Det er Martin Scorseses Hugo som har posisjonert seg best til å vinne flest Oscarpriser, med 11 nominasjoner, blant annet i den gjeveste kategorien for beste film, tett fulgt av The Artist med 10 nominasjoner.

Hugo er en 3D-film, The Artist en stumfilm, og begge gir oss vakre og nostalgiske tilbakeblikk på filmens barndom. I en tid da den tradisjonelle kinofilmen er satt under kraftig press av teknologiske endringer, virker det som Akademiets medlemmer søker sammen om hjertevarme historier fra svunne tider. De kan minne om hovedpersonen i The Artist som lukker øyne og ører og håper på det beste når lydfilmen truer hans posisjon som stumfilmstjerne.

Scorsese gjenskaper 30-tallets Paris med nyskapende 3D-teknologi, mens franskmannen Hazanavicius i The Artist gir oss en kjærlighetserklæring til stumfilmens enkle estetikk. Det rørende melodramaet ble etter de normgivende Golden Globe-prisene utpekt som en klar Oscarfavoritt og minner oss på hva vi har mistet i overgangen til stadig mer spektakulær filmskaping. Enda mer nostalgisk er kanskje Woody Allen som i Midnight in Paris hyller den franske hovedstadens kunstnermyter fra 1920-tallet, og skuer enda lenger tilbake, mot la belle epoque. Det er bare én film blant de 10 nominerte til beste film som utspiller seg i nåtid, The Descendants med George Clooney. Den framstår som en dark horse i oppløpet med Clooney i en av sine beste roller på lenge. Her manøvrerer regissøren Alexander Payne seg med uforliknelig blikk mellom tragedien og komedien ( en balansegang han utdyper i denne samtalen med Erlend Loe)

Den største overraskelsen var kanskje nomineringen av Jonathan Safran Foer-filmatiseringen Extremely Loud and Incredibly Close som tidlig ble avskrevet som en kandidat. Men det er ikke første gangen kritikerne og Akademiets medlemmer går hver sin vei.

Som vanlig neglisjeres de virkelig djerve skuespillerprestasjonene: Jeg skulle sett at både Michael Fassbender og Tilda Swinton ble premiert for sitt vågemot i Shame og Vi må snakke om Kevin. Men sannsynligvis bryter filmene for radikalt med den mainstreamsfæren Oscarprisene verner om. Swinton gir oss en rystende morsrolle vi knapt har sett på film før.

Denne gangen har Akademiet for gud vet hvilken gang samlet seg rundt the usual suspects (Streep, Clooney, Pitt, Close, osv). Men at en stumfilm skulle ende opp med hele 10 nominasjoner var likevel ikke helt normalt. Jeg tror fortsatt The Artist vil hente hjem flest priser under Oscarshowet 26. februar. Det er filmen som med størst artisteri og ydmykhet overfor publikum utforsker sine røtter og egenart, med en fabelaktig sjangertro rolleprestasjon av Jean Dujardin som filmstjernen som ikke overlever overgangen til lydfilmen. Det er en delvis fransk film etter amerikanernes smak. Eller som Le Monde nylig skrev om Dujardin: Han er den mest amerikanske skuespilleren i Frankrike. Og det var for en gangs skyld positivt ment.

Etter festivalsuksessen med Sykt Lykkelig i USA hadde norsk filmbransje forhåpninger om en Oscar-nomimasjon. Men filmen falt av på et ganske tidlig tidspunkt. Kategorien for beste utenlandske film er kanskje enda mer uforutsigbar enn de øvrige kategoriene. En av årsakene er ifølge onde tunger at det gjerne er Akademiets eldre representanter som får sett disse filmene, og de er som regel ikke så styrt av rådende konsensus i Hollywood.

Nåløyet inn til en nominasjon for en utenlandsk film er ekstremt trangt. Derfor er det bare å ta av seg hatten for Hallvar Witzø og nominasjonen for kortfilmen Atlantic Tuba. Den gjenspeiler en ofte neglisjert kvalitet ved norsk film: kortfilmskaperne har i årevis markert seg internasjonalt, men havner i skyggen av langfilmene.

Denne kommentaren er også publisert i Aftenposten.