I 2008 ble det funnet filmruller i Argentina som kompletterte daværende utgivelser av Fritz Langs Metropolis med nesten 30 minutter. Dette førte til en Blu-ray-utgivelse i november 2010 der filmfans og sci-fi fantaster verden over fikk bivåne filmen i en tilstand så nær sin originale tilstand som aldri før. Metropolis har uten tvil inspirert generasjoner av filmskapere med ett utrykk og utseende som var lysår før sin tid da filmen ble sluppet første gang i 1927. Star Wars’ C-3PO, Batmans skyline (Burton, 1989), Dark Citys design og Equilibriums følelsesløse befolkning er alle eksempler på paralleller mellom Langs Metropolis og nyere tids science fiction scenarioer. Da Blu-ray-utgivelsen har fått ett år på baken virker det være den perfekte anledning for å reflektere over filmens paralleller til kanskje klodens største science fiction-produserende marked; japansk anime. Mer nøyaktig, hvilke likheter og forskjeller fant sted da den japanske regissøren Rintaro lagde sin remake Metoroporisu i 2001.

Anime har siden sin kommersielle fødsel vært sterkt preget av science fiction. Den første animerte tv serien, Astro Boy fra 1963, handler om en menneskelignende robotgutt som blir skapt av en vitenskapsmann i forsøk på å erstatte sin avdøde sønn. Allerede her er parallellene til Langs Metropolis innlysende. 20 år senere avbildes protagonisten i anime-klassikeren Akira; Tetsuo, der han konstruerer en kunstig arm til seg selv på lik linje med Rotvang i Metropolis. Men det er Metoroporisu som allikevel gir et mer interessant sammenligningsgrunnlag. Kanskje er ikke parallellene de mest interessante i dette tilfellet, da forskjellene heller understreker interessante symptomer ved anime som genre. Hvordan Langs Metropolis avbildes under ett slør av japansk anime sier oss noe om tendenser innen anime, om japansk samfunn og om den japanske anime-fansens smak.

 Å være eller ikke være robot

I Metoroporisu er den visuelle perfeksjonismen ivaretatt fra Langs original. Også karakterer og sosiale hierarkier virker relativt parallelt avbildet, dog virker ingenting å være direkte overført fra originalen. Den tydeligste forskjellen mellom original og remake er at Lang avbildet byens mennesker som robotlignende enheter. Arbeiderne fungerer kun som tannhjul i byens maskineri. I Metoroporisu, på den annen side, ser vi et samfunn der roboter er blitt en integrert del av ett samfunn der teknologisk utvikling ønskes velkommen med åpne armer. Der originalen, i lys av sin tid, tydelig viser frykt for modernismens økende fremgang, er frykten for teknologisk utvikling tydelig nedtonet i Metoroporisu. Disse forskjellene er kanskje ikke så overraskende. Langs film ble laget i en tid da klasseinndeling, sosialisme og totalitære styresmakter var reelle trusler. Metoroporisu, i likhet med horder av andre anime filmer, avbilder et samfunn der skeptisisme for militær utvikling er dominerende. Dette er en rød tråd som viser til Japans sosialt kollektive holdninger som et direkte resultat av andre verdenskrig. Japan er nektet og ha militære styrker utover det som regnes akseptabelt som selvforsvar. Allikevel har landet i senere tid vært preget av en frykt for militær opprustning utenfor offentlighetens viten. 

Når det gjelder frykten for teknologisk utvikling, avbilder Metoroporisu naturlig nok et samfunn der modernismen ble forbigått for lenge siden. Da filmen kom fra Japan i 2001 virker det naturlig at teknologi omfavnes i høyere grad. Der Langs film avbilder teknologisk utvikling som samfunnets hovedfiende nummer en, blir menneskelige følelser avbildet som roten til alt ondt i Metoroporisu. Da teknologien står på randen til å utvikle kunstig intelligens, er det først når robotene får følelseslignende tendenser at de vender menneskeheten ryggen. Dette understrekes tydelig i to sentrale scener fra filmen. Den første er en samtale mellom en robot og lederen for opprøret som startes av byens innbyggere: 

Robot: “Why must humanity settle matters by resorting to violence?”

Insurgent: “Yes, we all know that. I agree it’s a problem. It’s our emotions. They vibrate, and all we can do… …is move forward within that amplitude.”

(Opprøreren hever sin pistol og henretter roboten. Opprøret gjenopptas.) 

Den andre scenen er under filmens avlutning, da Tima oppdager at hun er en robot, ikke en person, slik hun har trodd gjennom filmens forløp. Det er også i dette øyeblikket hun omfavner sin mørke side og innser at mennesker ikke lenger er nødvendig for hennes fortsatte eksistens: 

Tima:” Then am I human, like Kenichi?”

Duke Red: “What are you saying? You’re no mere human being… …ruled by emotion and feeling, torn between morality and love!” 

Begge eksempler understreker hvordan følelsesmessig forvirring virker å katalysere forferdelighetene som utløses i Metoroporisu. I tillegg er det tydelig at personlige agendaer og ønsker er en utløsende faktor i filmen. Dette kan selvfølgelig bli sagt om Langs film også, men det understrekes på langt nær ikke til samme grad. Man kan si at fokuset har blitt endret i Metoroporisu. 

Maskinene troner på næringskjedens topp

Forskjellige filmteoretiske tolkninger av Metoroporisu har forsøkt å knytte filmen opp mot postmoderne samfunnsteori. Postmodernisme, som beskrevet av Fredric Jameson, kjennetegnes ved at grensene mellom høy- og populærkultur utviskes. Nostalgi, pastisj og kvotering er verktøy som således brukes til å utnytte klassiske historier i ny drakt. Det eksisterer ingen originale ideer i moderne kultur, alt er gjenbruk av tidligere materiale. Det som gir inntrykk av nyskaping er at klassiske ideer blir klippet og limt sammen til tilsynelatende nye utrykk, i settinger de tidligere ikke har vært utnyttet. 

Et argument er at Timas splittede personlighet (robot/menneske) reflekterer en likegyldighet i forhold til historiens tidsperspektiv. Det vil si; i stedet for å forholde seg til politiske og historiske retningslinjer, forstyrrer Tima den kulturelle reproduksjonens naturlige utvikling. På denne måten reflekterer Tima symptomer av et sterkt globalisert, postmoderne samfunn. Eksempelvis Japan. De nye formene for media sees derfor ikke som en videreutvikling av eldre media, men heller som en måte å presentere gammel media i ny drakt. I denne konteksten virker derfor Tima, og Metoroporisu, å være et perfekt eksempel. For hva er vel Metoroporisu om ikke gjenbruk av media fra Tysklands 1920 tall, tilpasset japansk popkulturell dogme og det japanske publikums smak.

Metoroporisu har også blitt argumentert å være en metafor for en datamaskin. Bygninger blir sett som hardware, mens kommunikasjon, transport og informasjonssystemer blir sett som software. En slik tolkning er i og for seg interessant, dog virker noe søkt da den sjelden utdypes i detalj. En slik tolkning virker å motstride den logiske sammensetningen av Metoroporisus univers. Det forklarer ikke menneskers tilstedeværelse og hva de eventuelt symboliserer av en datamaskins komponenter. 

Hovedproblematikken i filmen er knyttet til oppstandelsen av kunstig intelligens. Spørsmålet som tydelig understrekes i filmen er hvorvidt utvikling av kunstig intelligens nødvendigvis må utvikle følelsesliv hos maskinene også? Hvor sci-fi et slikt scenario enn måtte høres ut, virker det som et valid spørsmål å ta opp. Kunstig intelligens vil vel først og fremst være en trussel da man ikke kan ha kontroll over følelseslivet som unektelig virker å følge med. I en slik kontekst virker Metoroporisu å ta opp problematikk innen teknologisk utvikling som virker forut for sin tid. Og da mener jeg forut for sin tid som anime science fiction-film. Det finnes tross alt horder av filmer som tar opp faren ved å utvikle kunstig intelligens. Det er få som tar opp problematikken rundt dette med større innsikt og dybde enn hva som presenters i Metoroporisu.

Skal Metoroporisu sitt narrativ beskrives billedlig, virker det mer hensiktsmessig å se på filmens paralleller til Matrix-trilogien, enn å se den som en datamaskin-metafor. Det er mennesker og maskiners sammensmeltning, eller evolusjon om du vil, som er temaet i filmen. Om Tima sin mørke side hadde tatt overhånd kunne hennes forsøk på å styrte menneskeheten sees på som en prequel til Matrix-filmene. Tima er i et slikt tilfelle avbildningen på kunstig intelligens sin fødsel. Hennes neste steg kunne lett ha vært å utnytte mennesker for det de er verdt, muligens i form av batteriføde for maskineriet. Metoroporisu avbilder tross alt faren for at utviklingen av kunstig intelligens også vil lede til menneskehetens undergang. I tradisjon med evolusjonsteori vil en ny art trone på næringskjedens topp. 

Metoroporisu i Metropolis’ fotspor 

Som tidligere nevnt har Metropolis stått som en bauta i sci-fi-filmens historie siden 1920-tallet. Filmen har inspirert science fiction regissører i generasjoner. Filmens inflytelse på en hel sjanger er unektelig stor. Det er derfor ekstra morsomt å se hvordan filmen blir behandlet med høyeste respekt av Rintaro. Ved første øyekast kan kanskje hans tolkning av filmen virke for forskjellig fra originalen. Ved nærmere ettersyn dog, skinner det gjennom at Metoroporisu er et gjennomtenkt og ekstremt gjennomført produkt. Metropolis var jo en relativ flopp da den kom. Den ble respektløst kuttet og limt sammen igjen i forsøk på å tilpasse den datidens kommersielle krefter. Metropolis var utvilsomt misforstått og forut for sin tid. Således kan nok en parallell trekkes til Metoroporisu. Selv om filmen ikke har vært offer for klipp og lim taktikken har den på sett og vis gått i glemmeboken. Kanskje det må gå noen tiår før denne filmens dybde og tyngde blir anerkjent i seriøse filmkretser. Om Metropolis skulle bli omgjort til anime kan jeg knapt tenke meg ett mer helhjertet forsøk enn Metoroporisu. Misforstått og undervurdert har den kanskje blitt, men at dette er en anime sci-fi bauta er det liten tvil om. 

Robin Syversen har mastergrad i japansk fra Universitetet i Oslo. Masteroppgaven lød tittelen: Rearticulating Japanese Cinematic Style. Han jobber også som journalist for nettstedet eternal-terror.com, hvor han har ansvar for plateannmeldelser. I tillegg skriver han på freelance basis for Rushprint, Midnight Eye og Z filmtidsskrift.

Metoroporisu 1:

Metoroporisu 2: