Skrevet av Mattis Øybø

– Det er jo ikke så mange som dør av naturlige årsaker, lenger, sa legen og smilte trett.

Bak ham på veggen hang en sånn stor plansje over alle menneskets muskler som jeg husket fra besøkene hos helsesøster på skolen. Og jeg gjentok de latinske navnene stille for meg selv for ikke å begynne å gråte.

– Det var hjertet, fortsatte han.

Gjennom et helt liv hadde pappa levd med en hjerteklaff som ikke fungerte som den skulle. Bare det at han ble sekstisyv, var et lite medisinsk mirakel, i følge legen. Vanligvis så ikke slike pasienter førtiårene.

Da jeg etterpå gikk gjennom de tomme sykehuskorridorene slo det meg at jeg hadde glemt å spørre om det var arvelig. Om jeg også var en som ikke ville se førtiårene. Om min hjerteklaff ville holde ut.

Jeg var 39.

Lyden av skrittene mine smalt mellom veggene. I det skarpe september-lyset svevde støvet som stjerner. Overalt sto sengene oppredd og tomme.

Jeg husker jeg tenkte: Nå er det det bare meg igjen.  

Mamma forsvant da jeg var syv. Hun var sykepleier på Alexander Kielland-plattformen som tippet rundt den natten i mars 1980. De fant henne aldri igjen. Bildet av de fire oppdriftselementene, alene på det store havet, var gravstøtten hennes. I 94 satte søsteren min en overdose, samme kveld som avslutningssermonien i OL, etter en tretten år lang utforbakke. Fra da av var det som om pappa tok seg sammen, som om sorgen over Jenny slukket sorgen over mamma, og selv om jeg var tjueen, og snart ferdig med annen avdeling, var det likevel som om han kunne se at også jeg hadde begynt å falle.

Psykologen, som han sammen med Marianne fikk meg til å gå til, brukte ordene «tapt livsevne» om min situasjon, og jeg husker overraskelsen over at det var snakk om en evne.

I kirken kjente jeg igjen to fra brigdeklubben, og en av pappas gamle kolleger, i tillegg til en nabo jeg hadde truffet i oppgangen hans noen ganger, men ellers var det så godt som tomt. Pappa var en godt likt mann, med et stort nettverk, som det heter om gamle mennesker, og hadde hjertet hans stoppet for et år siden ville det vært fullt. Det var jeg sikker på. På første rad satt hans elleve år yngre bror. Vi omfavnet hverandre. Marianne hadde ikke kommet. Øverst ved alteret sto kisten hans, alene.

Presten kom ut med en kassettspiller i hånden. Han satte den på en krakk bak en mikrofon, og trykket på play. Ut av høyttalerne begynte orgelmusikken. På et oppslag i våpenhuset sto det at organisten også var en av dem som hadde blitt borte under Forsvinningene.

Ingen visste nøyaktig når det hadde begynt. Folk forsvinner jo hele tiden. Tenk bare på bildene av alle barna i avisen. Store, troskyldige øyne. Eller passfotografiene av de voksne. Det halvt offisielle i det blikket, som om det sier, her er jeg, slik er jeg i verden, men som i forvinningens lys er fullstendig vrengt om: Det siste opptaket fra overvåkningskameraet på SevenEleven, ti på halv elleve, lørdag kveld. Hun kjøpte en pakke sigaretter.

Og tyggegummi.

Og så gikk hun ut av døren for aldri å bli sett igjen.

Her var jeg.

De fleste kommer jo tilbake. Gjerne dagen etter. Politiet opererer etter 48 timers-regelen, har jeg lest et sted. Men det var altså først da den italienske statsministeren forsvant i januar at mistanken for alvor bredte seg. Han hadde gått til sengs med en ung og pen fotomodell fredag kveld, men var borte da hun våknet. Først hadde hun ikke tenkt noe over det. Han var den italienske statsministeren. Hun var en ung og pen fotomodell. Hun kjente sin plass, men da pressesekretæren kom inn på soverommet og spurte henne om hvor han var, forsto hun at noe måtte ha skjedd. Han hadde ikke dukket opp på frokostmøtet med sjefen for den europeiske sentralbanken. Han var borte.

Ingen hadde sett ham gå. De tolv bilene han disponerte sto fortsatt på plassene sine. Det fantes ingen tegn på sviktende mental helse (selv om avisenes karikaturtegnere åpenbart ikke var enige om det). Det fantes ingen store uttak fra en minibank. Et kort øyeblikk falt mistanken på den unge modellen, men den forsvant raskt, blant annet fordi det viste seg at hun bare var femten.

Dagen etter forsvant en berømt amerikansk skuespillerinne. Og samme dag kom det frem at ingen hadde sett den danske kronprinsen på nesten en uke.

Folk forsvant. Om natten. Mens de sov. Deres ektemenn og koner, deres elskere og elskerinner, våknet opp uten å finne annet enn en varm pysjamas. De hadde bare blitt borte, eller, som det ofte ble sagt; det var som om de var blitt til luft.

Det fantes ingen grav, annen enn den man kunne puste.

Det ble spekulert i om det var et virus.

I februar fikk det et navn. Forsvinningene. Siden årsskiftet hadde det blitt borte over 120 000 mennesker, bare i Norge, og takten var økende.

I slutten av april forlot Marianne meg for en mann hun hadde et forhold til siden oktober. En skilsmisseadvokat, av alle ting. Hun hadde vært min i nesten tjue år.

Butikkene stengte. Trikkene sto. I mai gikk strømmen. Tolv av atten ansatte på en kraftstasjon i Lier dukket ikke opp på jobb, og det tok de gjenværende tre timer å få strømmen tilbake. I følge uoffisielle tall hadde nær 200 millioner mennesker forsvunnet, over hele verden. Det ble sagt at hvis det fortsatte i dette tempoet, så ville det ikke være et menneske igjen i løpet av bare noen få år.

De religiøse sa at Gud hadde kalt dem hjem.

Den sommeren sto jeg ofte utenfor leiligheten til advokaten, og betraktet skyggene av det livet Marianne nå levde. Advokaten. Jeg kalte ham bare det. Jeg ville ikke gi ham et navn. På varme kvelder sto vinduene åpne, og jeg kunne høre radioen og tven og musikken. Coltrane. Miles. Og hun som ikke kunne fordra jazz. Plutselig la jeg merke til et lys i et av vinduene i etasjen over. Den mørke blanke flaten blaffet med ett opp, for så å forvinne igjen. Det kan ikke ha vart mer enn et sekund. Et hjerteslag. Og jeg visste med en gang hva jeg hadde vært vitne til.

Alle skal miste alle.

I august hadde en million nordmenn forsvunnet.

I september ringte pappa. Han klaget over brystsmerter.

Presten sa han var en varm mann, høyt elsket og dypt savnet, en mann som hadde levd et liv i sorgens skygge, men som samtidig visste å sette pris på de små gleder, som modelljernbanen han hadde arbeidet med siden han tok ut AFP for fem år siden.

Gud gir, og Gud tar.

Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

Etterpå sto jeg i døråpningen og takket alle for at de hadde kommet. Det var en fin høstdag, gul i kantene, men fortsatt varmt. Jeg så henne ikke før jeg sto der med hendene hennes i mine. De slanke leddene, det lille arret ved roten av tommelen.

– Marianne, sa jeg, og så opp.

Og så omfavnet hun meg, og gleden som fylte meg da, fikk meg endelig til å gråte.

Hun hadde kommet likevel.

Sammen gikk vi gjennom halvtomme Oslo-gater. På Majorstua fikk vi kjøpt is, og i den skjøre varmen fra den døende solen, slikket vi den i oss uten et ord.

I leiligheten kokte jeg kaffe. Marianne hentet frem kopper, den røde som hun alltid pleide å bruke, og den sølvblanke termokoppen hun visste jeg foretrakk. Dette hadde jo også vært hennes hjem. Vi satte oss, hun tente et stearinlys og sjenket i.

– Advokaten er borte, sa hun.

Hun var trist, jeg kunne se det, øynene hennes, dratte som to dråper, men det var hit hun hadde kommet, hun var her, sammen med meg.

Jeg tok hånden hennes og strøk den, og hun tok den ikke bort.

– Han ringte meg, vet du, sa hun etter en stund.

– Hvem da?

– Faren din.

– Å?

– Han var sint på meg. At jeg bare kunne forlate deg, sånn. Jeg tror han mente at du vårt felles prosjekt, på en måte.

Hun lo.

Mørket utenfor la seg mot vinduet, som en myk hånd, og i gjenskinnet av stearinlyset, var det som om vi var de eneste to menneskene i hele verden.

– Og kanskje har han rett, fortsatte hun, før hun tok seg i det. – Hadde.

– Hvorfor forlot du meg?

Det var det eneste spørsmålet jeg ville ha svar på. Hun trakk hånden til seg og så ned i bordet, strøk fingeren over et kvisthull, før hun så opp igjen.

– Tar du fortsatt pillene dine? sa hun.

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Jeg trenger dem ikke lenger.

– Du var så syk.

– Men jeg trenger dem ikke lenger, gjentok jeg.

Hun nikket. Det ble stille.

– Hvorfor forlot du meg?

Hun pustet inn.

– Du har mistet så mange, sa hun. – Det var ikke så lett å leve med.

– Alle skal miste alle.

– Ja, du pleide å si det, men jeg kunne ikke ha det sånn, til slutt, kunne jeg ikke ha det sånn.

Så grep hun hendene mine, og så meg inn i øynene.

– Det kan aldri bli oss, du vet det, ikke sant?

– Jeg vet det, sa jeg. – Jeg vet det. Men du er her nå.

– Ja, jeg er her nå.

Og så lå vi med hverandre. To mennesker som kjente hverandres kropper. Et stille og langsomt samleie, før søvnen tok oss begge.

Den natten drømte jeg om døende stjerner, som plutselig blaffet opp, og som for et øyeblikk omsluttet alt.

Da jeg våknet, var det helt mørkt. Ikke en gang skinnet fra gatelyktene kunne jeg se. Jeg lukket øynene, og trakk pusten inn. Jeg kunne fortsatt kjenne lukten av henne.

Og slik lå jeg til lyset kom.

Les mer om Cinematekprogrammet: Apokalypse snart!

Les også dette kapittelet fra Mattis Øybøs roman «Karin og Kareem» der hovedpersonen, en filmskaper, viser filmen sin på Film fra Sør-festivalen i Oslo.