Tabloid (regi: Errol Morris)

Den snart pensjonerte Joyce McKinney gjenforteller her hvordan hun som Miss Wyoming i 1977 fulgte etter sin elsker – en kjent mormoner – til London og beordret ham med pistol til et hus i Devon. Der hadde hun sex med ham i tre dager mer eller mindre under tvang. Dette skulle bli en av mediehistoriens første britiske tabloidskandaler som merket McKinney for resten av livet. Dokumentarfilmskaper Errol Morris forvandler hendelsen til en fascinerende utforsking av skandalen som fenomen – og hvilken rolle vi selv spiller i tabloid-sirkuset. Men han slipper samtidig McKinney til på eget ansvar. Hun framstår som et utilregnelig vitne til sine egne handlinger, og setter åpenbart like stor pris på oppmerksomhet i dag som den gangen hun bidro til dette ”nybrottet” innen tabloidjournalistikken.

Cave of forgotten dream (Regi: Werner Herzog)

I nyeste utgaven av Rushprint skriver filmkritiker Terje Eidsvåg følgende om filmen:

 ”69-årige Herzogs Cave of Forgotten Dreams er et typisk, ekstremt Herzog-prosjekt, en dokumentar om en hule som ble oppdaget i Sør-Frankrike i 1994, med over 32 000 år gamle hulemalerier. Med 3D-kamera tar Herzog oss med på en eksklusiv titt inn i hulen, som ellers er forbeholdt et fåtall forskere, på jakt etter bildene og drømmene til menneskene som festet dem til fjell for en stor evighet siden. Måten Herzog bruker 3D på får det til å føles som om vi kryper inn i hulen med ham, for å møte det han omtaler som verdens ikke bare eldste kunstverk, men også noen av de største. På sedvanlig mytisk vis iscenesetter han historien og seg selv, med effektiv bruk av musikk og lyd.”

 Hardt arbeid (Regi Juliana Rojas)

Juliana Rojas film var en av overraskelsene fra årets Cannesfestival der den deltok i sideprogrammet Un Certain Regard. Her kommer den underliggende uroen som preger livet til en brasiliansk middeklassekvinne som starter en matbutikk til uttrykk på utrolige måter. Inni butikken begynner det skje uforklarlige ting, og bak en fuktskadet vegg skjuler det seg noe skremmende. Samtidig mister ektemannen jobben og hun oppdager til sin misnøye at datteren knytter tette bånd til den nyansatte hushjelpen. Rojas balanserer den udramatiske realismen, de diskret klassekonfliktene og horror-elementene på en nesten like uanstrengt måte som Michael Haneke gjorde i Skjult. Jeg er fortsatt ikke sikker på hva det var jeg så, men som alle gode filmer slipper den ikke taket.

Contagion (Regi: Steven Soderbergh)

 I nyeste utgaven av Rushprint skriver Sindre Kartvedt om Steven Soderberghs nye film:

 ”Det er ikke bare menneskekroppens immunforsvar som utsettes for formidable angrep i Contagion, der et dødelig virus finner veien fra Hong Kongs forgård til amerikanske forsteder med internettets hastighet, og skaper et påtagelig underskudd av ”body bags” underveis. Parallelt med virusets herjinger blir også det moderne samfunnets institusjoner satt på uante prøver, fra statlige/globale etater som USAs Center For Disease Control og WHO til de helt fundamentale mellommenneskelige spillereglene. Filmen skildrer ikke bare en kamp mot klokken, men også en kamp mot desinformasjon, frykt og bæven. Som alle har hatt fremragende vekstvilkår i tiåret etter 9/11”

Apejentene (Regi: Lisa Aschan)

Emma er nykommer på rideskolen hvor den vakre og selvsikre Cassandra er dronning. En umiddelbar tiltrekning og rivalisering oppstår mellom dem, de knytter bånd og tester grenser, og fanges i et maktspill bare en av dem kan vinne. Jeg siterer Oda Bhar fra nyeste utgaven av Rushprint:

 ”For meg viser Apejentene en type halvsadistiske bestevenninneforhold mange jenter har opplevd. I Sverige har Apejentene blitt sammenliknet med Fucking Åmål. Selv tenkte jeg mer på Vannliljer (2007) av Celine Schiamma, en fransk film om unge synkronsvømmere. Det går også an å assossiere til «den vestsvenske filmbølgen» med regissører som Jesper Gansland (Farväl Falkenberg, Apan), Hellström/Wenzel (Man tänker sitt), Ruben Östlund (De ofrivilliga), og for den saks skyld vår egen Mariken Halle (Kanske imorgen)…”

The Oath (Regi: Laura Poitras)

 Laura Poitras dokumentarportrett av et tidligere medlem av Al-Qaeda er beslektet med hennes Oscarnominerte film, My Country, My Country, der hun også skildret det geopolitiske etterspillet fra terroraksjonen 11.09.01. Her møter vi Osama Bin Ladens tidligere livvakt som brøt ut av Al-Qaeda og ble taxisjåfør i Yemen. Det store veiskillet i hans liv fant sted da han rekrutterte svigerbroren som Bin Ladens sjåfør – noe som førte svigerbroren til fangeleiren i Guantanamo. Det viser seg at han havnet der på grunn av et forræderi som fortsetter å hjemsøke hovedpersonen. Poitras makter å anvende denne hemmeligheten til filmens fordel, ved å porsjonere omstendighetene ut på en behersket måte. Filmen er i likhet med den såkalte krigen mot terror atskillig mer kompleks enn den først gir se ut for å være, og det gjør den fascinerende.

Senna (Regi: Asif Kapadia)

Denne filmen gikk merkelig nok rett på video i Norge denne høsten. Men selv de av oss som har fordommer mot Formel 1-sirkuset må her bare ta av oss hatten for Asif Kapadias medrivende portrett av den legendariske Formel 1-føreren Ayrton Senna. I den kritikerroste dokumentarfilmen følger vi Sennas dramatiske liv, fra perioden som enestående utøver på Formel 1-arenaen til hans tragiske død under et billløp. Det er vel bare Maradona i nabolandet Argentina som i tilsvarende grad er blitt båret fram som et sportsikon gjennom hele Latin-Amerika, og millioner av mennesker fulgte begravelsen til Senna.

The Artist (Regi: Michel Hazanavicius)

 The Artist er en kjærlighetserklæring til stumfilmens enkle estetikk, med en fabelaktig sjangertro rolleprestasjon av Jean Dujardin som filmstjernen som ikke overlever overgangen til lydfilmen. Regissør Hazanavicius gjenskaper stumfilmen i dens klassiske enkelhet og låner visuelle elementer fra Hollywoods lydfilmer fra 1930- og 40-tallet. The Artist kunne ikke vært laget i dag uten et glimt i øyet, og filmhistorien ligger der hele tiden som et filter mellom oss og lerretet. Likevel er det enkle melodramaet rørende og effektfullt, og minner oss på hva vi har mistet i overgangen til stadig mer spektakulær filmskaping.

 Drive (Regi: Nicolas Winding Refn)

Drive er en glitrende hommage til 1970- og 80-tallets fartsfylte og lurvete actionfilmer, fra Walter Hills The Driver til Steve McQueens Bullitt og Clint Eastwoods Dirty Harry-skikkelse. Hovedpersonen (Ryan Gosling) er like fåmælt og psykologisk underfortalt som Eastwoods Man With No Name fra Den gode, den onde og den grusomme, og har heller ikke noe navn: Han omtales kun som ”the driver” fordi det er det eneste som gjør ham spesiell: Han kan kjøre bil fort og hensynsløst, helst en Chevy Impala, som ingen andre. Åpningssekvensen står ikke noe tilbake for McQueens klassiske bilkjøringsscener i Bullitt,  og Gosling spiller rollen perfekt, med en forførende tilbakelent coolness som låner mye fra glamouren til McQueen.

Reunion (Regi: Jon Haukland)

I 1999 møttes en gruppe unge serbere og albanere for å diskutere den anspente situasjonen i Kosovo. Regissør Jon Haukland er der for å filme det hele. Ti dager senere startet NATO bombingen av Balkan og gruppen oppløses. I 2010 møtes gruppen og Haukland igjen. Nå er maktforholdet endret: serberne er blitt en minoritet i Kosovo, mens albanerne, deriblant en av de vi møter, sitter i sentrale maktstillinger. Temperaturen er høy og striden står om hvem som har mest skyld i overgrepene som har skjedd, hvem som er ”mest offer”. Greier deltakerne å se framover og legge det vonde bak seg for en felles framtid? Filmskaper Jon Haukland oppnår mye i denne filmen med forbausende enkle virkemidler: Ikke bare setter han fokus på konflikten mellom serbere og albanere i et viktig historisk perspektiv, han bringer oss uvanlig tett på de menneskelige omkostningene.

Pina (Regi: Wim Wenders)

Vi siterer fra Terje Eidsvåg i nyeste utgaven av Rushprint:

 ”66-årige Wenders gjorde muligens en tabbe ved å vise Pina utenfor konkurransen i Berlin i år. Hans hyllest til og portrett av den tyske danseren og koreografen Pina Bausch kunne og burde ellers ha fått pris på festivalen. Filmen er en kunstnerisk, filmatisk utforsking og bruk av 3D som går utenpå det meste som er gjort i formatet. Et format som for tida lider under et stadig mer oppblåst inntrykk av å være så 2009. Som en visuelt blendende blanding av en moderne danseforestilling og en stilisert dokumentar, går filmen inn i dansen, inn i musikken, med en nærmest skulpturell skildring av kropp og bevegelse”.

Meeks cut off (Regi: Kelly Reichardt)

En ny strålende film av den amerikanske underklassens fremste filmkronikør Kelly Reichardt. I vårt intervju med henne sa hun nylig følgende om filmen:

 “Tradisjonelle westernfilmer ses gjennom øynene til menn og er fylt med masse action, skyting, og høyt tempo. Men dette bildet passer usedvanlig dårlig med førstehånds beskrivelser fra kvinner som var en vel så stor del av ekspansjonen vestover på 1800-tallet. Leser man dagbøker og brev fra denne perioden, blir man slått av hvor like og repetitive dagene er. De hverdagslige syslene beskrives om igjen og om igjen. Omtrent ingenting skjer. Jeg ville skildre denne ensformige, nesten hypnotiske atmosfæren”. Som i Wendy and Lucy (2008) har regissøren fått med seg Michelle Williams i en av hovedrollene. I tillegg er kjente navn som Bruce Greenwood (Stephen Meek), Paul Dano og Zoe Kazan på rollelisten.

Pal Adrienn (Regi: Agnes Kocsis)

En djerv og formsikker debutfilm som lykkes med å få oss interessert i en hovedperson som er mildt sagt lite tiltalende. Piroska er en innesluttet og svært overvektig kvinne som jobber med å overvåke hjertepulsen til syke og gamle på et sykehjem, der hun også tar jobben med å vaske likene. Hennes nesten trassige dyrking av ensomheten leder til rykter på sykehuset om at hun kan ha begått aktiv dødshjelp. En dag finner hun en død kvinne i sengen som viser seg å ha samme navn som en nær venninne hun mener å huske at hun hadde i barndommen. Hun bestemmer seg for å finne ut mer om bakgrunnen til Pal Adrienn, noe som fører til en foruroligende leteaksjon som like mye blir en reise inn i hovedpersonens egen psyke.

 Play (Regi: Ruben Østlund)

Den svenske regissøren Ruben Östlund har hele tiden ligget i forkant av den rivende utviklingen der dokumentaren og fiksjonen smelter sammen. Play er basert på en såkalt sann hendelse: en gruppe unge gutter i Gøteborg-området ranet jevnaldrende samtidig som de ved hjep av det såkalte «bror-trickset» fikk ofrene til å slå følge med dem videre og underkaste seg undertrykkende mekanismer. Som i De ufrivillige setter regissøren fingeren på gruppepress og hvordan vi oppfører oss i pressede, sosiale situasjoner.

 Poesi (Regi: LeeChang-dong)

Poesi har vært en festival-hit internasjonalt og vant pris i Cannes for beste manus. En seksti år gammel kvinne med Alzheimers som går på poesi-kurs høres kanskje ikke ut som en kioskvelter. Men Jeong-hie Yun i hovedrollen bærer filmen på sine sarte skuldre med verdighet og nyansert uttrykksfullhet.