Under filmfestivalen Film fra Sør som starter i Oslo denne uken, er et lite sideprogram viet palestinsk film, under tittelen ”den statsløse filmen”. Det er kortfilmer som her skal vises, og det er kanskje ikke tilfeldig. Den langt mer kommersielle langfilmen har dårlige kår i de palestinske områdene, og palestinerne har fortsatt til gode å nå bredt ut i den vestlige mainstreamsfæren med sin fortelling.  

Det var først etter etableringen av staten Israel at Hollywood begynte å interessere seg for jødenes historie. Med tv-serier som Holocaust, dokumentarer som Shoa og kinosuksesser som Schindlers Liste ble interessen for jødenes fortelling vekket, og ikke minst: det åpnet seg et kommersielt marked. Spørsmålet er om det finnes en tilsvarende interesse for palestinernes historie. Er det plass til to lidelseshistorier som er knyttet til samme konflikt?

I fjor forsøkte den amerikanske regissøren Julian Schnabel å besvare spørsmålet da han lanserte Miral. Filmen er basert på selvbiografien til den palestinske journalisten Rula Jebreal som for en periode vokste opp som flyktning i Øst-Jerusalem.

Miral skildrer fire palestinske kvinners kamp for tilværelsen som statsløse og uten rettigheter, og ble oppfattet som kontroversiell og anti-sionistisk i USA. Men denne reaksjonen er vanskelig å forstå. Du skal lete lenge etter en lidelseshistorie som er mer tilpasset amerikansk sensibilitet, og hovedpersonen, spilt av smellvakre Freida Pinto, vil ikke verden noe annet enn bare godt. Film fra Sør har vraket Schnabels film, og det kan jeg godt forstå. Den har få kvaliteter utover de gode intensjonene (og ble nylig sluppet rett på på dvd i Norge).

Min far fra Haifa

Da er den danske dokumentaren Min far fra Haifa som vises under festivalen mer å anbefale: Den kan by på det Miral mangler: En sterk personlig beretning om den palestinske frihetskampen og eksiltilværelsen som ikke henfaller til lettvintheter. En ung dansk filmskaper tar med sin far, en tidligere frihetskjemper, tilbake til de palestinske områdene. Her er ingen romantisk frihetsideologi, ingen hatske ord, men en kompleks og emosjonell gjenforening med et mytisk stykke land som familien ble brutalt revet vekk fra.

Den palestinske erfaringens fremste kronikør på film, Elia Suleiman, er også representert med kortfilm på Film fra Sør. Hans langfilm fra 2008, The Time that Remains, er fortsatt den mest storstilte sorgprosessen om den palestinske tragedien film. Med utgangspunkt i sine foreldres smertefull erfaringer under okkupasjonen, drøfter han drømmen om en palestinsk stat på overraskende og tankevekkende måter.

Hvor eksplosiv en film om selvstendighetskamp kan være, viste debatten rundt dokumentaren Stolen som ble vist på Film fra Sør for to år siden (les min kommentar om kontroversen). Filmen var ment å skildre en lykkelig familiegjenforening i en Polisario-flyktningeleir i Algerie. Men så oppdaget filmskaperne at de svarte Sharawiene fortsatt levde i et slaveliknende forhold til de hvite araberne i leiren, og vi fikk et mer komplisert bilde av Polisarios frigjøringskamp.

På denne måten fortsetter kampen om fortellingen, der nasjoner og folkegrupper veksler på å innta offerrollen: Slik Polisario har forsøkt å stanse Stolen, førsøkte tyrkiske myndigheter lenge å stanse Atom Egoyans film, Ararat, som skildrer massakren på halvannen millioner armenere i 1915-18. Etter hvert valgte tyrkiske myndigheter en annen strategi: Tyrkia ville isteden lage sin egen film om overgrep begått overfor tyrkerne  av russiske og armenske styrker i samme perioden.

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.