Når filmlegenden Martin Scorsese nå skal filmatisere Jo Nesbøs Snømannen er det enda en bekreftelse på at den skandinaviske krimbølgen har erobret den vestlige kultursfæren. Du finner knapt en filmskaper i Hollywood i dag med større prestisje og kvalitetsstempel – kanskje David Fincher, men han har nettopp laget sin egen filmversjon av en annen skandinavisk boksuksess, Stig Larssons The Girl with the dragon tattoo som snart har norsk kinopremiere.

Milleniumfilmene har sprengt alle rammer for hvor godt skandinaviske filmer kan gjøre det internasjonalt. Lisbeth Salander har blitt et revitaliserende symbol for en europeisk film som lenge har slitt med å lokke publikum til kinoene. Det har utløst en voldsom interesse for skandinavisk krim som forelegg for filmer og skandinavisk kultur er blitt ”the new cool”. Morten Tyldums Hodejegerne får solide skussmål av både internasjonale kritikere og publikum, og filmskapere som Tomas Alfredson (La den rette komme inn) er blitt ettertraktet i Hollywood fordi de har noe unikt – et kjølig og tilgjengelig skandinavisk blikk for det morbide.

Dette nye momentum for det skandinaviske vil selvsagt ikke vare lenge. Men det er en gylden sjanse for norsk film til å bli en større del av det internasjonale kommersielle kretsløpet vi gjerne omtaler med en blanding av frykt og beundring.

Norsk filmbransje har lenge funnet det mest komfortabelt å bli hjemme og få filmene nesten helfinansiert av staten. Den har fått liten hjelp av en velment rødgrønn filmpolitikk som synes ute av stand til å vurdere filmproduksjon som en næring. Statlig kvotering av kvinner synes viktigere enn å skape en selvstendig og entreprenør-drevet bransje.

Det hevdes at David Fincher insisterte på å filme The Girl with the dragon tattoo i Sverige fordi han er genuint fascinert av det skandinaviske. Men uten en filmpolitikk som legger til rette for utenlandske produksjoner ville valget neppe falt på Sverige.

I Norge finnes ikke insentiver for utenlandske produksjoner, selv om det er blitt et gjennomgående grep i den europeiske filmpolitikken. Det ser ut som en slik innrømmelse overfor omverdenen sitter langt inne, selv i det nye departementet til filmløftets arkitekt, Trond Giske. Men man behøver bare å se til Film i Väst i Sverige for å finne et eksempel på hvordan en mer offensiv filmpolitikk har lokket profilerte produksjoner til Sverige og samtidig revitalisert lokal film (den kunstnerisk utfordrende vest-svenske ”filmbølgen” har oppstått i dette klimaet).

Ingen vil gråte over at norsk natur og landemerker ikke får pryde bakgrunnen i Snømannen. For de fleste amerikanere forblir Skandinavia en eksotisk og uklar størrelse som de oftest identifiserer med Sverige. Kanskje kan Nesbø, som har forhandlet fram en sjelden kreativ kontroll overfor produsentene, legge inn et godt ord for hjemlandet. Men han trenger strengt tatt ikke Norge, like lite som han egentlig trenger Scorsese. Som noen formidlet til meg på twitter her om dagen:“I London henger store Nesbø-plakater som sier: «Every 23 sec a Nesbo is sold”.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.