Fokuset på japansk film under årets Oslo Internasjonale Filmfestival tilbød noe for enhver fan av filmer fra soloppgangens land.

Katsuhito Ishii og Sion Sono sto for de mer ekstreme tilskudd på plakaten med filmene Smuggler og Guilty of Romance. De som sverger til pur japansk galskap fikk definitivt sin dose. Om ikke det var nok, leverte Shinya Tsukamoto nok engang surrealisme da han avbildet et nervøst sammenbrudd sett fra protagonistens ståsted i Kotoko. På skalaens andre ende sto den barnevennlige animefilmen Arrietta (tidligere omtalt av Rushprint) på programmet. 

I tillegg til nevnte filmer, som alle er av en mer kommersielt appellerende natur, var også Japans mest tradisjonsrike sjanger, melodramaet, representert med tre filmer; Heaven’s Story, Colorful og Tokyo Park.

Det Japanske melodramaet er en sjanger som har stått sterkt siden trettitallet. Det var dog først på femtitallet, da Ozus Tokyo Story ble genierklært at sjangeren fikk sin fortjente anerkjennelse. Siden den gang har strømmen av japanske melodramaer vært den mest konsistente trenden innen japansk film. Det siste tiåret har denne trenden ekspandert i ett utall av undersjangre og sjangerhybrider. Noe OIFFs filmutvalg tydelig reflekterte. 

Heaven’s Story var første film ut av de tre. Her er det snakk om et fire timer og førti minutters langt melodrama innpakket i en overtydelig ”arthouse cinema papir”. Filmen er sentrert rundt en relativt enkel historie om en mann hvis familie blir myrdet. Da morderen slipper ut etter åtte år i fengsel står mannen klar for å hevne ugjerningen. Dette ender med at mannen myrder den eneste kvinnen som morderen hadde noen tilknytning til under sitt fengselsopphold. Således utvikles filmen til en katt og mus-jakt der både morder og offer er ute etter hevn.

Filmens historie er saktens engasjerende i seg selv, men stilen virker dessverre påtatt og overdreven. Konstant håndholdt kamera, en uendelig strøm med close ups av rennende neser, tyggende munner og konsentrerte øyne blir ikke automatisk kunstfilm. I tillegg er narrativet gjort ulineært, Pulp Fiction-style, uten at det virker å ha noen hensikt. Meningen med å stykke opp tidsforløpet på en slik måte er å utelate sentrale detaljer fra narrativet slik at spenningen opprettholdes til disse senere blir avslørt. I Heaven’s Story skaper den ulineære strukturen mest forvirring, uten å bygge opp under filmens spenning.

Innslagene fra tradisjonell japansk Noh-teater var interessante, og slutten på filmen redder den fra katastrofe. Samtidig bærer filmen ett formelaktig preg som trekker ned helhetsinntrykket. Den prøver så veldig hardt å være en kunstfilm at fokuset på den engasjerende historien blir avledet. 

Til sammenligning var neste melodrama på plakaten langt mer vellykket. Animefilmen Colorful er en dypt engasjerende historie, som starter med en avdødes sjel på vandring i skjærsilden.

Her treffer han en gutt som meddeler at han har fått en ny sjanse i livet. Sjelen blir plassert i kroppen til en liten gutt som har forsøkt å begå selvmord. Herifra starter en film der selvrealisering, og det å innfinne seg med sin plass i livet, står sentralt. Filmens karakterer er tegnet med en erketypisk minimalistisk anime-strek. Bakgrunnene er derimot tegnet med en så høy detaljrikhet at det til tider er vanskelig å skille mellom virkelighet og tegnet film.

Colorful har da også fått oppmerksomhet for sin fantastiske stil. Den overskygger uansett aldri historien, som bygges opp i tradisjonell japansk stil. Karakterene gis god tid til å utvikles, og handlingene som leder opp til filmens konklusjon står like mye i fokus som konklusjonen selv. Tematikken i filmen har paralleller til Hirokazu Kore-edas After Life. Stilen i filmen drar tankene mot Nobody Knows av samme regissør. Disse likhetene vitner om fellestrekk fra det japanske melodramaet. Kore-eda er den regissøren som det siste tiåret har blitt hyllet som Ozus rette arvtager (riktignok motstiller Kore-eda seg denne æren og har i sine siste filmer gått noe vekk fra sin tidligere stil). 

Tredje og siste melodrama på OIFFs plakat var Tokyo Koen. Til tross for sine uvanlige innslag av zombier, rock n’ roll og referanser til vestlig populærkultur, var Tokyo Koen allikevel det mest typiske japanske melodramaet under årets festival.

Filmens handling viser en ung blivende fotograf som tar bilder av tilfeldige forbipasserende i Tokyos mange parker. En dag blir han oppsøkt av en mann som betaler han for å følge etter en kvinne og ta bilder av henne. Som sagt krydres filmen med varierte innslag av japansk galskap. Samtidig har filmen en stil som er typisk for japanske melodramaer. Det er overvekt av statisk og saktegående kameraføring, visse scener er ribbet for karakterreferanser og store deler av lydsporet er kontentum.

Alle disse trekkene kan spores tilbake til Ozus stilspråk fra femtitallet. Det som uansett gjør Tokyo Koen til festivalens blinkskudd er castingen. Regissør Shinji Aoyama har tydelig fokusert på kjemien mellom skuespillerne. Protagonisten, hans barndomsvenninne og spøkelset til deres avdøde kompis lurer frem smil og humring der deres eksentriske forhold og interne forbindelser smitter av på seerne. I tillegg gir både Haruka Igawa (Tokyo Sonata) og Manami Konishi gnistrende rolletolkninger. Sistnevnte utmerker seg spesielt som protagonistens stesøster med en hemmeligholdt tiltrekning til sin stebror. 

Som nevnt innledningsvis var spennvidden stor da det kom til japansk film på årets OIFF. Action, komedie, drama og anime var alle representert under årets festival. Da setting for OIFF i tillegg er Filmens Hus og Sentrum Scene – i motsetning til byens kommersielle kinematografer – ble hele festivalen som et bra alternativ til Film Fra Sør heller enn en konkurrent å regne. Det at OIFF hadde et bedre og mer spennende utvalg av japansk film gjør samtidig at FFS kanskje bør se opp for sin lillebror. Konklusjonen, sett fra en japansk filmfanatikers ståsted, er at OIFF definitivt leverer varene. Det japanske fokuset på årets festival ga mersmak, og alle med teft for japansk film bør merke seg OIFF. Så får vi håpe på utsolgte saler og utvidelser i årene som kommer.

Robin Syversen har mastergrad i japansk fra Universitetet i Oslo. Masteroppgaven lød tittelen: Rearticulating Japanese Cinematic Style. Han jobber også som journalist for nettstedet eternal-terror.com, hvor han har ansvar for plateannmeldelser. I tillegg skriver han på freelance basis for Midnight Eye og Z filmtidsskrift.

Les han forrige artikkel om den japanske remaken av Metropolis.