeg ikke forstår Lismoens ensidige versjon av hva som har skapt den danske suksessen, ei heller gullalderen fra USA og England.  La meg si det svært tydelig: Dansk Dramas suksess er selvsagt at de har hatt en egen dramaavdeling. Det er ikke den eneste årsaken, men det er en grunnleggende forutsetning for at man har hatt en slik tung, vedvarende satsning fra DR´s side. Tror du en eksterninnkjøper hadde stått like sterkt? At det ikke har vært viktig at det har vært en del av DR´s identitet og satsning, at vi i DR lager dette?

Den veien som tv-drama i Norge må gå, er å bli like systematiske i å utvikle originale og helstøpte manus som de danske og svenske forbildene, og ikke minst de amerikanske.

Lismoens framstilling av den danske suksessen er mildt sagt kun en side av historien. Den viktigste kraften i dansk drama er evnen til å ta vare på- og utvikle manusideer, manus og manusforfattere. Dersom du ser på seriene det er snakk om så er de i stor grad forfatterdrevne og produsentstyrt. Den heldige symbiosen mellom regiutdanning, regitalenter og DR skal heller ikke underslås, men Nicolai og Julie, Krøniken, Livvaktene, Ørnen, Forbrytelsen og Borgen kom som en konsekvens av at DR fikk opp en rekke langserieideer som regissører, skuespillere og hele bøtteballetten fikk prestere inn i. Det mener jeg da at DR´s snart avgåtte dramasjef sa relativt tydelig i sitt intervju med Kaja Korsvold i Aftenposten. De som utvikler og holder dette sammen er høyt kvalifiserte og dedikerte produsenter.

La oss gå til noen andre serier – og ta regi eller manustesten, tilfeldig prioritert ut fra min objektive vurdering av hva som er best i verden: The Wire, The West Wing, Deadwood, The Sopranos, Mad Men, Breaking Bad, Damages…. Er det regissørene som har skapt TV-serienes storhetstid? Det er to viktige unntak i denne listen, Riget og Twin Peaks, men de geniene kan man bare håpe på og håp er aldri en strategi.  

Selvsagt er det et samspill, og manusutvikling og produksjon er ekstremt avhengig av alle for å komme opp på det nær-plettfri-nivået som dansker og amerikanere befinner seg på. Men absolutt først kommer manus, den grunnleggende ideen som gjør at en fortellerkonstruksjon kan bære i mer enn 90 minutter.

Og det fine med manusforfatteriet er jo at alle kan prøve seg. Screenwriter koster fortsatt bare 700,- og ingen har sagt man ikke kan være regissør for å bli forfatter. Det er bare ikke en nødvendig forutsetning.

Avslutningsvis vil jeg bare poengtere at det burde vært en noe større forståelse for at NRK ikke debatterer en serie mens den går på luften.

Gjermund Stenberg Eriksen

Manusforfatter

(som ikke jobber i NRK Drama, men har manusprosjekter under utvikling for avdelingen)