Journalisten plasserte ham foran bildet av

den hettekledde fangen fra Abu Ghraib, og Kareem

kunne ikke la være å tenke selvfølgelig, som om han

allerede nå i detalj kunne se for seg hvordan dette

intervjuet ville forløpe. Hvordan kunne han snakke på

vegne av noen som helst? Borte var følelsen av tilhørighet,

som raseriet den gangen på Al-Rashid Hotel hadde

vekket i ham. Henri sto og pratet med Jenny. Han formet

hendene som et kameraobjektiv, og hun lo. Kareem

så bort på Samir, som betraktet svarthvitt-fotografiet

av en ung gutt med en jødestjerne festet til jakka, og

hendene i været. Ved siden av hang et mindre et i farger,

der det samme bildet var projisert på en vegg, nøyaktig

samme sted, bare 60 år senere.

– Skal vi begynne? sa journalisten.

– Dere rekker vel Kveldsnytt? sa Jenny, og så på

klokka. Henri sto like bak henne og blunket til Kareem.

– Det er planen.

– Dere kunne fått ham til Dagsrevyen også, vet du.

Journalisten bare trakk på skuldrene.

– Trenger dere meg?

Samir hadde kommet bort til dem, og henvendte seg

til Kareem.

– Jeg klarer meg, sa Kareem. – Det skal gå bra.

 

Tolken så på ham, som om han ikke forsto.

– Du kan bare vente på meg der borte, fortsatte han

og pekte på en stol ved fotografiet av den jødiske

gutten.

– Vi skal la dere være i fred, sa Jenny, og tok tak i

armen til Samir.

Henri hvisket noe i øret hennes. Hun kniste. Samir

sa ingenting, men bukket lett, før han lot seg føre vekk,

og til slutt satte seg på stolen Kareem hadde pekt på.

Plutselig skyllet trøttheten over ham. Han ville ikke

gjøre dette intervjuet. Han ville ikke nok en gang svare

på spørsmålet om hva han egentlig ville med filmen sin,

og hvilken rolle den kunne spille for krigen. På premieren

i Berlin i februar hadde han hatt alle svarene klare,

men det var åtte måneder og mange intervjuer siden. Og

nå?

– Det er en sterk film du har laget, sa journalisten.

– Så du har sett den?

De kunne høre et maskingevær knatre fra salen ved

siden av, og en marinesoldat rope Get some! Det var

ikke så altfor lenge til filmen var ferdig.

– Jeg så den i Toronto, sa journalisten. – Det er en rystende

film. Bestefaren og den gutten er virkelig et funn.

– Takk.

Journalisten var på Kareems alder, pent kledd, med

hvit skjorte, blå jakke og jeans. Brillene hans var akkurat

som forventet for en mann som ser mye film.

– Hva gjorde du i Toronto? sa han.

– Jeg var på ferie, sa journalisten.

– Og så gikk du på filmfestival?

– Ja, du vet, når man først er en filmbuff.

Journalisten smilte.

– Møtte vi hverandre? sa Kareem. – Beklager hvis

jeg ikke husker det, men …

– Nei, vi gjorde ikke det. Jeg hørte introduksjonen din

før filmen, men så deg ikke mer i løpet av festivalen.

Kareem husket den introduksjonen, og så husket

han også Toronto. Visningen av filmen og applausen,

og debatten etterpå, og ikke minst den blonde kanadiske

skuespillerinnen som han hadde kommet i snakk

med i baren, og hotellrommet og dragetatoveringen

hennes over den ene hoften.

– Så hvilken film er Kurosawas beste? sa Kareem.

– Som filmbuff …

Han ville prøve ham litt.

– Rashômon, selvfølgelig, svarte journalisten kjapt.

– Ingen tvil. De syv samuraier er fin den, altså, men jeg

er svak for Machiko Kyo.

Lyden av den tunge dieselmotoren til en pansret

Humvee slo gjennom veggen, og journalisten lo stille

og så på ham med et skjevt smil. Det var hans tur

nå.

– De tre beste filmene noensinne, sa han.

Kareem nølte ikke.

– Sykkeltyven, Gudfaren II og Singin’ in the Rain.

– Fint sistevalg. Overraskende, men fint.

– Det er ingenting som dansende menn i regnvær, sa

Kareem, og det hørtes ikke så innøvd ut.

Journalisten sa hva han het, og hilste på ham for

andre gang.

– Og min liste er It’s a Wonderful Life, Solaris og,

ja, hm, Søvnløs i Seattle.

– Guilty pleasure, sa Kareem og lo. – Men ingen dårlig

film.

 

De nikket til hverandre, og Kareem fikk en plutselig

lyst til å fortelle ham om sin egen avstandsforelskelse i

Meg Ryan, særlig i Da han møtte henne. Hvorfor hadde

han ikke tatt den med i listen sin? Singin’ in the Rain

skulle liksom være hans modige valg, det lille spranget

fra den gode smaken, men nå fremsto den bare som

konvensjonell.

– Er dere ferdige nå? sa kameramannen. Han sto

med kameraet på skulderen og ventet utålmodig.

– Ja, la oss begynne, sa journalisten.

Kareem stilte seg opp foran fotografiet av fangen.

Og idet kameramannen skrudde på lyset og begynte

å filme, var trøttheten borte. Han hadde blitt overrasket

over journalistens kunnskaper og entusiasme.

Han skulle snakke om film med en som faktisk var

interessert, og som åpenbart kunne det han snakket

om. Journalisten hadde minnet ham om samtalene

han hadde hatt med vennene sine på filmskolen, der

navn og lister var en måte å fortelle hverandre hvem

de var.

Citizen Kane, Raging Bull, Blade Runner.

Tåkekaia, Persona, Under oliventrærne.

Sykkeltyven, Gudfaren II, Singin’ in the Rain.

Det virket plutselig så lenge siden.

– Hvordan er det å være tilbake i Norge?

Kameraet gikk.

– Det er fint, det er godt å være her igjen, sa Kareem.

– Jeg har til og med savnet været.

Han pekte mot vinduene og den mørke høsthimmelen

utenfor.

– Noe mer? spurte journalisten, og Kareem visste

hva han ville at han skulle si.

 

– Og jentene, da, sa han, og smilte. – Jeg hadde glemt

hvor vakre de norske jentene var.

De lo, og Kareem kjente seg lettere enn på lenge.

– Er det lenge siden du var her sist?

– Det begynner å bli noen år. Jeg beholdt kontakten

med noen venner etter at vi flyttet. Det hendte jeg dro

på besøk til dem om sommeren.

– Har du kontakt med dem fortsatt?

– Nei, sa Kareem.

– Du har laget den første filmen fra det nye Irak,

fortsatte journalisten. – Var det vanskelig?

Fra kinosalen kunne de høre lyden av et Black Hawkhelikopter,

lavt over hustakene. Kareem trakk pusten.

– Irak er et land i krig, så ja, absolutt, det var vanskelig.

– Men hva ville du egentlig, da du gikk i gang med å

lage den?

– Jeg ville først og fremst lage en god film, sa han.

– Men i tillegg ville jeg vise hvordan det er for vanlige

folk å leve i et land i krig.

Han kjente hvordan ordene bare gled ut av munnen

hans. Vanlige folk.

– Men, jo mer jeg har tenkt på det, fortsatte han, – så

tror jeg at jeg også ville bli bedre kjent med hjemlandet

mitt. Det var jo første gang jeg var i Irak da vi skjøt den.

– Å?

– Mor og far er jo født der, men ikke jeg. Jeg er født

på flyplassen i Damaskus, på den internasjonale terminalen.

Han angret med en gang, men nå var det sagt. Journalisten

nikket, og så på ham i stillhet i noen sekunder.

Kareem hadde sett det blikket før.

 

– Så den ble til som en slags hjemlengsel? spurte

journalisten.

– Hjemlengsel … det ordet hadde jeg nesten glemt,

sa Kareem. – Det må være et av de vakreste ordene i

det norske språket.

Plutselig kunne de høre Jenny le. Hun og Henri sto

ved inngangen, like ved fotografiet av den døende soldaten.

Kameramannen hysjet på dem, og Jenny fniste,

så ned og sa unnskyld.

– Du har selvfølgelig rett, fortsatte Kareem, uten å

la seg distrahere. Han ville snakke om dette. – Men

hvilket kunstverk er ikke en form for hjemlengsel? Er

det ikke det alle bøker og filmer til slutt handler om?

Vi er alle barn av Odyssevs. Tenk på Charles Foster

Kane og hans Rosebud, eller Hamlet og hans råtne

Danmark, eller Bill Murray i Lost in Translation, for

den saks skyld. De reflekterer alle over hjemmet, og

ikke minst, hva det vil si å være hjemme. Det gjør jeg

også i min film. Irak er mitt hjemland, men da jeg

kom dit, lå det i ruiner, og ingen visste hvem jeg

var.

 

Kareem svelget og merket at han ble rørt over sine

egne ord. Hjemlengsel. Journalisten hadde rett. Kanskje

mer enn Kareem selv hadde vært klar over. For

lengselen filmen ga uttrykk for, var også hans egen. Det

kjentes i alle fall slik, og han merket at han nå var glad

for at dette intervjuet ble gjort.

– Man kan jo se spor av denne fremmedfølelsen i filmen

din, fortsatte journalisten. – Ikke minst med tanke

på bestefarens rolle. Han er jo husets eier og herre,

men se hva som skjer med ham?

Kareem nikket ivrig.

 

Les mer om boken hos forlaget