Anders Refn har klippet film i 45 år og er den mest brukte klippedoktor i skandinavisk film. Han har også samarbeidet tett med Lars von Trier på flere av hans filmer (Breaking the waves, Antichrist), både som klipper og dramaturg, og har klippet skandinaviske storfilmer som Max Manus og Populærmusikk fra Vittula.

Når vi møter Refn gjør han seg klar for å reise til Oslo for å se Kon Tiki-filmen til Joachim Rønning og Espen Sandberg. Han understreker at han ikke er tilkalt i dette tilfellet som noen ambulerende klippedoktor for å stille en diagnose.  Men det er gjerne den rollen han har hatt når han er blitt hentet inn til skandinaviske klipperom, ofte i siste øyeblikk, for å se om det det er mulig å få mer liv i ”pasienten”. Refn forteller at han som regel går inn i slike produksjoner fordi han synes filmskaperne og prosjektene er interessante.

– Klippedoktorer i Hollywood blir gjerne hentet inn av produsenten som har en litt annen stilling enn i skandinavisk film. Jeg oppdager fort om det er noe jeg kan bidra med, om ”pasienten” kan reddes.

Refn ser noen generelle trekk som ofte går igjen i de filmene han er hentet inn for å bistå.

– De fleste filmene lider av at de er overfortalt eller underfortalt – noen ganger begge deler. Noe er ikke klart nok fortalt, slik at andre ting blir uforståelig. Andre ganger blir ting fortalt tre eller fire ganger fordi regissøren er engstelig for at publikum ikke skal få med seg det han eller hun ønsker å uttrykke. Men som regel er det nok med én gang. Jeg ser det heller som en fordel at man underforteller litt, man kan gjerne stille noen gåter til publikum – så lenge de ikke blir forvirret. ”Get in late and get out early” er ofte mitt mantra. Voltaire har sagt: ”Kunsten å kjede, er å fortelle det hele”. Det er ofte slik at man kommer inn for tidlig og forlater scenen for sent. Gå så sent inn i en scene som du bare våger, og når scenens konflikt og essens er satt i relieff, så forlater du scenen så fort du kan. Gå inn og overrask med en uventet drening i scenen som kan stille spørsmål i forhold til den neste scenen som kommer. Det er hele tiden den neste scenen man må tenke på, hva slags energi man skaper i forhold til den neste scenen.

– Det handler også om struktur: følger man manuskriptets struktur slavisk? Manuskriptet er jo et arbeidspapir man jobber utifra. Men jeg har aldri i mitt lange liv som filmklipper og regissør opplevd at manuskriptet og klippen har vært kongruente. Det skjer alltid noe, man smyger nye scener inn og hiver noen ut, for det hele får et eget liv.

Når Refn skal klippe en film fra grunnen, vil han gjerne lese manus først. Men når han kommer inn som klippedoktor er det ikke noen fordel.

– Det må være hvis det er noe i filmen som er uforståelig og vi må tilbake for å finne hva intensjonen egentlig var. Jeg ser heller på hva selve filmen kan fortelle meg, hva skuespillerne kommuniserer. Når man kommer inn i en film som har kullseilet og filmskaperne har sittet for mange netter og trenger et ”fersk” blikk, så kan det være en stor fordel å ikke ha lest manuset. Man kan da bare vurdere hva man har foran seg, helt enkelt.

Dårlig eller ubalansert skuespill, er også en gjenganger, forteller Refn. Han siterer Hollywood-mantraet ”do anything that can protect the film from bad acting”.

– Når jeg går inn og ser gjennom basismaterialet, kan det være at f.eks første tagning har en spontanitet man ikke kan se senere. Det kan være at man har valgt et annet klipp fordi det ser mer elegant i klippen, at kamera ikke sto plassert der det ideelt burde stå. Men som regel bør man kunne ofre et pent klipp for en god skuespillerprestasjon.

Refn kan fortelle at mottakelsen han får som klippedoktor er stort sett åpen, men at noen er skeptiske.

– Det er nok de som tenker at ”nå kommer slakteren fra København og skal ødelegge filmen min” (latter). Men jeg vil jo bare hjelpe filmen, det er ikke i min interesse å ødelegge noe, og det er heller ikke jeg som får noen ære om det går bra.

Det hender at Refn ankommer klipperommet, bare for å oppdage at pasienten har avgått ved døden.

– Det skjer selvfølgelig. Men jeg takker ikke ja til filmer der jeg opplever at jeg ikke kan gjøre noe. Jeg vil ikke bruke min tid på det. Men om det ligger et forbedringspotensiale i materialet, enten det er 10, 20 eller 30 prosent – da er det verdt strevet. Det kan utgjøre en forskjell, både kommersielt og kunstnerisk. Det er regissøren som er filmens forfatter, og mottakelsen en film får betyr enormt mye for han eller hennes videre karriere. Kritikerne skyter ikke på filmfotografen eller klipperen, det er regissøren som får æren for suksessen og skylden for fiaskoen. Derfor er klippeprosessen så skjebnesvanger, det er siste mulighet til å få filmen på rett kjøl. 

Les også våre klippe-relaterte saker i utgave 5 2011 på side 46 (Drømmefabrikkens reparatør) og side 48 (Den tredje forteller).