Det fortonet seg som tiårets sammenbrudd i beste sendetid: På tampen av 2008 er Joaquin Phoenix gjest hos David Letterman og oppfører seg underlig. Mens Letterman forgjeves forsøker å få kontakt med ham, sitter Phoenix der og mumler uforståelig, med fullskjegg, solbriller og minst 25 kilo overvekt. Etter sendingen eksploderer spekulasjonene på sosiale medier om den hjelpesløse opptredenen som omtales som et mulig karriereselvmord.

Men det vi ikke visste var at Phoenix her var i gang med sitt nye filmprosjekt, I’m still here. Med hjelp av Casey Affleck bak kamera går Phoenix i filmen bevisst inn for å bryte ned skillet mellom fakta og fiksjon, og hans opptreden hos Letterman er selvsagt med i filmen. ”Jeg orker ikke å spille rollen som Joaquin lenger”, sier Phoenix tidlig i filmen som gir oss tilsynelatende unik tilgang til en stjerne på randen av et sammenbrudd. Vi følger ham i hans forsøk på å bryte med Hollywood til fordel for en karriere som rapartist, men det skorter på talent og hans patetiske konserter forvandler seg til en øvelse i selv-ydmykelse. Affleck er med som en flue på veggen som Phoenix av og til vifter vekk, men som får være med ”bak i kulissene” der den fallerte stjernen snorter kokain, mishandler sine ansatte og forbruker prostituerte.

Det er mulig I’m still here begynte som en mer konvensjonell dokumentar om en Hollywoodstjerne i en eksistensiell krise. Men det kommer etter hvert fram av filmen at Phoenix utøver en form for performance, at han faktisk spiller en rolle i en film. Som filmskapere ble Affleck og Phoenix etter hvert fanget av sitt eget spill: Fordi sammenbruddet var såpass overbevisende framstilt, ikke minst på den offentlige arenaen, begynte selv Hollywoodstudioene å tro at han var ferdig som skuespiller, at han var gått fra forstanden. Mye tyder på at filmskaperne dermed ble tvunget til å erkjenne at filmen var fiksjon, for å redde karrieren til Phoenix (som snart skal spille i Paul Thomas Andersons neste film og ikke ser ut til å ha gitt opp karrieren).

Å se filmen før og etter filmskaperne viste kortene kan derfor gi to ulike opplevelser. Første gangen var jeg ennå usikker på filmens virkelige identitet og lot meg fascinere; andre gangen vurderte jeg den som ren fiksjon og fascinasjonen avtok noe.

I’m still here inngår i tendensen med fiksjonsfilmer som stjeler dokumentarens klær og skaper forvirring rundt dens virkelige identitet. Som direktesendt kjendissammenbrudd, og målt opp mot Charlie Sheens mer genuine rop om hjelp, har ikke Phoenix sitt stunt tålt tidens tann like bra. Filmen har heller ikke den tematiske kompleksiteten og originaliteten som gateartisten Banksy kan skilte med i Exit through the gift shop, en mockumentary som også berører spørsmål om iscenesettelse og stjernestatus. Uavhengig av intensjonene har I’m still here likevel blitt stående som et indirekte rop om hjelp, eller i det minste en påpekning av kjendistilværelsens fallgruver og spørsmålet om ”hvem er Joaquin Phoenix, egentlig?”.

Visningstidspunkter for Cinemateket i Oslo:

Tirsdag 06.09.2011: Tancred 21.00

Onsdag 07.09.2011: Tancred 21.00

Torsdag 08.09.2011: Tancred 21.00

Fredag 09.09.2011: Tancred 21.00

Søndag 11.09.2011: Tancred 20.30

Tirsdag 13.09.2011: Tancred 20.30

Onsdag 14.09.2011: Tancred 21.00

Denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Aftenposten K.