Er konsulentordningen i krise?

Er den statlig utnevnte filmkonsulenten gått ut på dato?

 Under debatten rundt Pax-affæren i våres var det sterkt fokus på og uenighet rundt måten filmprosjektet ble behandlet på av henholdsvis produsent, regissør og konsulent. Men det var liten diskusjon om hvordan støttesystemet i realiteten fungerer. I siste utgaven av Rushprint stiller tidligere spillefilmkonsulent Nikolaj Frobenius spørsmål rundt forholdet mellom filmordningen og staten. Bør staten spille en så fremtredende rolle i utformingen av norsk filmpolitikk? Han viser til en voksende misnøye med egen rolle mens han var konsulent og mener at konsulentrollen er i prinsipiell krise.

 

Oppvasken etter Pax-affæren ble rotete og uverdig, der de ulike aktørene hele tiden har insistert på hver sin virkelighetsoppfatning. Og spør du tidligere konsulenter om deres erfaringer, så får du ulike svar. Men det er likevel nok vitnemål som støtter opp om at det har til tider eksistert et visst press fra politisk hold som har svekket konsulentenes autonomi.

 

Derfor trenger vi en debatt om konsulentsystemet, slik Frobenius tar til orde for. Både filmbransjen og kulturpolitikerne er delt i synet på den nåværende ordningen: Noen frykter at nye endringer vil føre til enda større konsentrasjon av makt hos produsentene. Men kjernen i kritikken fra Frobenius er nettopp den mangel på selvstendighet i produsentleddet som den nåværende støtteordningen bidrar til. Han beskriver en ukultur der produsentene i altfor stor grad vender kappa etter de vindene som til en hver tid blåser inne på konsulentkontorene, isteden for å kjempe for prosjekter de brenner mest for.

 

Samtidig befinner Norsk filminstitutt seg i en fase der filmkonsulentenes betydning for filmrepertoaret er blitt mindre og organisasjonens synlighet og profil i offentligheten er svak og uklar. Det er ikke lenger gitt at talentene henvender seg til konsulentene for å få laget film, fordi ”filmbransjen” ikke lenger er en klart definert størrelse. Nye talenter dukker opp på uventede steder. Det stiller større krav til NFI om å holde på sin legitimitet, til å kunne omdefinere sin rolle i de omskiftelige tidene vi lever i. Men hvordan skal den klare det når den ikke besitter verktøy for å kunne evaluere kritisk sin egen virksomhet? Den voksende synligheten og pengesekken som det rødgrønne filmløftet ga filmbransjen, har også medført et sterkere kritisk søkelys på norsk film. Men når bransjen og instituttet har fått rettet søkelyset krast mot seg selv, som under Pax-affæren, så har ikke aktørene framstått med den tydeligheten man bør kunne forvente.

 

Innen kortfilmen ser man tydeligst de endringene som gradvis også vil innhente langfilmen: De beste filmene er ikke nødvendigvis de filmene som de opphøyde smaksdommerne, konsulentene, har støttet. Hvordan kan en støtteordning for kortfilm fortsatt være relevant i en tid der de aller fleste filmskaperne i Norge har råd til å finansiere sin egen kortfilm? Det stiller enda større krav til konsulentene om å finne fram til og stimulere talentene. I en tid der den såkalte underskogen i norsk kortfilm er i bedre stand enn før til å ta vare på seg selv, burde man kanalisere flere midler til elitesatsingen ”Nye veier til korte filmer” for de som allerede har vist sitt talent. Kortfilmen vil forbli en vernet og ufarlig sandkasse om man ikke våger å forlate breddetenkningen til fordel for en mer bevisst elitesatsing. 

 

Et vesentlig filmtalent skal kunne skape magi ut av lite. Bare se på Mariken Halles Grimstadvinner No sex just understand. Den filmen slår ettertrykkelig fast at det ikke lenger finnes noen unnskyldning for ikke å lage film selv om man har få ressurser til rådighet. I sommer har Halle spilt inn langfilmen Verden venter på ultralavt budsjett. Det er ikke så lite ironisk og typisk for den nye virkeligheten norsk film befinner seg i: mens kvinner kvoteres indirekte og det innføres mentor-ordninger for noen av dem, holder vårt kanskje største unge regitalent akkurat nå – som tilfeldigvis er kvinne – på med å lage film uten en krone fra konsulentene. 

 

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

 

Les også vårt intervju med Mariken Halle i siste utgaven og se hennes film, No sex just understand, på vår dvd med nordiske kortfilmperler.

 

Denne kommentaren står også på trykk i Aftenposten.

 

22 kommentarer til Er konsulentordningen i krise?

  1. Mange interessante og gode tanker, som jeg langt på vei er enig i. Jeg tror allikevel at støtteordninger for kortfilm er lurt å ha, men at det bør omstruktureres noe. Det er jo faktisk ikke sånn at «de aller fleste filmskaperne i Norge har råd til å finansiere sin egen kortfilm», men heller det at de fleste klarer å finne noe penger gjennom regionale støtteordninger eller privat sponsing, og å finne folk som vil stille opp gratis for å lage film.

    Det å kunne gi de beste kortfilmprosjektene noe støtte kan være med å hjelpe unge filmskapere i startfasen, som kan være meget vanskelig for mange, men jeg har aldri forstått hvorfor man skal gi inntil langt over en million i støtte til kortfilmer. Jeg tror kortfilmstøtte ville vært best tjent med å kun bli fordelt gjennom regionale fond, og da må alle regionene få ett… i tillegg til Fond for lyd og bilde og Frifond som eksisterer i dag.

    NFI burde stort sett fokusere på film i lengre format. Nye veier burde bli en lavbudsjett-ordning, som kan gi inntil et par millioner til langfilmproduksjoner, evt. også til enkelte novellefilmproduksjoner dersom noen skulle ønske å søke om det. Men at Nye veier kun skal være for «for de som allerede har vist sitt talent» kan være en farlig vei å gå. De som allerede har vist sitt talent for hvem?

    Norsk filmbransjes tro på at de filmskaperne som er verdt å satse på plukkes opp gjennom norske filmfestivaler, eller på andre vis av norske filmfolk eller media, er urealistisk, og derfor vil det være mye bedre å rett og slett be filmskapere som søker om midler om å legge ved en showreel. Det at en eller annen norsk filminstitusjon på død og liv må ha vedtatt at noen er et «talent» før de skal kunne søke støtte er usunt, og elitesatsingen du beskriver høres mer ekskluderende ut, enn at den faktisk vil hjelpe til å finne talenter.

    Muligheten til å søke må være åpen for alle – hvis ikke er det jo ikke noe poeng i å ha konsulentene. De skal vel tross alt være folk som er i stand til å skille klinten fra hveten selv, uten behov for å få det gjort for seg? Beklager hvis jeg misforsto deg her – kan du i så fall forklare nærmere hvordan du ser for deg ordningen Nye veier?

  2. Når jeg skriver at alle har råd til å finansiere sin kortfilm, så mener jeg faktisk det. Mao: Det er ingenting som står i veien for at et filmtalent kan realisere sine visjoner. Forutsatt at dette talentet brenner for det. Men om du kun har grandiose visjoner innen kortfilmformatet som krever millioner, og forventer at den statsfinansierte filmpolitikken skal dekke det eventyret, så vil du selvsagt støte på problemer. Når vi først har en kortfilmpott å fordele, så må vi være villige til å definere hva talent er. Av de filmene jeg så i Grimstad i år, var det svært få filmer som avdekket vesentlig talent, og enkelte filmer med betydelig kortfilmstøtte avdekket ikke for meg noe talent å snakke om i det hele tatt.

    Jeg er ikke like engstelig som deg for å la noen definere hva talent er. Men jeg mener at vi ikke gjør det godt nok i dag, det eksisterer fortsatt en forestilling om at hele underskogen må få slippe til. Dermed står norsk kortfilm i fare for å bli tannløs (og består altfor av ofte stive ”langfilm-søknader” som ikke tar i bruk den lekenheten kortfilmformatet fordrer). Derfor synes jeg det virker hensiktsmessig å overføre flere midler til ”Nye veier til korte filmer” og spisse støtteordningen inn mot de talentene som man tydelig kan se er på vei mot noe (ikke i form av ”langfilmsøknader” men gjennom sensitivitet og lekenhet i forhold til det formatet de til en hver forsøker seg på).

    Hvordan man skal finne talentene – se, det er et annet spørsmål. Norge er et så lite land at jeg tror det er umulig å ”ignorere” de største talentene når de dukker opp. De som trenger lengre tid på å modnes og ”finne seg sjæl” vil alltid få det vanskeligere, men trøsten er at mulighetene for å utvikle talentet og modnes er større i dag (med ny og billig teknologi) enn noensinne. Det er lenge blitt hevdet at en generasjon potensielle filmtalenter forsvant til den vitale rockescenen på 80 og 90-tallet. Det var kulere å spille i band. I dag er situasjonen annerledes: ny teknologi og en norsk film med høyere standing i befolkningen gjør at tingene ligger bedre til rette for et bedre tilsig av potensielle talenter.

    Spørsmålet er: Hvilken funksjon skal kortfilmstøtten ha? Skal den stimulere til mangfold eller bidra til å identifisere talentene og videreutvikle dem? Begge deler, vil mange svare. I dag synes jeg ikke ordningen bidrar nevneverdig til det sistnevnte og betjener primært det førstnevnte siktemålet.

    Ja, Thomas, jeg tror vi må være litt mer ”ekskluderende” og ”elitisiske”, også innen kortfilmen, i hvert fall om vi skal fortsette å kalle den for kunstform og ikke en breddeidrett.

  3. I stedet for å lage prestisjekortfilmer så kan vi jo lage kortfilmer for 100 – 150 000. Men da må forandre NFIs politikk som går på at noen få skal lage dyre filmer. Og innen for et slikt budsjett må alle kunne få noen kroner til husleia og havregrauten og det burde være en utfordring til den nye kortfilmkonsulenten. Kortfilmen trenger ikke gå på spillefilmstariffen. Sjøl spiller jeg inn en remake Blow Up II på 12 minutter for sparepengene hvor alle får litt. Så får jeg gjennomført min lille visjon. Med tre proffe skuespillere. Men jeg er for gammel til å få støtte. Så da lager vi film på trass. Og la oss fortsette diskusjonen om kortfilmkronene. Den trenger ikke koste en million. Og en trenger dessuten ikke være tjue folk på settet sjøl om det er hyggelig med party. tore severin

  4. Ja, kortfilmstøtte er og blir et veldig vanskelig tema, bl.a. fordi det er mange forskjellige meninger om hvilken funksjon kortfilm skal ha. Det er ikke å komme utenom at for veldig mange filmskapere så anses kortfilm som et springbrett til en karriere i langfilm, TV eller reklamefilm, som er de eneste arenaene man kan tjene nok i til å leve av lidenskapen sin. Musikkvideo ligger litt i grenseland her i Norge, fordi det ofte er veldig lite penger involvert.

    Det finnes dog en annen oppfatning, om at det skal kunne gå an å velge å være en kortfilmskaper, akkurat som det skal gå an å være en novelleforfatter, uten å sikte mot de filmgrenene som kan tilby økonomi nok til å gjøre et yrke ut av det. Når NFI gir støtte til kortfilm, så sier de ofte at de gir penger så folk skal kunne få en ordentlig lønn, som man kan leve av i perioden produksjonen varer. Men er det egentlig realistisk å tro at det skal gå an å leve av et filmprodukt som sjelden spiller inn mer enn noen titusener, og oftest ingen ting?

    Nå skal jeg være forsiktig med å høres altfor kapitalistisk ut, fordi jeg mener absolutt at det må gjøres plass for såkalt «ikke-kommersiell» film, men det å gi store summer til å lage kortfilm er dødfødt av to grunner – det er ikke nødvendig for å lage gode kortfilmer, med mindre det tekniske ambisjonsnivået er på et nesten absurd høyt nivå, og det er nesten null sjanser for inntjening av selv en brøkdel av det budsjettet da blir.

    Når du Tore, skriver her at du har blitt for gammel til å få kortfilmstøtte, så er det vanskelig for meg å vite hvor rett du har, men jeg tviler faktisk ikke på at det kan ligge mye i det, noe som jo da peker på at man behandler kortfilm som et springbrett-format, der man leter etter relativt unge talenter som har potensiale til å lage gode ting i større formater. Helt umulig er det nok ikke, uansett alder, men jeg tviler ikke på at det blir vanskelig jo eldre man blir.

    Idéen om at hele underskogen av norske filmskapere slipper inn til kortfilmstøtten i dag er da altså helt feilaktig. NFI støtter ikke så veldig mange kortfilmer i året, kun en veldig liten del av det som blir laget i landet, så problemet er ikke at den er for lite elitistisk og ekskluderende. Problemet er at det har blitt satset på mange dårlige prosjekter som har fått altfor mye penger. Men det er ofte veldig vanskelig å vite hvilke prosjekter som vil bli gode, og hvilke som vil bli dårlige. Derfor kan det kanskje være lurt å gi litt mindre til litt flere, og dermed få noen flere fulltreffere. Og det vil fortsatt lages langt flere kortfilmer utenfor NFIs støttesystem enn innenfor, fordi det er veldig mange unge filmskapere som lager kortfilm i dag. Ellers er jeg enig i det meste du sier, Kjetil.

    Men det området der NFI har størst behov for å våkne opp er støtte til lavbudsjett langfilmer. I dag er en ganske stor del av langfilmene som blir laget her til lands på lave budsjetter av en særdeles kommersiell karakter, veldig ofte sjangerfilmer. Det er noen hederlige unntak, men ikke mange nok. Hvis man satte av en liten pott til mindre prosjekter med høye kunstneriske ambisjoner, så kunne man få en håndfull ekstra statsstøttede langfilmer i året for under prisen av hva en langfilm med normalt budsjett koster i dag, forhåpentligvis av høy kunstnerisk kvalitet heller enn med høyt markedspotensiale.

    Dette vil kunne virke positivt som et ledd i å oppnå målene om norsk suksess på de store internasjonale festivalene, og for å få fram filmskaperne som kan nå opp i dem. For det må være ganske klart – det er en ganske annen type film som ofte vinner gullbjørner, -palmer og -løver enn de vi stort sett lager her til lands. Ikke fordi filmene vi lager ikke er gode nok for det de er, men fordi det er feil type filmer i forhold til å vinne festivaler. Nå har vi etter hvert så godt som oppnådd de kommersielle målsetningene for norsk film, kanskje på tide å sikte mot de kunstneriske også?

  5. Mange mener mye om hvordan den statlige filmstøtten skal forvaltes, og det er bra at både filmpolitikk og filmkonsulentenes rolle diskuteres og debatteres. Det er også veldig bra at kortfilmen og statlig tilskudd til produksjon eller utvikling av kortfilm diskuteres i Rushprint og andra fora. Som forholdsvis ny kortfilmkonsulent (startet 1. februar), er mange av problemstillingene og spørsmålene som Kjetil Lismoen reiser noe jeg daglig reflekterer rundt. Jeg vil gjerne komme tilbake med et lengre innlegg når jeg har bedre tid enn i dag. Men jeg vil kort kommentere at det Kjetil Lismoen synes å etterlyse; en tydeliger satsning på talenter, allerede ligger i ordningen Nye veier til korte filmer. I år disponerer NFI 22 millioner til produksjon og utvikling av kortfilm, av disse ligger 20 millioner i mitt budsjett, mens 2 millioner disponeres av Thomas Robsahm som er såkalt 2. opinion konsulent for kortfilm. Av de 20 mill som ligger i mitt budsjett er 12 millioner satt av til ordningen Nye Veier til korte filmer, mens 8 mill er satt av til såkalt ordinær kortfilm. Ordningen Nye Veier er forøvrig et område som er under utvikling og som skal tydeliggjøres i ennå større grad fremover. Det har alltid være en diskusjon hvorvidt man skal satse stort på noen få eller la flere få mulighet til å lage film på lavere budsjetter. Synspunktene rundt denne problematikken er like mangfoldige som antall kortfilmsøknader som kommer til NFI og mitt kontor. Og det er ikke få! Det er også veldig varisasjon i budsjettene som følger den enkelte søknad, det søkes om alt fra 200 000 ( av og til lavere) til opp mot 2 millioner. Fra jeg begynte i stillingen som kortfilmkonsulent har det kommet inn rundt 60-70 søknader, jeg har ikke helt konkrete tall foran meg her og nå, men mener det er omtrent her antallet søknader ligger pr dags dato. Hvordan man satser og hvem som får tilskudd er naturligvis ingen «objektiv» vitenskap, men det legges stor vekt på en grundig vurdering, både i forhold til ytre og indre kvaliteter i søknaden. Jeg kommer veldig gjerne tilbake med mer informasjon og tanker rundt spørsmålene og synspunktene som Rushprint og andre debattanter reiser. Det er viktig og interessant at konsulentenes rolle diskuteres. Samlet forvalter både NFI, regionale filmsentre og regionale filmfond et betydelig årlig beløp til audiovisuelle produksjoner. Hvordan disse midlene fordeles, og på bakgrunn av hvilke kriterier og vurderinger, er til stadig gjenstand for divergerende synspunkter og synsinger. Det er sunt med uenighet og debatt rundt fordeling av filmmidler, også for oss som i noen år sitter med delansvaret for å si ja eller nei til prosjekter og filmskapere som søker statlig støtte til film.

  6. Det er ingen tvil om at en diskusjon om filmkonsulentens rolle som smaksdommer for hva som skal produseres og ikke, er fullstendig på sin plass. Hele grunnlaget for filmkonsulentens eksistens burde tas opp, og etterprøves. Igjen og igjen. Hele tiden. For det er ikke nødvendigvis kun en heldig ting at et ekstremt lite utvalg mennesker skal avgjøre hvilke prosjekter som skal realiseres og ei.

    Men jeg tillater meg å spørre — hva er alternativet til filmkonsulent pr dags dato?

    En ting jeg er enig i blant kommentarene ovenfor, er at det hadde vært en god idé å få satt av en egen pott til lavbudsjettslangfilm. Altså en ordning der man kunne søke om 1-4 millioner til å produsere en langfilm. Dette er i aller høyeste grad galskap, men det hadde helt sikkert tilført bransjen sunn forandring og tiltrengt rå energi, samtidig som det nok hadde gulpet opp en og annen enestående langfilm som vi hadde kunnet diske opp med på utenlandske festivaler. Ingen tvil om det. Men det hadde sikkert også gjort at vi hadde gjort et par flere skikkelig mannskitfilmer også. Uansett, det er en genial idé å åpne for dette — noe jeg pr dags dato ikke har noen genial formening om hvordan er genial, og hvordan skal fordeles, men jeg medgir at det er en genial idé, for vi trenger helt garantert flere uavhengige, små og økonomisk mindre risikobelastede produksjoner her til lands.

    Det jeg ikke kan si meg enig i, er påstandene om det i dag ikke er åpent for alle filmskapere som ønsker kortfilmstøtte å søke dette — samt den idiotiske påstanden om at alle kortfilmer skal kunne produseres for 100-150.000 kr. La meg si noe. Førstnevnte påstand er noe forbannet syt og gnål. Det er feilaktig og uten forankring i virkeligheten at de som ikke ”føler” at de har adgang/ mulighet til å søke/motta kortfilmstøtte, pr definisjon har fortjent å få det. I min verden, har de som føler dette, ikke gjort seg fortjent til å motta kortfilmstøtte. Man må kjempe for prosjektet sitt, lenge og vel så lenge der fins en overbevisning om at det bør gjøres. Hvis ikke, om det ikke er bra nok, så må man kjempe for et annet prosjekt. Punktum. Det er ingen menneskerett å få lage statsfinansiert film.

    Det er tull og tøys at alle ikke har muligheten til å slippe inn til finansieringssystemet i kortfilmnorge. I noenlunde samme ånd som det Kjetil Lismoen skriver — den som virkelig vil lage en kortfilm, kommer til å oppnå dette om han/hun virkelig legger sin sjel i det. Sånn er det. Sånn er min uinteressante forhistorie, sånn er flere andres… Om man føler seg for gammel, for lite kommersiell eller om man føler seg misforstått — la meg få dette understreket en gang for alle: dette er påstander som verken lar seg definere eller dokumentere. En særdeles viktig del av det å være et ”talent”, er det å gjøre seg forstått og å fylle en finansiør/ samarbeidspartner med entusiasme nok til å ville hive seg med på ens prosjekt. Om en har veldig vanskelig for dette, ja da mangler en talent på et veldig viktig nivå. En del av talentet i min begrepsverden, er det å kunne overbevise andre om at ens prosjekt er ekstra viktig å få gjennomført. Bare for å bruke et eget eksempler, i dette tilfelle fra mitt udramatiske profesjonelle liv — jeg har opplevd å få statlig produksjonsstøtte på 1-2 million til kortfilmproduksjon en gang. Jeg har også opplevd å produsere film med et budsjett på 500 kr, og jeg har opplevd å forsvare et budsjett på 1,2 millioner. Fra NFI samt andre, eller fra kun regionale sentre som f.eks Nordnorsk Filmsenter, FilmCamp, etc… Jeg, som havskolert røver fra Sandnessjøen på 36 år — jeg kan ikke si at jeg ikke har tilgang til å søke noe som helst. For det stemmer ikke. Jeg ble ikke født inn i dette. Jeg har hatt både flaks og hell med meg på veien. Du har tilgang til å oppnå alt du vil så lenge du vil det nok.

    Kick ass! Gi aldri opp!
    Mvh Magne Pettersen

  7. Konsulentordningen og alternativene. Noe av det problematiske ved konsulentordningen er den sosiale konteksten den inngår i, og de maktposisjonene som uvergelig er knyttet til aktørene. La meg ta et eksempel. Når jeg som filmskaper søker tilskudd gjennom en konsulent ved NFI har jeg alt å tjene på å lytte til denne konsulentens innspill og innvendinger. Selv om produsenten og filmskaperne muligens er helt uenige i konsulentens innspill, vil det oppleves som altfor risikabelt ikke å ta hensyn til og til en viss grad oppfylle konsulents «ønsker» for prosjektet. Hvis det nå skulle være slik at konsulent og produsent/filmskaper er helt enige om hvordan utviklingen av prosjektet bør gjøres, kan relasjonen være fruktbar og dynamisk. Potensiellt kan konsulenten ha en veldig positiv virkning på prosjektet – men dette forutsetter to helt sentrale ting: 1. At konsulenten er faglig kompetent og lydhør overfor egenarten i prosjektet og ikke forsøker å påføre sine egne føringer (som som i seg selv er vanskelig nok) og 2. At det faktisk er en reell enighet om hvordan prosjektet skal utvikles (noe som i virkeligheten er svært sjelden). Det som ofte inntreffer – det er i hvert fall min erfaring som konsulent, prosjektutvikler og søker – er at konsulenten forsøker å overbevise søkerne om riktigheten av å utvikle et prosjekt i èn bestemt retning, og at filmskaperne deretter forsøker å rette seg etter konsulentens innspill, for ikke å miste et eventuellt tilskudd. Det er ikke nødvendig å minne om at det for aktørene står mye på spill i denne situasjonen – tilskudd betyr myke statlige midler for produsenten, arbeidsplasser, muligheten for å oppfylle drømmer utviklet gjennom mange år. At filmskaperne lager «konsulentversjoner» av manuskripter for å tilfredsstille smakdommernes ønsker er ikke uvanlig – det skjer i større og mindre grad hele tiden. Når dette skjer – at filmskaperne føler seg presset til å gå inn på utviklingsspor som de i virkeligheten ikke tror på – eller mener er riktige for prosjektet – men likevel går inn på dette, er det en form for falskspill. Dette er uheldig både for kvaliteten på de prosjektene som utvikles, men definerer også søkernes forhold til virkemiddelapparatet på en passiv og negativ måte. Et annet åpenbart problem ved konsulentordningen slik det iverksettes i dag, er oppfølgingen og kvalitetssikringen av prosjekter. Vi har mange eksempler på at dette er en annen vanskelig side ved konsulentordningen. Når du Magne spør om alternativer til konsulentordningen, tror jeg absolutt de finnes. Men det er også viktig å si at det må være lov til å diskutere det problematiske ved en ordning uten å bli avkrevd en konkret løsning på problemet. Bransjen må tørre å diskutere åpent om de ulike ordningene uten å være redde for å miste posisjoner.

    Det er klart at de fleste statlige tilskuddsordninger i verden ser annerledes ut enn den nordiske konsulentordningen. Feks er jo hele det europeiske tilskuddapparetet ordnet på en annen måte. Jeg mener at den nordiske ordningen har gått ut på dato, både fordi vi har sett svakhetene ved ordningene når konsulentene ikke er kompetente nok – eller for lite flinke til å lytte – men også fordi søkermassen er enormt variert og filmfeltet er blitt så komplekst. Et gammeldags hierarkisk kvalitetsprinsipp finnes ikke lenger i en kultur hvor forskjellene mellom kulturelle uttrykk i stor grad er oppløst og sidestilt. Konsulentens oppgaver er utvilsomt blitt vanskeligere for hvert år. Jeg vil også hevde at det vil være viktig å styrke filmskaperne og filmprodusentenes selvstendighet overfor det statlige NFI. Det bør være et mål for NFI, å gjøre seg selv nærmest usynlige, fordi bransjen er blitt så voksen at den klarer seg selv. Det mest åpenbare alternativet til konsulentordningen er at avgjørelsene om statlige tilskudd, ikke gjøres av én person med ansvar for utvikling, tilskudd og oppfølging, men at det står flere personer bak en slik avgjørelse. Komiteer er ofte sett på med et svært nedlatende blikk i Norge, og det er ikke nødvendigvis heller løsningen for tilskuddsordningene. Men at flere personer har diskutert evt tilskudd tror jeg kan løse opp i det autoritære og uheldige falske rollespillet som konsulentene ofte vikles inn i. For eksempel gjøres det i norske forlag kontinuerlig en kvalitetskontroll av den enkelte redaktørs arbeid ved at det alltid er mange «øyne» inne i utviklingen av prosjektene. For produsenter og utviklere og filmskapere tror jeg det er viktig å i større grad løsrive seg fra – og få et mer likeverdig forhold til det statlige apparatet. Det er også mulig å se for seg at NFI oppretter flere automatiske ordninger, og overfører flere midler direkte til filmskapere og produsenter – som tross alt er de som skal skape og videreføre den norske filmen i framtiden.

    Beste ønsker!
    Nikolaj Frobenius

  8. (Innlegget mitt under ble opprinnelig lagt inn mellom Åse og Nikolajs innlegg ovenfor, men måtte legges inn på nytt pga flåsete språk og tonnevis av skrivefeil manet fram i nattens mulm og mørke. Beklager dette. Mvh Magne)

  9. Det er ingen tvil om at en diskusjon om filmkonsulentens rolle som smaksdommer for hva som skal produseres og ikke, er fullstendig på sin plass. Hele grunnlaget for filmkonsulentens eksistens burde tas opp, og etterprøves. Igjen og igjen. Hele tiden. For det er ikke nødvendigvis kun en heldig ting at et ekstremt lite utvalg mennesker skal avgjøre hvilke prosjekter som skal realiseres og ei.

    Men jeg tillater meg å spørre — hva er alternativet til filmkonsulent pr dags dato? Jeg spør ikke fordi jeg er kritisk innstilt til å avskaffe dagens filmkonsulentordning, men fordi jeg pr i dag rett og slett ikke er visjonær og fantasifull nok til å komme opp med forslag til alternativ som ville fungert.

    En ting jeg er enig i blant kommentarene ovenfor, er at det hadde vært positivt å sette av en egen pott til lavbudsjetts langfilm. Altså en ordning der man kunne søke om for eksempel 1-3 millioner til å produsere en langfilm, som en norsk versjon av New Danish Screen. Dette har vært nevnt utallige ganger i tidligere sammenhenger. Det ville i aller høyeste grad vært galskap, men det hadde vært en nødvendig galskap. Jeg synes at det mangler galskap i norsk film, og lekenhet, som Kjetil nevner ovenfor. En lavbudsjetts-pott ville tilført langfilmen mer diversitet, tiltrengt rå energi og vilje til å ta kunstnerisk risiko. Like sikkert som det ville endt opp med en og annen enestående langfilm som Norge hadde kunnet diske opp med på utenlandske festivaler etc, hadde det nok også endt opp med et par skikkelige mannskitfilmer. For det er vanskelig å lage god film. Veldig vanskelig! Og det skal det være. Men det er verdt det. Som med alle andre støtteordninger, noen ganger går det skeis med sluttresultatet, andre ganger lykkes man.

    Jeg er også tilhenger av det finnes en Nye veier til kortfilm-ordning. Dette skal ikke kun være en lekegrind for framtidige langfilmregissører, men også en ordning som fremmer kortfilmkunsten i seg selv og gjør filmskapere i stand til å eksperimentere med trygge rammer. Jeg tror man trenger både den ”dyre” kortfilmen og lavbudsjettskortfilmen. Nok en gang — diversitet. Ikke alle filmer kan koste 100-150.000 kr å produsere, det er helt urealistisk. Og selv om Lismoen så lite prov på talent på NFI-støttede produksjoner i Grimstad i år, så er ikke nødvendigvis dette en fallitterklæring. I fjor var vinner av Gullstolen i Grimstad en produksjon støttet av Kalle Løchen gjennom Nye veier — det samme gjaldt fjorårets Amandavinner for beste kortfilm. Noen ganger går det skeis, andre ganger lykkes man. Det er dette som er risiko i praksis.

    Jeg ønsker også å nevne at jeg synes Nye veier-ordningen bør være forbeholdt dem som har vist sitt talent videre. Ja, det er vanskelig å akseptere at et talent blir definert av noen, og at andre som resultat ikke blir definert som talent. Men noen må jo definere det? Jeg bare spør. Jeg kan ikke se at det ville vært en god idé å avgjøre tildelinger gjennom loddtrekning.

    Det jeg ikke kan si meg enig i, er påstandene om det i dag ikke er åpent for alle filmskapere som ønsker kortfilmstøtte å søke dette påstand er helt urimelig. Det er jo synd hvis en masse filmtalenter går rundt og føler at de ikke har mulighet til å søke og motta kortfilmstøtte, om det gjelder NFI eller regionale fond. For den muligheten har de jo! I min verden har de som bare går rundt og føler seg utenfor, ikke gjort seg fortjent til å motta kortfilmstøtte. Det låter brutalt, men det tror jeg virkelig på. Man må kjempe for prosjektet sitt for å få det realisert. Med eller uten støtte fra NFI eller andre. Hvis det ikke er mulig å få realisert, så er sannsynligvis ikke prosjektet bra nok — og da er man pent nødt til å komme opp med et annet prosjekt som er bedre og kjempe for det prosjektet. Forestillingen om at ”hele underskogen” av norske kortfilmskapere ikke ”slipper til”, er en myte. Som Kjetil Lismoen skriver, Norge er et lite og oversiktlig land og norske filmtalenter finnes ikke i ubegrenset antall. Hvor er det disse uoppdagede talentene befinner seg? Er de bortgjemt i skogen? I så fall bør de komme seg ut til sivilisasjonen og benytte seg av alle mulighetene som finnes for å få bevist sitt talent: kontakte produksjonsselskaper eller starte eget, søke NFI og regionale filmsentre, gå på et filmstudium, sende ens kortfilm til filmfestivaler, legge ut filmene sine på Vimeo eller YouTube, etc etc. Det er ingen menneskerett å få lage statsfinansiert film. Som i alle andre sammenhenger er det de som har stamina og talent som får det til i lengden.

    En særdeles viktig del av det å være et ”talent”, er det å gjøre seg forstått og å fylle en finansiør/samarbeidspartner med entusiasme nok til å ville hive seg med på ens prosjekt. Om en har veldig vanskelig for dette, ja da mangler en et viktig aspekt ved det å ha talent. Men det er fortsatt ikke for sent, nødvendigvis, for det går an å trene seg god, slik at man blir flinkere til å få andre mennesker til å bli entusiastiske over ditt prosjekt. Ikke alt talent er medfødt.

    Du har tilgang til å oppnå alt du vil så lenge du vil det nok.

    Kick ass! Gi aldri opp!
    Mvh Magne Pettersen

  10. Presisering: Jeg ønsker også å nevne at jeg synes Nye veier-ordningen bør være forbeholdt dem som har vist sitt talent TIDLIGERE. Altså, vist sitt talent gjennom tidligere produksjoner — det være seg på filmfestival, på filmstudie, på en showreel, etc.

  11. Om kortfilm:

    Jo da, Magne, jeg er enig i at man bør vise talent for å få støtte til kortfilm, men jeg mener det bør holde å vise det talentet gjennom en showreel og kvaliteten på manus/regibeskrivelse. Jeg mener også at man bør kunne tillate de yngste filmskaperne å søke på ganske små summer til kortfilmer, for å gi flere sjansen til å vise sitt talent. De som har anledning til å benytte seg av regionale fond har denne muligheten, men det er ikke alle som har det, pga. geografisk tilhørighet. Det hadde vært en god idé å få opp regionale fond for de områdene som ikke har det, deriblant østlandet, fordi NFI er ikke, og bør ikke, være en erstatning for det her på denne kanten heller.

    Du spør hvor denne underskogen av uoppdagede talenter er? Jeg er jo heller ikke sikker på at den finnes, men jeg sitter med en følelse av at det er en del talenter som har gitt opp drømmen sin tidlig, fordi de aldri kom seg gjennom NFIs nåløye. Kanskje de aldri ville ha blitt gode nok uansett, men jeg er ikke overbevist om at dagens ordning fungerer så godt at ingen faller fra som kunne hatt potensiale til å gjøre bra ting. På den annen side så får nok de beste og mest målrettede sjansene sine til slutt, men igjen kan det være stor forskjell på hvor lang og brokete den veien er. Det må kanskje være sånn, men jeg tror fortsatt at å gi mindre penger til flere kortfilmer ville øke muligheten for å få fram flere talenter.

    Når Åse skriver at søknadene hennes spenner fra 200 000 til 2 000 000, så synes jeg det er litt synd, og grunnen er nok at NFI gir inntrykk av at det ikke er vits i å søke om mindre enn 200 000, fordi det visstnok ikke går an å lage kortfilm for mindre. Jeg mener spennet bør ligge helt nede fra 20 000, og egentlig ikke gå vesentlig høyere enn 500 000. For det er ikke sånn at de kortfilmene som i dag får godt over en million ikke kunne ha vært laget for mindre. Å sette et noe lavere tak vil ikke nødvendigvis snevre mangfoldigheten i typen kortfilmer som blir laget. Så kan man gjøre enkelte unntak, som kan få større summer en sjelden gang, når noen har et veldig ambisiøst som virkelig krever et stort budsjett.

  12. Om langfilm:

    Når det gjelder diskusjonen av konsulentrollen for langfilm, så var det mange interessant poenger her fra Nikolaj, og jeg håper den debatten videreføres også. Det burde jo nesten opprettes en separat tråd for kortfilm-diskusjonen og langfilm-diskusjonen her, men jeg vet ikke om det lar seg gjøre. I alle fall er det, som Nikolaj sier, problematisk at det er så lønnsomt å legge seg flat for konsulentenes innspill. Det bør jo faktisk ses på som en styrke også det å ha en veldig sterk og urokkelig visjon. Dersom konsulenten har virkelig tro på filmskaperne, så må man iblant tørre å gi frie tøyler for å få fram unike filmer.

    Jeg synes forøvrig også at det ville vært en veldig god idé at ikke bare en person skal ta avgjørelsen om tilskudd, men at man har en slags komité. Å bruke eksterne konsulenter fra filmbransjen – filmskapere selv – virker på meg som en mulig løsning, og da tror jeg det kunne vært en ekstra fordel å sende dem søknadsmaterialene uten søkernes navn, for å sikre mest mulig objektiv vurdering. Noen vil kanskje anse det forslaget som en smule paranoid, men i en så liten bransje som den norske filmbransjen så synes jeg man må være klar over problemene for tette bånd mellom søkere og tildelere kan gi.

    NFI-konsulenten må selvsagt vite hvem filmskaperne er og hva de står for, men jeg tror det kunne styrket prosessen om en eller to eksterne konsulenter kunne se på søknadene kun for innholdet i manus og regibeskrivelse, uten å farges av hvem som står bak prosjektet. Det ville også gi andre muligheter for helt åpne tilbakemeldinger på hva som evt. bør endres i manus eller ellers i prosjektet, fordi de eksterne konsulentene ikke ville visst hvem de risikerte å fornærme, og ikke ville ha noen grunn til å sensurere seg selv av respekt for en spesifikk filmskaper.

    Idéen om automatiske tilskuddsordninger er også interessant. I Australia tror jeg de har en ordning der et produksjonsselskap kan få støtte til å fungere nærmest som et miniatyr filmfond, hvor selskapet da åpner for søknader fra filmskapere i hele landet for å utvikle nye prosjekter. Dette er da selskaper som ikke er direkte tilknyttet regissører eller manusforfattere, så støtten blir ikke bare værende innenfor et lite produksjonsmiljø, men produsentene fungerer da på mange måter selv som filmkonsulentene vi har her hjemme. Dette vil jo da fungere som en variant av pakkefinansieringen vi har i dag, med den forskjellen at NFI gir støtte til en gruppe produsenter i stedet for en pakke med prosjekter, og overlater til produsentene å vurdere prosjektene produksjonsselskapet så får inn i etterkant av at støtten blir gitt. Etter hvert som prosjektene så blir til ferdige filmer så kan man da vurdere i hvilken grad produsentene har klart å utvikle gode nok prosjekter til å få ytterligere støtte senere.

    Dette er bare noen idéer til alternative måter å gjøre ting på. Kanskje de er vanskelige å gjennomføre, men jeg ser ikke umiddelbart hvorfor de skal være det. Kanskje finnes det bedre løsninger. Det jeg forresten også lurer på er i hvilken grad NFI ser på utenlanske støtteordninger og hvor godt de har fungert, for å få idéer til hvordan vi kan gjøre ting annerledes her hjemme. Og da mener jeg også å se på andre land enn Danmark og Sverige, eksempelvis Canada, Australia, Tyskland, Østerrike, kanskje asiatiske eller sør-amerikanske land, som Sør-Korea, Thailand, Mexico, Brasil, som har kommet med mye interessant film de senere årene. Det vet kanskje dere, Åse og Nikolaj, noe om?

  13. Her var det flere interessante innspill fra Thomas. Noen som vet mer om verdens ulike tilskuddsordninger?

    NF

  14. Under Cannesfestivalen publiserte Screen International en artikkel om de ulike støtteregimene innen europeisk film, og danskene slo seg den gangen på brystet ved å hevde at de har «det minst uperfekte» støttesystemet i verden (det var direktøren for DFI som hevdet dette). Problemet var bare at artikkelen i liten grad fikk inn på hvordan vurderingene av prosjektene foregikk, hvordan relasjonen mellom produsent, regissør og konsulent ble definert. Men den danske og den norske ordningen fortoner seg som ganske lik på mange områder. Men: Det f.eks først nå i det siste at danskene har begynt å se på sitt eget engangsregissør-syndrom, mens dette er noe vi (i Rushprint) har fokusert på i noen år nå. Den danske modellen virker likevel mer robust og bedre utbygd enn den norske, da de anvender større ressurser på «nye veier»-liknende tiltak. New Danish Screen har vært en suksess. Jeg vet at norske kulturpolitikere og departement har stilt seg avvisende til en tilsvarende norsk ordning, noe som nok skyldes at den er veldig ambisiøs. Bare les fra DFIs hjemmeside:

    «New Danish Screen skal støtte og inspirere udviklingen af filmens formsprog og fortælling, så dansk film bevarer og styrker sin dynamik og diversitet.

    Det skal sikres, at nye generationer af filmfolk ikke forfalder til konventionelle, overleverede udtryk, men til stadighed stræber efter at afsøge grænser og skabe nye oplevelser for publikum, hvad enten det sker i biografen eller foran tv-skærmen. Støtteordningen skal forstå at udnytte talenternes energi og retning frem for at styre talenterne i bestemte retninger.

    New Danish Screen baserer sig på et samarbejde mellem DR, TV2 og Filminstituttet jf. filmforliget 2011-2014. Der er til puljen afsat godt 112 mio. kr. over forligsperioden.

    New Danish Screen er både målrettet de nye talenter på professionelt niveau og mere erfarne. Det afgørende er, at manifesterede talenter kan få mulighed for at udvikle sig, afprøve nye idéer eller skifte spor i forhold til tidligere produktion.

    New Danish Screen yder støtte til udvikling og produktion af dokumentar- og fiktionsfilmprojekter i flg. formater: Under 15 minutter, 24-28 minutter, 38-42 minutter, 52-58 minutter og +75 minutter.

  15. New Dansish Screen er èn forskjell på det danske og norske virkemiddelapparatet. Jeg har inntrykk av at danskene også har utviklet et større «støtteapparat» for å kvalitetssikre og underlette den enkelte konssulents arbeid. De har også utviklet flere kvalitetskontroller i utviklingen av prosjekter – blant annet følger de utviklingen lenger inn i piloter, testscener, casting osv. før det blir gitt et endelig tilskudd. Likeledes har DFI innført flere kontrollfunksjoner for å overse at det ferdige filmproduktet stemmer overens med det prosjektet som fikk tilskudd. NFI har vært tilbakeholdne med å innføre slike kontrollfunksjoner. Det virker også på meg som om den norske filmbransjen ikke er overvettes begeistret for tanken på mere statlig kontroll. Det kan jeg skjønne. Men den norske konsulentordningen står i en gråsone; konsulenten er tildelt en nærmest absurd makt, men vi vil ikke gi dem de kontrollfunksjonene som skal til for å følge opp sine beslutninger. Dette er uavklart og uryddig. Danskene er svært stolte av sine tilskuddsordninger. Men er danskenes metode den eneste måten å ivareta produktivitet, selvstendig tenkning og innovasjon i norsk filmbransje i årene som kommer?

    NF

  16. New Danish Screen virker absolutt veldig bra, og jeg tror f.eks. at en film som R er for kompromissløs til å ha kommet seg gjennom det norske støttesystemet, og kanskje også måten det danske fungerte på tidligere. Finnes det noen oversikt over alle filmene som har kommet fram gjennom ordningen? Prøvde å se på nettsiden deres, men fant ikke noe.

    Det eneste jeg stusset over er det Kjetil skriver over om lengdespesifikasjoner. De avgrensede områdene for novellefilm-lengde – er det for å lettere fasilitere salg til TV og festivaldeltagelse? At dette er de mest attraktive lengdene for det?

    Idéen om at konsulentene følger produksjonene lenger inn, og kanskje gjennom hele prosessen, kan være en god ting, og det kan virke som overvåkning. Det kommer helt an på måten det gjøres på. En annen ting jeg lurer på er om konsulentene har kapasitet til det.

    Kanskje et alternativ igjen kan være å bruke eksterne konsulenter? Avhengig av hvor dyrt dette ville bli selvsagt, men å få med en erfaren mentor av et slag som fulgte filmproduksjonen kunne vært veldig fint, så lenge vedkommende passet på å ikke presse sin mening inn over produksjonen, men stilte konstruktive spørsmål rundt valg som blir gjort. Denne «stillingen» kunne jo vært bakt inn i støtten, altså at en del ble øremerket dette formålet. Og det kunne kanskje dreid seg om bare noen dager i løpet av henholdsvis for- og etterarbeid og innspilling.

    Det har også noe for seg at denne mentoren byttes ut hele tiden. En av farene med at få mennesker i bransjen har for mye makt er jo at man får veldig mange like filmer, noe jeg føler norsk filmbransje til tider har lidd av det siste tiåret. Dette forestiller jeg meg ville bli effektivt eliminert ved å bruke forskjellige eksterne konsulenter som et tillegg til NFIs konsulent.

  17. Det er alltid godt å kunne debattere norsk film. Og gjerne ta med seg i diskusjonen forslag til veier som kan gjøre norsk film enda bedre. Men da må man også være bevisst hvordan beskriver de virkelige omstendighetene. Lismoen kaller konsulentene i NFI for «opphøyde smaksdommere». Det synes jeg er en svært luftig og populistisk karakteristikk som jeg ikke ser hvilket grunnlag han baserer seg på. Konsulentene går på åremål, og det er en god ting, for de fleste konsulentene skal ha muligheten i sin tid til å arbeide og utvikle ting selvstendig. Det handler ikke om smak! «Smak» er det når Lismoen sier at det under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år knapt var et filmtalent å spore blant de offentlig støttede prosjektene. Det kan vi diskutere, og som tidligere kortfilmkonsulent kan jeg ikke si meg mer uenig, men det er ikke saken her.
    Hvilken makt har egentlig konsulentene? Blant spillefilmene står konsulentene bak langt mindre enn halvparten av årets premierer. Dokumentarfilmkonsulentene bidrar til de fleste spissede og personlige prosjektene, men kan neppe fylle en TV-kanal alene. Kortfilmkonsulenten støtter en liten del av underskogen; de som vil utforske kortfilmens særegne uttrykk og de som er talenter på vei mot lengre formater, og det er ikke kommersiell støtte men kunstnerisk støtte som ligger bak den norske viljen om å ha en seriøs produksjon av korte filmer. Den rike floraen av animasjonskunstnere må henvende seg til kortfilmkonsulenten, og det er ikke alle slike prosjekter som naturlig passer inn under «Nye veier til korte filmer», selv om et par prosjekter er på vei innenfor denne ordningen.
    Det nevnes stadig at søkere forsøker så godt de kan å tilpasse seg den gjeldende konsulent i kampen om tilskuddene. Sånt blir jeg bare trist av å høre. Det finnes en meget stor kompetanse blant de sittende konsulentene i NFI, selv om de kan opptre ulikt utad. Det er to konsulenter i alle kategorier fordi det skal være flere dører som skal være mulig å åpne. Ingen konsulenter skal lage filmen for regissører eller produsenter. Den faren skal ikke være der. Vil man et prosjekt, så skal man være ærlig på det, og den ærligheten man tar med seg som kunstner skal møtes med en like stor ærlighet hos konsulentene. Slik opprettes tillit, og det er den beste måten å utvikle kunstnerisk suksess i norsk film. At man bruker energi på å «tilpasse seg» en konsulent burde være bortkastet. Regissører og produsenter skal være gode lyttere overfor alle de konsulenter som omgir et prosjekt, og konsulenter skal på samme måte se hvilket personlig driv som ligger bak et prosjekt. Min erfaring er at når alle historier er fortalt, så er det bare en grunn til å fortelle den en gang til, og det er vedkommende som sitter på den andre siden av bordet, og har sin visjon i prosjektet.
    Gode hjelpere! Konsulentordningen kom som en erstatning for Statens produksjonsutvalg, som var den slags komite som Wangsmo antyder som et alternativ. Jeg tror ikke vi skal tilbake dit, hvor fem personligheter skal stå for alle prioriteringer. Dagens konsulenter står alene om sine prioriteringer, men selvfølgelig kan de benytte eksterne lesere, og de jobber også tett mot sine produksjonsrådgivere. Mentorer som Wangsmo foreslår er en god ide, men kan like gjerne velges av regissør/produsent, og være en del av budsjettet.
    Det må heller ikke bli slik at konsulentens arbeide hele tiden skal overprøves og kontrolleres, i verste fall mistenkliggjøres. De går på et åremål som varer et antall år. Etter dem kommer det kanskje noe helt annet, eller kanskje noen helt nye ordninger.
    Bruk energien på å skape noe originalt, så tror jeg byråkratiets representanter er villig til å lytte og se. Dagens filmkonsulenter er ikke i sin posisjon for å flytte papirer, de er det for å hjelpe den norske filmen opp og fram!

  18. Ja, mitt ”utfall” i kommentarfeltet mot årets kortfilmer med offentlig kortfilmstøtte i Grimstad er nok vel kategorisk. Mitt hovedpoeng er at det virker uhensiktsmessig å støtte enkeltstående kortfilmer av nykommere med relativt store summer, i en tid da det er fullt mulig å teste ut potensialet i de ennå ikke manifesterte talentene på langt rimeligere måter. Og så kan man la de udiskutable talentene få større armslag. Og selvsagt er det mulig å bli enige om hvem som er de vesentlige begavelsene. Å se et talent handler jo ikke om smak, men om å anerkjenne at noen formidler noe med konsekvens, sensitivitet og egenart, selv om man som konsulent på et personlig plan ikke nødvendigvis tenner på det.

  19. Spillefilm-konsulentene har lisens til å ta liv og gjør det mer effektivt enn pressen.
    Ja, siden selvmordene er altfor mange blant våre «filmtalenter», må noen begynne å ta ansvar for arrogansen og bransje-grådigheten
    forøvrig er det min mening at bredlerret kino er for alle og jeg er altfor ofte alene i salen under visninger av de beste filmene. Da danser jeg ut min sorg over ståa.
    mkh
    Lasse

  20. Amatørteater i Norge som får støtte til sine prosjekt klarer å gå i overskudd, og det er merkelig at kortfilmer som får støtte til sine prosjekt ikke klarer å gå i overskudd. Vi tenker altfor lite bedrift og næring når vi lager kortfilm. Vi må skape flere arenaer for inntekt. Noe som gjør at filmer som blir vist får provisjon for hver filmvisning. Man kan utvikle filmkafeer i byer og på alle flyplasser/togstasjoner. Filmvisninger på tog og i fly. Man kan utvikle mange kortfilmer for barn og vise disse i lekekroken på restauranter. Prisen på filmkafeene/tog og fly trenger ikke være så høy, og det kan være veldig hyggelig å spise lunsjen/middagen sin sin og få seg en god latter eller litt spenning. Med mer inntekt på kortfilmfronten så finansieres også flere produksjoner av kortfilm. Vi må lage god underholdning som mange vil se.

  21. Hvordan man skal finne talenter, og få dem frem? Det er en evig diskusjon. Heldigvis har den ført til noe siden produsenter tidligere måtte ha en debutant på hver eneste film de satt i gang. Aller helst en blodfersk manusforfatter også… Helt håpløst… I dag ser man at enkelte regissører får laget flere filmer. Det har uten tvil hevet kvaliteten på norsk filmproduksjon. Fremdeles er det noen råtne epler som til stadighet for lov til å skrike «action», men det er et offer bransjen kan leve med.

    Nå har diskusjonen kommet dit hvor man undres om ikke debutanten bør leve som en uteligger. Han/henne skal skrape sammen en liten bunke med sedler og lage et mesterverk som skal åpne portene til den store filmverden.

    Man skal bevise at viljen er der? Slik var det på 90tallet også da en rekke sleipe produsenter fikk unge karer og kvinner til å jobbe gratis som produksjonsassistenter. En gratisjobb skulle selvsagt føre til betalt arbeid neste gang. Ble det slik? Neida. På neste produksjon fant de et nytt håpefullt ungt krapyl som kunne slite kroppen ut for litt lunsj og noen seige småkaker.

    De siste årene har det blitt laget billige filmer for «talenter». Staben har fått minimalt med lønn. Blir filmen en suksess skal de selvsagt få etterbetalt det de har krav på etter tariff. Skulle det feile blir verdiene utbetalt i himmelen av ingen andre enn vår herre selv. I det minste er det slik produsenter/regissører legger frem sin sak i jakten på sultne filmarbeidere.

    Jeg har selv hørt en regissør legge ut i det vide og brede om hvor heldig en stab er når de får jobbe med han/henne for knapper og glansbilder.

    De i staben som forteller at de har blitt dårlig behandlet skal bare klappe igjen for geniet trenger sin plass. Slik er det bare. For noe vas!

    Talenter skal frem! Det er viktig. I dag har vi ordninger som eksempelvis Nye Veier til både fiksjon og dokumentar. Hvis kvaliteten og kompetansen skal bli bedre må det mer penger til slik at staben også har noe å leve av. En blodsugende bransje er ingen tjent med…

    Hvordan pengene skal fordeles, og hvordan kan selvsagt diskuteres, men hvis man fjerner konsulenten. Hvem skal ta avgjørelser da? En komite?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Er konsulentordningen i krise?

Er den statlig utnevnte filmkonsulenten gått ut på dato?

 Under debatten rundt Pax-affæren i våres var det sterkt fokus på og uenighet rundt måten filmprosjektet ble behandlet på av henholdsvis produsent, regissør og konsulent. Men det var liten diskusjon om hvordan støttesystemet i realiteten fungerer. I siste utgaven av Rushprint stiller tidligere spillefilmkonsulent Nikolaj Frobenius spørsmål rundt forholdet mellom filmordningen og staten. Bør staten spille en så fremtredende rolle i utformingen av norsk filmpolitikk? Han viser til en voksende misnøye med egen rolle mens han var konsulent og mener at konsulentrollen er i prinsipiell krise.

 

Oppvasken etter Pax-affæren ble rotete og uverdig, der de ulike aktørene hele tiden har insistert på hver sin virkelighetsoppfatning. Og spør du tidligere konsulenter om deres erfaringer, så får du ulike svar. Men det er likevel nok vitnemål som støtter opp om at det har til tider eksistert et visst press fra politisk hold som har svekket konsulentenes autonomi.

 

Derfor trenger vi en debatt om konsulentsystemet, slik Frobenius tar til orde for. Både filmbransjen og kulturpolitikerne er delt i synet på den nåværende ordningen: Noen frykter at nye endringer vil føre til enda større konsentrasjon av makt hos produsentene. Men kjernen i kritikken fra Frobenius er nettopp den mangel på selvstendighet i produsentleddet som den nåværende støtteordningen bidrar til. Han beskriver en ukultur der produsentene i altfor stor grad vender kappa etter de vindene som til en hver tid blåser inne på konsulentkontorene, isteden for å kjempe for prosjekter de brenner mest for.

 

Samtidig befinner Norsk filminstitutt seg i en fase der filmkonsulentenes betydning for filmrepertoaret er blitt mindre og organisasjonens synlighet og profil i offentligheten er svak og uklar. Det er ikke lenger gitt at talentene henvender seg til konsulentene for å få laget film, fordi ”filmbransjen” ikke lenger er en klart definert størrelse. Nye talenter dukker opp på uventede steder. Det stiller større krav til NFI om å holde på sin legitimitet, til å kunne omdefinere sin rolle i de omskiftelige tidene vi lever i. Men hvordan skal den klare det når den ikke besitter verktøy for å kunne evaluere kritisk sin egen virksomhet? Den voksende synligheten og pengesekken som det rødgrønne filmløftet ga filmbransjen, har også medført et sterkere kritisk søkelys på norsk film. Men når bransjen og instituttet har fått rettet søkelyset krast mot seg selv, som under Pax-affæren, så har ikke aktørene framstått med den tydeligheten man bør kunne forvente.

 

Innen kortfilmen ser man tydeligst de endringene som gradvis også vil innhente langfilmen: De beste filmene er ikke nødvendigvis de filmene som de opphøyde smaksdommerne, konsulentene, har støttet. Hvordan kan en støtteordning for kortfilm fortsatt være relevant i en tid der de aller fleste filmskaperne i Norge har råd til å finansiere sin egen kortfilm? Det stiller enda større krav til konsulentene om å finne fram til og stimulere talentene. I en tid der den såkalte underskogen i norsk kortfilm er i bedre stand enn før til å ta vare på seg selv, burde man kanalisere flere midler til elitesatsingen ”Nye veier til korte filmer” for de som allerede har vist sitt talent. Kortfilmen vil forbli en vernet og ufarlig sandkasse om man ikke våger å forlate breddetenkningen til fordel for en mer bevisst elitesatsing. 

 

Et vesentlig filmtalent skal kunne skape magi ut av lite. Bare se på Mariken Halles Grimstadvinner No sex just understand. Den filmen slår ettertrykkelig fast at det ikke lenger finnes noen unnskyldning for ikke å lage film selv om man har få ressurser til rådighet. I sommer har Halle spilt inn langfilmen Verden venter på ultralavt budsjett. Det er ikke så lite ironisk og typisk for den nye virkeligheten norsk film befinner seg i: mens kvinner kvoteres indirekte og det innføres mentor-ordninger for noen av dem, holder vårt kanskje største unge regitalent akkurat nå – som tilfeldigvis er kvinne – på med å lage film uten en krone fra konsulentene. 

 

Kjetil Lismoen er redaktør i Rushprint.

 

Les også vårt intervju med Mariken Halle i siste utgaven og se hennes film, No sex just understand, på vår dvd med nordiske kortfilmperler.

 

Denne kommentaren står også på trykk i Aftenposten.

 

22 Responses to Er konsulentordningen i krise?

  1. Mange interessante og gode tanker, som jeg langt på vei er enig i. Jeg tror allikevel at støtteordninger for kortfilm er lurt å ha, men at det bør omstruktureres noe. Det er jo faktisk ikke sånn at «de aller fleste filmskaperne i Norge har råd til å finansiere sin egen kortfilm», men heller det at de fleste klarer å finne noe penger gjennom regionale støtteordninger eller privat sponsing, og å finne folk som vil stille opp gratis for å lage film.

    Det å kunne gi de beste kortfilmprosjektene noe støtte kan være med å hjelpe unge filmskapere i startfasen, som kan være meget vanskelig for mange, men jeg har aldri forstått hvorfor man skal gi inntil langt over en million i støtte til kortfilmer. Jeg tror kortfilmstøtte ville vært best tjent med å kun bli fordelt gjennom regionale fond, og da må alle regionene få ett… i tillegg til Fond for lyd og bilde og Frifond som eksisterer i dag.

    NFI burde stort sett fokusere på film i lengre format. Nye veier burde bli en lavbudsjett-ordning, som kan gi inntil et par millioner til langfilmproduksjoner, evt. også til enkelte novellefilmproduksjoner dersom noen skulle ønske å søke om det. Men at Nye veier kun skal være for «for de som allerede har vist sitt talent» kan være en farlig vei å gå. De som allerede har vist sitt talent for hvem?

    Norsk filmbransjes tro på at de filmskaperne som er verdt å satse på plukkes opp gjennom norske filmfestivaler, eller på andre vis av norske filmfolk eller media, er urealistisk, og derfor vil det være mye bedre å rett og slett be filmskapere som søker om midler om å legge ved en showreel. Det at en eller annen norsk filminstitusjon på død og liv må ha vedtatt at noen er et «talent» før de skal kunne søke støtte er usunt, og elitesatsingen du beskriver høres mer ekskluderende ut, enn at den faktisk vil hjelpe til å finne talenter.

    Muligheten til å søke må være åpen for alle – hvis ikke er det jo ikke noe poeng i å ha konsulentene. De skal vel tross alt være folk som er i stand til å skille klinten fra hveten selv, uten behov for å få det gjort for seg? Beklager hvis jeg misforsto deg her – kan du i så fall forklare nærmere hvordan du ser for deg ordningen Nye veier?

  2. Når jeg skriver at alle har råd til å finansiere sin kortfilm, så mener jeg faktisk det. Mao: Det er ingenting som står i veien for at et filmtalent kan realisere sine visjoner. Forutsatt at dette talentet brenner for det. Men om du kun har grandiose visjoner innen kortfilmformatet som krever millioner, og forventer at den statsfinansierte filmpolitikken skal dekke det eventyret, så vil du selvsagt støte på problemer. Når vi først har en kortfilmpott å fordele, så må vi være villige til å definere hva talent er. Av de filmene jeg så i Grimstad i år, var det svært få filmer som avdekket vesentlig talent, og enkelte filmer med betydelig kortfilmstøtte avdekket ikke for meg noe talent å snakke om i det hele tatt.

    Jeg er ikke like engstelig som deg for å la noen definere hva talent er. Men jeg mener at vi ikke gjør det godt nok i dag, det eksisterer fortsatt en forestilling om at hele underskogen må få slippe til. Dermed står norsk kortfilm i fare for å bli tannløs (og består altfor av ofte stive ”langfilm-søknader” som ikke tar i bruk den lekenheten kortfilmformatet fordrer). Derfor synes jeg det virker hensiktsmessig å overføre flere midler til ”Nye veier til korte filmer” og spisse støtteordningen inn mot de talentene som man tydelig kan se er på vei mot noe (ikke i form av ”langfilmsøknader” men gjennom sensitivitet og lekenhet i forhold til det formatet de til en hver forsøker seg på).

    Hvordan man skal finne talentene – se, det er et annet spørsmål. Norge er et så lite land at jeg tror det er umulig å ”ignorere” de største talentene når de dukker opp. De som trenger lengre tid på å modnes og ”finne seg sjæl” vil alltid få det vanskeligere, men trøsten er at mulighetene for å utvikle talentet og modnes er større i dag (med ny og billig teknologi) enn noensinne. Det er lenge blitt hevdet at en generasjon potensielle filmtalenter forsvant til den vitale rockescenen på 80 og 90-tallet. Det var kulere å spille i band. I dag er situasjonen annerledes: ny teknologi og en norsk film med høyere standing i befolkningen gjør at tingene ligger bedre til rette for et bedre tilsig av potensielle talenter.

    Spørsmålet er: Hvilken funksjon skal kortfilmstøtten ha? Skal den stimulere til mangfold eller bidra til å identifisere talentene og videreutvikle dem? Begge deler, vil mange svare. I dag synes jeg ikke ordningen bidrar nevneverdig til det sistnevnte og betjener primært det førstnevnte siktemålet.

    Ja, Thomas, jeg tror vi må være litt mer ”ekskluderende” og ”elitisiske”, også innen kortfilmen, i hvert fall om vi skal fortsette å kalle den for kunstform og ikke en breddeidrett.

  3. I stedet for å lage prestisjekortfilmer så kan vi jo lage kortfilmer for 100 – 150 000. Men da må forandre NFIs politikk som går på at noen få skal lage dyre filmer. Og innen for et slikt budsjett må alle kunne få noen kroner til husleia og havregrauten og det burde være en utfordring til den nye kortfilmkonsulenten. Kortfilmen trenger ikke gå på spillefilmstariffen. Sjøl spiller jeg inn en remake Blow Up II på 12 minutter for sparepengene hvor alle får litt. Så får jeg gjennomført min lille visjon. Med tre proffe skuespillere. Men jeg er for gammel til å få støtte. Så da lager vi film på trass. Og la oss fortsette diskusjonen om kortfilmkronene. Den trenger ikke koste en million. Og en trenger dessuten ikke være tjue folk på settet sjøl om det er hyggelig med party. tore severin

  4. Ja, kortfilmstøtte er og blir et veldig vanskelig tema, bl.a. fordi det er mange forskjellige meninger om hvilken funksjon kortfilm skal ha. Det er ikke å komme utenom at for veldig mange filmskapere så anses kortfilm som et springbrett til en karriere i langfilm, TV eller reklamefilm, som er de eneste arenaene man kan tjene nok i til å leve av lidenskapen sin. Musikkvideo ligger litt i grenseland her i Norge, fordi det ofte er veldig lite penger involvert.

    Det finnes dog en annen oppfatning, om at det skal kunne gå an å velge å være en kortfilmskaper, akkurat som det skal gå an å være en novelleforfatter, uten å sikte mot de filmgrenene som kan tilby økonomi nok til å gjøre et yrke ut av det. Når NFI gir støtte til kortfilm, så sier de ofte at de gir penger så folk skal kunne få en ordentlig lønn, som man kan leve av i perioden produksjonen varer. Men er det egentlig realistisk å tro at det skal gå an å leve av et filmprodukt som sjelden spiller inn mer enn noen titusener, og oftest ingen ting?

    Nå skal jeg være forsiktig med å høres altfor kapitalistisk ut, fordi jeg mener absolutt at det må gjøres plass for såkalt «ikke-kommersiell» film, men det å gi store summer til å lage kortfilm er dødfødt av to grunner – det er ikke nødvendig for å lage gode kortfilmer, med mindre det tekniske ambisjonsnivået er på et nesten absurd høyt nivå, og det er nesten null sjanser for inntjening av selv en brøkdel av det budsjettet da blir.

    Når du Tore, skriver her at du har blitt for gammel til å få kortfilmstøtte, så er det vanskelig for meg å vite hvor rett du har, men jeg tviler faktisk ikke på at det kan ligge mye i det, noe som jo da peker på at man behandler kortfilm som et springbrett-format, der man leter etter relativt unge talenter som har potensiale til å lage gode ting i større formater. Helt umulig er det nok ikke, uansett alder, men jeg tviler ikke på at det blir vanskelig jo eldre man blir.

    Idéen om at hele underskogen av norske filmskapere slipper inn til kortfilmstøtten i dag er da altså helt feilaktig. NFI støtter ikke så veldig mange kortfilmer i året, kun en veldig liten del av det som blir laget i landet, så problemet er ikke at den er for lite elitistisk og ekskluderende. Problemet er at det har blitt satset på mange dårlige prosjekter som har fått altfor mye penger. Men det er ofte veldig vanskelig å vite hvilke prosjekter som vil bli gode, og hvilke som vil bli dårlige. Derfor kan det kanskje være lurt å gi litt mindre til litt flere, og dermed få noen flere fulltreffere. Og det vil fortsatt lages langt flere kortfilmer utenfor NFIs støttesystem enn innenfor, fordi det er veldig mange unge filmskapere som lager kortfilm i dag. Ellers er jeg enig i det meste du sier, Kjetil.

    Men det området der NFI har størst behov for å våkne opp er støtte til lavbudsjett langfilmer. I dag er en ganske stor del av langfilmene som blir laget her til lands på lave budsjetter av en særdeles kommersiell karakter, veldig ofte sjangerfilmer. Det er noen hederlige unntak, men ikke mange nok. Hvis man satte av en liten pott til mindre prosjekter med høye kunstneriske ambisjoner, så kunne man få en håndfull ekstra statsstøttede langfilmer i året for under prisen av hva en langfilm med normalt budsjett koster i dag, forhåpentligvis av høy kunstnerisk kvalitet heller enn med høyt markedspotensiale.

    Dette vil kunne virke positivt som et ledd i å oppnå målene om norsk suksess på de store internasjonale festivalene, og for å få fram filmskaperne som kan nå opp i dem. For det må være ganske klart – det er en ganske annen type film som ofte vinner gullbjørner, -palmer og -løver enn de vi stort sett lager her til lands. Ikke fordi filmene vi lager ikke er gode nok for det de er, men fordi det er feil type filmer i forhold til å vinne festivaler. Nå har vi etter hvert så godt som oppnådd de kommersielle målsetningene for norsk film, kanskje på tide å sikte mot de kunstneriske også?

  5. Mange mener mye om hvordan den statlige filmstøtten skal forvaltes, og det er bra at både filmpolitikk og filmkonsulentenes rolle diskuteres og debatteres. Det er også veldig bra at kortfilmen og statlig tilskudd til produksjon eller utvikling av kortfilm diskuteres i Rushprint og andra fora. Som forholdsvis ny kortfilmkonsulent (startet 1. februar), er mange av problemstillingene og spørsmålene som Kjetil Lismoen reiser noe jeg daglig reflekterer rundt. Jeg vil gjerne komme tilbake med et lengre innlegg når jeg har bedre tid enn i dag. Men jeg vil kort kommentere at det Kjetil Lismoen synes å etterlyse; en tydeliger satsning på talenter, allerede ligger i ordningen Nye veier til korte filmer. I år disponerer NFI 22 millioner til produksjon og utvikling av kortfilm, av disse ligger 20 millioner i mitt budsjett, mens 2 millioner disponeres av Thomas Robsahm som er såkalt 2. opinion konsulent for kortfilm. Av de 20 mill som ligger i mitt budsjett er 12 millioner satt av til ordningen Nye Veier til korte filmer, mens 8 mill er satt av til såkalt ordinær kortfilm. Ordningen Nye Veier er forøvrig et område som er under utvikling og som skal tydeliggjøres i ennå større grad fremover. Det har alltid være en diskusjon hvorvidt man skal satse stort på noen få eller la flere få mulighet til å lage film på lavere budsjetter. Synspunktene rundt denne problematikken er like mangfoldige som antall kortfilmsøknader som kommer til NFI og mitt kontor. Og det er ikke få! Det er også veldig varisasjon i budsjettene som følger den enkelte søknad, det søkes om alt fra 200 000 ( av og til lavere) til opp mot 2 millioner. Fra jeg begynte i stillingen som kortfilmkonsulent har det kommet inn rundt 60-70 søknader, jeg har ikke helt konkrete tall foran meg her og nå, men mener det er omtrent her antallet søknader ligger pr dags dato. Hvordan man satser og hvem som får tilskudd er naturligvis ingen «objektiv» vitenskap, men det legges stor vekt på en grundig vurdering, både i forhold til ytre og indre kvaliteter i søknaden. Jeg kommer veldig gjerne tilbake med mer informasjon og tanker rundt spørsmålene og synspunktene som Rushprint og andre debattanter reiser. Det er viktig og interessant at konsulentenes rolle diskuteres. Samlet forvalter både NFI, regionale filmsentre og regionale filmfond et betydelig årlig beløp til audiovisuelle produksjoner. Hvordan disse midlene fordeles, og på bakgrunn av hvilke kriterier og vurderinger, er til stadig gjenstand for divergerende synspunkter og synsinger. Det er sunt med uenighet og debatt rundt fordeling av filmmidler, også for oss som i noen år sitter med delansvaret for å si ja eller nei til prosjekter og filmskapere som søker statlig støtte til film.

  6. Det er ingen tvil om at en diskusjon om filmkonsulentens rolle som smaksdommer for hva som skal produseres og ikke, er fullstendig på sin plass. Hele grunnlaget for filmkonsulentens eksistens burde tas opp, og etterprøves. Igjen og igjen. Hele tiden. For det er ikke nødvendigvis kun en heldig ting at et ekstremt lite utvalg mennesker skal avgjøre hvilke prosjekter som skal realiseres og ei.

    Men jeg tillater meg å spørre — hva er alternativet til filmkonsulent pr dags dato?

    En ting jeg er enig i blant kommentarene ovenfor, er at det hadde vært en god idé å få satt av en egen pott til lavbudsjettslangfilm. Altså en ordning der man kunne søke om 1-4 millioner til å produsere en langfilm. Dette er i aller høyeste grad galskap, men det hadde helt sikkert tilført bransjen sunn forandring og tiltrengt rå energi, samtidig som det nok hadde gulpet opp en og annen enestående langfilm som vi hadde kunnet diske opp med på utenlandske festivaler. Ingen tvil om det. Men det hadde sikkert også gjort at vi hadde gjort et par flere skikkelig mannskitfilmer også. Uansett, det er en genial idé å åpne for dette — noe jeg pr dags dato ikke har noen genial formening om hvordan er genial, og hvordan skal fordeles, men jeg medgir at det er en genial idé, for vi trenger helt garantert flere uavhengige, små og økonomisk mindre risikobelastede produksjoner her til lands.

    Det jeg ikke kan si meg enig i, er påstandene om det i dag ikke er åpent for alle filmskapere som ønsker kortfilmstøtte å søke dette — samt den idiotiske påstanden om at alle kortfilmer skal kunne produseres for 100-150.000 kr. La meg si noe. Førstnevnte påstand er noe forbannet syt og gnål. Det er feilaktig og uten forankring i virkeligheten at de som ikke ”føler” at de har adgang/ mulighet til å søke/motta kortfilmstøtte, pr definisjon har fortjent å få det. I min verden, har de som føler dette, ikke gjort seg fortjent til å motta kortfilmstøtte. Man må kjempe for prosjektet sitt, lenge og vel så lenge der fins en overbevisning om at det bør gjøres. Hvis ikke, om det ikke er bra nok, så må man kjempe for et annet prosjekt. Punktum. Det er ingen menneskerett å få lage statsfinansiert film.

    Det er tull og tøys at alle ikke har muligheten til å slippe inn til finansieringssystemet i kortfilmnorge. I noenlunde samme ånd som det Kjetil Lismoen skriver — den som virkelig vil lage en kortfilm, kommer til å oppnå dette om han/hun virkelig legger sin sjel i det. Sånn er det. Sånn er min uinteressante forhistorie, sånn er flere andres… Om man føler seg for gammel, for lite kommersiell eller om man føler seg misforstått — la meg få dette understreket en gang for alle: dette er påstander som verken lar seg definere eller dokumentere. En særdeles viktig del av det å være et ”talent”, er det å gjøre seg forstått og å fylle en finansiør/ samarbeidspartner med entusiasme nok til å ville hive seg med på ens prosjekt. Om en har veldig vanskelig for dette, ja da mangler en talent på et veldig viktig nivå. En del av talentet i min begrepsverden, er det å kunne overbevise andre om at ens prosjekt er ekstra viktig å få gjennomført. Bare for å bruke et eget eksempler, i dette tilfelle fra mitt udramatiske profesjonelle liv — jeg har opplevd å få statlig produksjonsstøtte på 1-2 million til kortfilmproduksjon en gang. Jeg har også opplevd å produsere film med et budsjett på 500 kr, og jeg har opplevd å forsvare et budsjett på 1,2 millioner. Fra NFI samt andre, eller fra kun regionale sentre som f.eks Nordnorsk Filmsenter, FilmCamp, etc… Jeg, som havskolert røver fra Sandnessjøen på 36 år — jeg kan ikke si at jeg ikke har tilgang til å søke noe som helst. For det stemmer ikke. Jeg ble ikke født inn i dette. Jeg har hatt både flaks og hell med meg på veien. Du har tilgang til å oppnå alt du vil så lenge du vil det nok.

    Kick ass! Gi aldri opp!
    Mvh Magne Pettersen

  7. Konsulentordningen og alternativene. Noe av det problematiske ved konsulentordningen er den sosiale konteksten den inngår i, og de maktposisjonene som uvergelig er knyttet til aktørene. La meg ta et eksempel. Når jeg som filmskaper søker tilskudd gjennom en konsulent ved NFI har jeg alt å tjene på å lytte til denne konsulentens innspill og innvendinger. Selv om produsenten og filmskaperne muligens er helt uenige i konsulentens innspill, vil det oppleves som altfor risikabelt ikke å ta hensyn til og til en viss grad oppfylle konsulents «ønsker» for prosjektet. Hvis det nå skulle være slik at konsulent og produsent/filmskaper er helt enige om hvordan utviklingen av prosjektet bør gjøres, kan relasjonen være fruktbar og dynamisk. Potensiellt kan konsulenten ha en veldig positiv virkning på prosjektet – men dette forutsetter to helt sentrale ting: 1. At konsulenten er faglig kompetent og lydhør overfor egenarten i prosjektet og ikke forsøker å påføre sine egne føringer (som som i seg selv er vanskelig nok) og 2. At det faktisk er en reell enighet om hvordan prosjektet skal utvikles (noe som i virkeligheten er svært sjelden). Det som ofte inntreffer – det er i hvert fall min erfaring som konsulent, prosjektutvikler og søker – er at konsulenten forsøker å overbevise søkerne om riktigheten av å utvikle et prosjekt i èn bestemt retning, og at filmskaperne deretter forsøker å rette seg etter konsulentens innspill, for ikke å miste et eventuellt tilskudd. Det er ikke nødvendig å minne om at det for aktørene står mye på spill i denne situasjonen – tilskudd betyr myke statlige midler for produsenten, arbeidsplasser, muligheten for å oppfylle drømmer utviklet gjennom mange år. At filmskaperne lager «konsulentversjoner» av manuskripter for å tilfredsstille smakdommernes ønsker er ikke uvanlig – det skjer i større og mindre grad hele tiden. Når dette skjer – at filmskaperne føler seg presset til å gå inn på utviklingsspor som de i virkeligheten ikke tror på – eller mener er riktige for prosjektet – men likevel går inn på dette, er det en form for falskspill. Dette er uheldig både for kvaliteten på de prosjektene som utvikles, men definerer også søkernes forhold til virkemiddelapparatet på en passiv og negativ måte. Et annet åpenbart problem ved konsulentordningen slik det iverksettes i dag, er oppfølgingen og kvalitetssikringen av prosjekter. Vi har mange eksempler på at dette er en annen vanskelig side ved konsulentordningen. Når du Magne spør om alternativer til konsulentordningen, tror jeg absolutt de finnes. Men det er også viktig å si at det må være lov til å diskutere det problematiske ved en ordning uten å bli avkrevd en konkret løsning på problemet. Bransjen må tørre å diskutere åpent om de ulike ordningene uten å være redde for å miste posisjoner.

    Det er klart at de fleste statlige tilskuddsordninger i verden ser annerledes ut enn den nordiske konsulentordningen. Feks er jo hele det europeiske tilskuddapparetet ordnet på en annen måte. Jeg mener at den nordiske ordningen har gått ut på dato, både fordi vi har sett svakhetene ved ordningene når konsulentene ikke er kompetente nok – eller for lite flinke til å lytte – men også fordi søkermassen er enormt variert og filmfeltet er blitt så komplekst. Et gammeldags hierarkisk kvalitetsprinsipp finnes ikke lenger i en kultur hvor forskjellene mellom kulturelle uttrykk i stor grad er oppløst og sidestilt. Konsulentens oppgaver er utvilsomt blitt vanskeligere for hvert år. Jeg vil også hevde at det vil være viktig å styrke filmskaperne og filmprodusentenes selvstendighet overfor det statlige NFI. Det bør være et mål for NFI, å gjøre seg selv nærmest usynlige, fordi bransjen er blitt så voksen at den klarer seg selv. Det mest åpenbare alternativet til konsulentordningen er at avgjørelsene om statlige tilskudd, ikke gjøres av én person med ansvar for utvikling, tilskudd og oppfølging, men at det står flere personer bak en slik avgjørelse. Komiteer er ofte sett på med et svært nedlatende blikk i Norge, og det er ikke nødvendigvis heller løsningen for tilskuddsordningene. Men at flere personer har diskutert evt tilskudd tror jeg kan løse opp i det autoritære og uheldige falske rollespillet som konsulentene ofte vikles inn i. For eksempel gjøres det i norske forlag kontinuerlig en kvalitetskontroll av den enkelte redaktørs arbeid ved at det alltid er mange «øyne» inne i utviklingen av prosjektene. For produsenter og utviklere og filmskapere tror jeg det er viktig å i større grad løsrive seg fra – og få et mer likeverdig forhold til det statlige apparatet. Det er også mulig å se for seg at NFI oppretter flere automatiske ordninger, og overfører flere midler direkte til filmskapere og produsenter – som tross alt er de som skal skape og videreføre den norske filmen i framtiden.

    Beste ønsker!
    Nikolaj Frobenius

  8. (Innlegget mitt under ble opprinnelig lagt inn mellom Åse og Nikolajs innlegg ovenfor, men måtte legges inn på nytt pga flåsete språk og tonnevis av skrivefeil manet fram i nattens mulm og mørke. Beklager dette. Mvh Magne)

  9. Det er ingen tvil om at en diskusjon om filmkonsulentens rolle som smaksdommer for hva som skal produseres og ikke, er fullstendig på sin plass. Hele grunnlaget for filmkonsulentens eksistens burde tas opp, og etterprøves. Igjen og igjen. Hele tiden. For det er ikke nødvendigvis kun en heldig ting at et ekstremt lite utvalg mennesker skal avgjøre hvilke prosjekter som skal realiseres og ei.

    Men jeg tillater meg å spørre — hva er alternativet til filmkonsulent pr dags dato? Jeg spør ikke fordi jeg er kritisk innstilt til å avskaffe dagens filmkonsulentordning, men fordi jeg pr i dag rett og slett ikke er visjonær og fantasifull nok til å komme opp med forslag til alternativ som ville fungert.

    En ting jeg er enig i blant kommentarene ovenfor, er at det hadde vært positivt å sette av en egen pott til lavbudsjetts langfilm. Altså en ordning der man kunne søke om for eksempel 1-3 millioner til å produsere en langfilm, som en norsk versjon av New Danish Screen. Dette har vært nevnt utallige ganger i tidligere sammenhenger. Det ville i aller høyeste grad vært galskap, men det hadde vært en nødvendig galskap. Jeg synes at det mangler galskap i norsk film, og lekenhet, som Kjetil nevner ovenfor. En lavbudsjetts-pott ville tilført langfilmen mer diversitet, tiltrengt rå energi og vilje til å ta kunstnerisk risiko. Like sikkert som det ville endt opp med en og annen enestående langfilm som Norge hadde kunnet diske opp med på utenlandske festivaler etc, hadde det nok også endt opp med et par skikkelige mannskitfilmer. For det er vanskelig å lage god film. Veldig vanskelig! Og det skal det være. Men det er verdt det. Som med alle andre støtteordninger, noen ganger går det skeis med sluttresultatet, andre ganger lykkes man.

    Jeg er også tilhenger av det finnes en Nye veier til kortfilm-ordning. Dette skal ikke kun være en lekegrind for framtidige langfilmregissører, men også en ordning som fremmer kortfilmkunsten i seg selv og gjør filmskapere i stand til å eksperimentere med trygge rammer. Jeg tror man trenger både den ”dyre” kortfilmen og lavbudsjettskortfilmen. Nok en gang — diversitet. Ikke alle filmer kan koste 100-150.000 kr å produsere, det er helt urealistisk. Og selv om Lismoen så lite prov på talent på NFI-støttede produksjoner i Grimstad i år, så er ikke nødvendigvis dette en fallitterklæring. I fjor var vinner av Gullstolen i Grimstad en produksjon støttet av Kalle Løchen gjennom Nye veier — det samme gjaldt fjorårets Amandavinner for beste kortfilm. Noen ganger går det skeis, andre ganger lykkes man. Det er dette som er risiko i praksis.

    Jeg ønsker også å nevne at jeg synes Nye veier-ordningen bør være forbeholdt dem som har vist sitt talent videre. Ja, det er vanskelig å akseptere at et talent blir definert av noen, og at andre som resultat ikke blir definert som talent. Men noen må jo definere det? Jeg bare spør. Jeg kan ikke se at det ville vært en god idé å avgjøre tildelinger gjennom loddtrekning.

    Det jeg ikke kan si meg enig i, er påstandene om det i dag ikke er åpent for alle filmskapere som ønsker kortfilmstøtte å søke dette påstand er helt urimelig. Det er jo synd hvis en masse filmtalenter går rundt og føler at de ikke har mulighet til å søke og motta kortfilmstøtte, om det gjelder NFI eller regionale fond. For den muligheten har de jo! I min verden har de som bare går rundt og føler seg utenfor, ikke gjort seg fortjent til å motta kortfilmstøtte. Det låter brutalt, men det tror jeg virkelig på. Man må kjempe for prosjektet sitt for å få det realisert. Med eller uten støtte fra NFI eller andre. Hvis det ikke er mulig å få realisert, så er sannsynligvis ikke prosjektet bra nok — og da er man pent nødt til å komme opp med et annet prosjekt som er bedre og kjempe for det prosjektet. Forestillingen om at ”hele underskogen” av norske kortfilmskapere ikke ”slipper til”, er en myte. Som Kjetil Lismoen skriver, Norge er et lite og oversiktlig land og norske filmtalenter finnes ikke i ubegrenset antall. Hvor er det disse uoppdagede talentene befinner seg? Er de bortgjemt i skogen? I så fall bør de komme seg ut til sivilisasjonen og benytte seg av alle mulighetene som finnes for å få bevist sitt talent: kontakte produksjonsselskaper eller starte eget, søke NFI og regionale filmsentre, gå på et filmstudium, sende ens kortfilm til filmfestivaler, legge ut filmene sine på Vimeo eller YouTube, etc etc. Det er ingen menneskerett å få lage statsfinansiert film. Som i alle andre sammenhenger er det de som har stamina og talent som får det til i lengden.

    En særdeles viktig del av det å være et ”talent”, er det å gjøre seg forstått og å fylle en finansiør/samarbeidspartner med entusiasme nok til å ville hive seg med på ens prosjekt. Om en har veldig vanskelig for dette, ja da mangler en et viktig aspekt ved det å ha talent. Men det er fortsatt ikke for sent, nødvendigvis, for det går an å trene seg god, slik at man blir flinkere til å få andre mennesker til å bli entusiastiske over ditt prosjekt. Ikke alt talent er medfødt.

    Du har tilgang til å oppnå alt du vil så lenge du vil det nok.

    Kick ass! Gi aldri opp!
    Mvh Magne Pettersen

  10. Presisering: Jeg ønsker også å nevne at jeg synes Nye veier-ordningen bør være forbeholdt dem som har vist sitt talent TIDLIGERE. Altså, vist sitt talent gjennom tidligere produksjoner — det være seg på filmfestival, på filmstudie, på en showreel, etc.

  11. Om kortfilm:

    Jo da, Magne, jeg er enig i at man bør vise talent for å få støtte til kortfilm, men jeg mener det bør holde å vise det talentet gjennom en showreel og kvaliteten på manus/regibeskrivelse. Jeg mener også at man bør kunne tillate de yngste filmskaperne å søke på ganske små summer til kortfilmer, for å gi flere sjansen til å vise sitt talent. De som har anledning til å benytte seg av regionale fond har denne muligheten, men det er ikke alle som har det, pga. geografisk tilhørighet. Det hadde vært en god idé å få opp regionale fond for de områdene som ikke har det, deriblant østlandet, fordi NFI er ikke, og bør ikke, være en erstatning for det her på denne kanten heller.

    Du spør hvor denne underskogen av uoppdagede talenter er? Jeg er jo heller ikke sikker på at den finnes, men jeg sitter med en følelse av at det er en del talenter som har gitt opp drømmen sin tidlig, fordi de aldri kom seg gjennom NFIs nåløye. Kanskje de aldri ville ha blitt gode nok uansett, men jeg er ikke overbevist om at dagens ordning fungerer så godt at ingen faller fra som kunne hatt potensiale til å gjøre bra ting. På den annen side så får nok de beste og mest målrettede sjansene sine til slutt, men igjen kan det være stor forskjell på hvor lang og brokete den veien er. Det må kanskje være sånn, men jeg tror fortsatt at å gi mindre penger til flere kortfilmer ville øke muligheten for å få fram flere talenter.

    Når Åse skriver at søknadene hennes spenner fra 200 000 til 2 000 000, så synes jeg det er litt synd, og grunnen er nok at NFI gir inntrykk av at det ikke er vits i å søke om mindre enn 200 000, fordi det visstnok ikke går an å lage kortfilm for mindre. Jeg mener spennet bør ligge helt nede fra 20 000, og egentlig ikke gå vesentlig høyere enn 500 000. For det er ikke sånn at de kortfilmene som i dag får godt over en million ikke kunne ha vært laget for mindre. Å sette et noe lavere tak vil ikke nødvendigvis snevre mangfoldigheten i typen kortfilmer som blir laget. Så kan man gjøre enkelte unntak, som kan få større summer en sjelden gang, når noen har et veldig ambisiøst som virkelig krever et stort budsjett.

  12. Om langfilm:

    Når det gjelder diskusjonen av konsulentrollen for langfilm, så var det mange interessant poenger her fra Nikolaj, og jeg håper den debatten videreføres også. Det burde jo nesten opprettes en separat tråd for kortfilm-diskusjonen og langfilm-diskusjonen her, men jeg vet ikke om det lar seg gjøre. I alle fall er det, som Nikolaj sier, problematisk at det er så lønnsomt å legge seg flat for konsulentenes innspill. Det bør jo faktisk ses på som en styrke også det å ha en veldig sterk og urokkelig visjon. Dersom konsulenten har virkelig tro på filmskaperne, så må man iblant tørre å gi frie tøyler for å få fram unike filmer.

    Jeg synes forøvrig også at det ville vært en veldig god idé at ikke bare en person skal ta avgjørelsen om tilskudd, men at man har en slags komité. Å bruke eksterne konsulenter fra filmbransjen – filmskapere selv – virker på meg som en mulig løsning, og da tror jeg det kunne vært en ekstra fordel å sende dem søknadsmaterialene uten søkernes navn, for å sikre mest mulig objektiv vurdering. Noen vil kanskje anse det forslaget som en smule paranoid, men i en så liten bransje som den norske filmbransjen så synes jeg man må være klar over problemene for tette bånd mellom søkere og tildelere kan gi.

    NFI-konsulenten må selvsagt vite hvem filmskaperne er og hva de står for, men jeg tror det kunne styrket prosessen om en eller to eksterne konsulenter kunne se på søknadene kun for innholdet i manus og regibeskrivelse, uten å farges av hvem som står bak prosjektet. Det ville også gi andre muligheter for helt åpne tilbakemeldinger på hva som evt. bør endres i manus eller ellers i prosjektet, fordi de eksterne konsulentene ikke ville visst hvem de risikerte å fornærme, og ikke ville ha noen grunn til å sensurere seg selv av respekt for en spesifikk filmskaper.

    Idéen om automatiske tilskuddsordninger er også interessant. I Australia tror jeg de har en ordning der et produksjonsselskap kan få støtte til å fungere nærmest som et miniatyr filmfond, hvor selskapet da åpner for søknader fra filmskapere i hele landet for å utvikle nye prosjekter. Dette er da selskaper som ikke er direkte tilknyttet regissører eller manusforfattere, så støtten blir ikke bare værende innenfor et lite produksjonsmiljø, men produsentene fungerer da på mange måter selv som filmkonsulentene vi har her hjemme. Dette vil jo da fungere som en variant av pakkefinansieringen vi har i dag, med den forskjellen at NFI gir støtte til en gruppe produsenter i stedet for en pakke med prosjekter, og overlater til produsentene å vurdere prosjektene produksjonsselskapet så får inn i etterkant av at støtten blir gitt. Etter hvert som prosjektene så blir til ferdige filmer så kan man da vurdere i hvilken grad produsentene har klart å utvikle gode nok prosjekter til å få ytterligere støtte senere.

    Dette er bare noen idéer til alternative måter å gjøre ting på. Kanskje de er vanskelige å gjennomføre, men jeg ser ikke umiddelbart hvorfor de skal være det. Kanskje finnes det bedre løsninger. Det jeg forresten også lurer på er i hvilken grad NFI ser på utenlanske støtteordninger og hvor godt de har fungert, for å få idéer til hvordan vi kan gjøre ting annerledes her hjemme. Og da mener jeg også å se på andre land enn Danmark og Sverige, eksempelvis Canada, Australia, Tyskland, Østerrike, kanskje asiatiske eller sør-amerikanske land, som Sør-Korea, Thailand, Mexico, Brasil, som har kommet med mye interessant film de senere årene. Det vet kanskje dere, Åse og Nikolaj, noe om?

  13. Her var det flere interessante innspill fra Thomas. Noen som vet mer om verdens ulike tilskuddsordninger?

    NF

  14. Under Cannesfestivalen publiserte Screen International en artikkel om de ulike støtteregimene innen europeisk film, og danskene slo seg den gangen på brystet ved å hevde at de har «det minst uperfekte» støttesystemet i verden (det var direktøren for DFI som hevdet dette). Problemet var bare at artikkelen i liten grad fikk inn på hvordan vurderingene av prosjektene foregikk, hvordan relasjonen mellom produsent, regissør og konsulent ble definert. Men den danske og den norske ordningen fortoner seg som ganske lik på mange områder. Men: Det f.eks først nå i det siste at danskene har begynt å se på sitt eget engangsregissør-syndrom, mens dette er noe vi (i Rushprint) har fokusert på i noen år nå. Den danske modellen virker likevel mer robust og bedre utbygd enn den norske, da de anvender større ressurser på «nye veier»-liknende tiltak. New Danish Screen har vært en suksess. Jeg vet at norske kulturpolitikere og departement har stilt seg avvisende til en tilsvarende norsk ordning, noe som nok skyldes at den er veldig ambisiøs. Bare les fra DFIs hjemmeside:

    «New Danish Screen skal støtte og inspirere udviklingen af filmens formsprog og fortælling, så dansk film bevarer og styrker sin dynamik og diversitet.

    Det skal sikres, at nye generationer af filmfolk ikke forfalder til konventionelle, overleverede udtryk, men til stadighed stræber efter at afsøge grænser og skabe nye oplevelser for publikum, hvad enten det sker i biografen eller foran tv-skærmen. Støtteordningen skal forstå at udnytte talenternes energi og retning frem for at styre talenterne i bestemte retninger.

    New Danish Screen baserer sig på et samarbejde mellem DR, TV2 og Filminstituttet jf. filmforliget 2011-2014. Der er til puljen afsat godt 112 mio. kr. over forligsperioden.

    New Danish Screen er både målrettet de nye talenter på professionelt niveau og mere erfarne. Det afgørende er, at manifesterede talenter kan få mulighed for at udvikle sig, afprøve nye idéer eller skifte spor i forhold til tidligere produktion.

    New Danish Screen yder støtte til udvikling og produktion af dokumentar- og fiktionsfilmprojekter i flg. formater: Under 15 minutter, 24-28 minutter, 38-42 minutter, 52-58 minutter og +75 minutter.

  15. New Dansish Screen er èn forskjell på det danske og norske virkemiddelapparatet. Jeg har inntrykk av at danskene også har utviklet et større «støtteapparat» for å kvalitetssikre og underlette den enkelte konssulents arbeid. De har også utviklet flere kvalitetskontroller i utviklingen av prosjekter – blant annet følger de utviklingen lenger inn i piloter, testscener, casting osv. før det blir gitt et endelig tilskudd. Likeledes har DFI innført flere kontrollfunksjoner for å overse at det ferdige filmproduktet stemmer overens med det prosjektet som fikk tilskudd. NFI har vært tilbakeholdne med å innføre slike kontrollfunksjoner. Det virker også på meg som om den norske filmbransjen ikke er overvettes begeistret for tanken på mere statlig kontroll. Det kan jeg skjønne. Men den norske konsulentordningen står i en gråsone; konsulenten er tildelt en nærmest absurd makt, men vi vil ikke gi dem de kontrollfunksjonene som skal til for å følge opp sine beslutninger. Dette er uavklart og uryddig. Danskene er svært stolte av sine tilskuddsordninger. Men er danskenes metode den eneste måten å ivareta produktivitet, selvstendig tenkning og innovasjon i norsk filmbransje i årene som kommer?

    NF

  16. New Danish Screen virker absolutt veldig bra, og jeg tror f.eks. at en film som R er for kompromissløs til å ha kommet seg gjennom det norske støttesystemet, og kanskje også måten det danske fungerte på tidligere. Finnes det noen oversikt over alle filmene som har kommet fram gjennom ordningen? Prøvde å se på nettsiden deres, men fant ikke noe.

    Det eneste jeg stusset over er det Kjetil skriver over om lengdespesifikasjoner. De avgrensede områdene for novellefilm-lengde – er det for å lettere fasilitere salg til TV og festivaldeltagelse? At dette er de mest attraktive lengdene for det?

    Idéen om at konsulentene følger produksjonene lenger inn, og kanskje gjennom hele prosessen, kan være en god ting, og det kan virke som overvåkning. Det kommer helt an på måten det gjøres på. En annen ting jeg lurer på er om konsulentene har kapasitet til det.

    Kanskje et alternativ igjen kan være å bruke eksterne konsulenter? Avhengig av hvor dyrt dette ville bli selvsagt, men å få med en erfaren mentor av et slag som fulgte filmproduksjonen kunne vært veldig fint, så lenge vedkommende passet på å ikke presse sin mening inn over produksjonen, men stilte konstruktive spørsmål rundt valg som blir gjort. Denne «stillingen» kunne jo vært bakt inn i støtten, altså at en del ble øremerket dette formålet. Og det kunne kanskje dreid seg om bare noen dager i løpet av henholdsvis for- og etterarbeid og innspilling.

    Det har også noe for seg at denne mentoren byttes ut hele tiden. En av farene med at få mennesker i bransjen har for mye makt er jo at man får veldig mange like filmer, noe jeg føler norsk filmbransje til tider har lidd av det siste tiåret. Dette forestiller jeg meg ville bli effektivt eliminert ved å bruke forskjellige eksterne konsulenter som et tillegg til NFIs konsulent.

  17. Det er alltid godt å kunne debattere norsk film. Og gjerne ta med seg i diskusjonen forslag til veier som kan gjøre norsk film enda bedre. Men da må man også være bevisst hvordan beskriver de virkelige omstendighetene. Lismoen kaller konsulentene i NFI for «opphøyde smaksdommere». Det synes jeg er en svært luftig og populistisk karakteristikk som jeg ikke ser hvilket grunnlag han baserer seg på. Konsulentene går på åremål, og det er en god ting, for de fleste konsulentene skal ha muligheten i sin tid til å arbeide og utvikle ting selvstendig. Det handler ikke om smak! «Smak» er det når Lismoen sier at det under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år knapt var et filmtalent å spore blant de offentlig støttede prosjektene. Det kan vi diskutere, og som tidligere kortfilmkonsulent kan jeg ikke si meg mer uenig, men det er ikke saken her.
    Hvilken makt har egentlig konsulentene? Blant spillefilmene står konsulentene bak langt mindre enn halvparten av årets premierer. Dokumentarfilmkonsulentene bidrar til de fleste spissede og personlige prosjektene, men kan neppe fylle en TV-kanal alene. Kortfilmkonsulenten støtter en liten del av underskogen; de som vil utforske kortfilmens særegne uttrykk og de som er talenter på vei mot lengre formater, og det er ikke kommersiell støtte men kunstnerisk støtte som ligger bak den norske viljen om å ha en seriøs produksjon av korte filmer. Den rike floraen av animasjonskunstnere må henvende seg til kortfilmkonsulenten, og det er ikke alle slike prosjekter som naturlig passer inn under «Nye veier til korte filmer», selv om et par prosjekter er på vei innenfor denne ordningen.
    Det nevnes stadig at søkere forsøker så godt de kan å tilpasse seg den gjeldende konsulent i kampen om tilskuddene. Sånt blir jeg bare trist av å høre. Det finnes en meget stor kompetanse blant de sittende konsulentene i NFI, selv om de kan opptre ulikt utad. Det er to konsulenter i alle kategorier fordi det skal være flere dører som skal være mulig å åpne. Ingen konsulenter skal lage filmen for regissører eller produsenter. Den faren skal ikke være der. Vil man et prosjekt, så skal man være ærlig på det, og den ærligheten man tar med seg som kunstner skal møtes med en like stor ærlighet hos konsulentene. Slik opprettes tillit, og det er den beste måten å utvikle kunstnerisk suksess i norsk film. At man bruker energi på å «tilpasse seg» en konsulent burde være bortkastet. Regissører og produsenter skal være gode lyttere overfor alle de konsulenter som omgir et prosjekt, og konsulenter skal på samme måte se hvilket personlig driv som ligger bak et prosjekt. Min erfaring er at når alle historier er fortalt, så er det bare en grunn til å fortelle den en gang til, og det er vedkommende som sitter på den andre siden av bordet, og har sin visjon i prosjektet.
    Gode hjelpere! Konsulentordningen kom som en erstatning for Statens produksjonsutvalg, som var den slags komite som Wangsmo antyder som et alternativ. Jeg tror ikke vi skal tilbake dit, hvor fem personligheter skal stå for alle prioriteringer. Dagens konsulenter står alene om sine prioriteringer, men selvfølgelig kan de benytte eksterne lesere, og de jobber også tett mot sine produksjonsrådgivere. Mentorer som Wangsmo foreslår er en god ide, men kan like gjerne velges av regissør/produsent, og være en del av budsjettet.
    Det må heller ikke bli slik at konsulentens arbeide hele tiden skal overprøves og kontrolleres, i verste fall mistenkliggjøres. De går på et åremål som varer et antall år. Etter dem kommer det kanskje noe helt annet, eller kanskje noen helt nye ordninger.
    Bruk energien på å skape noe originalt, så tror jeg byråkratiets representanter er villig til å lytte og se. Dagens filmkonsulenter er ikke i sin posisjon for å flytte papirer, de er det for å hjelpe den norske filmen opp og fram!

  18. Ja, mitt ”utfall” i kommentarfeltet mot årets kortfilmer med offentlig kortfilmstøtte i Grimstad er nok vel kategorisk. Mitt hovedpoeng er at det virker uhensiktsmessig å støtte enkeltstående kortfilmer av nykommere med relativt store summer, i en tid da det er fullt mulig å teste ut potensialet i de ennå ikke manifesterte talentene på langt rimeligere måter. Og så kan man la de udiskutable talentene få større armslag. Og selvsagt er det mulig å bli enige om hvem som er de vesentlige begavelsene. Å se et talent handler jo ikke om smak, men om å anerkjenne at noen formidler noe med konsekvens, sensitivitet og egenart, selv om man som konsulent på et personlig plan ikke nødvendigvis tenner på det.

  19. Spillefilm-konsulentene har lisens til å ta liv og gjør det mer effektivt enn pressen.
    Ja, siden selvmordene er altfor mange blant våre «filmtalenter», må noen begynne å ta ansvar for arrogansen og bransje-grådigheten
    forøvrig er det min mening at bredlerret kino er for alle og jeg er altfor ofte alene i salen under visninger av de beste filmene. Da danser jeg ut min sorg over ståa.
    mkh
    Lasse

  20. Amatørteater i Norge som får støtte til sine prosjekt klarer å gå i overskudd, og det er merkelig at kortfilmer som får støtte til sine prosjekt ikke klarer å gå i overskudd. Vi tenker altfor lite bedrift og næring når vi lager kortfilm. Vi må skape flere arenaer for inntekt. Noe som gjør at filmer som blir vist får provisjon for hver filmvisning. Man kan utvikle filmkafeer i byer og på alle flyplasser/togstasjoner. Filmvisninger på tog og i fly. Man kan utvikle mange kortfilmer for barn og vise disse i lekekroken på restauranter. Prisen på filmkafeene/tog og fly trenger ikke være så høy, og det kan være veldig hyggelig å spise lunsjen/middagen sin sin og få seg en god latter eller litt spenning. Med mer inntekt på kortfilmfronten så finansieres også flere produksjoner av kortfilm. Vi må lage god underholdning som mange vil se.

  21. Hvordan man skal finne talenter, og få dem frem? Det er en evig diskusjon. Heldigvis har den ført til noe siden produsenter tidligere måtte ha en debutant på hver eneste film de satt i gang. Aller helst en blodfersk manusforfatter også… Helt håpløst… I dag ser man at enkelte regissører får laget flere filmer. Det har uten tvil hevet kvaliteten på norsk filmproduksjon. Fremdeles er det noen råtne epler som til stadighet for lov til å skrike «action», men det er et offer bransjen kan leve med.

    Nå har diskusjonen kommet dit hvor man undres om ikke debutanten bør leve som en uteligger. Han/henne skal skrape sammen en liten bunke med sedler og lage et mesterverk som skal åpne portene til den store filmverden.

    Man skal bevise at viljen er der? Slik var det på 90tallet også da en rekke sleipe produsenter fikk unge karer og kvinner til å jobbe gratis som produksjonsassistenter. En gratisjobb skulle selvsagt føre til betalt arbeid neste gang. Ble det slik? Neida. På neste produksjon fant de et nytt håpefullt ungt krapyl som kunne slite kroppen ut for litt lunsj og noen seige småkaker.

    De siste årene har det blitt laget billige filmer for «talenter». Staben har fått minimalt med lønn. Blir filmen en suksess skal de selvsagt få etterbetalt det de har krav på etter tariff. Skulle det feile blir verdiene utbetalt i himmelen av ingen andre enn vår herre selv. I det minste er det slik produsenter/regissører legger frem sin sak i jakten på sultne filmarbeidere.

    Jeg har selv hørt en regissør legge ut i det vide og brede om hvor heldig en stab er når de får jobbe med han/henne for knapper og glansbilder.

    De i staben som forteller at de har blitt dårlig behandlet skal bare klappe igjen for geniet trenger sin plass. Slik er det bare. For noe vas!

    Talenter skal frem! Det er viktig. I dag har vi ordninger som eksempelvis Nye Veier til både fiksjon og dokumentar. Hvis kvaliteten og kompetansen skal bli bedre må det mer penger til slik at staben også har noe å leve av. En blodsugende bransje er ingen tjent med…

    Hvordan pengene skal fordeles, og hvordan kan selvsagt diskuteres, men hvis man fjerner konsulenten. Hvem skal ta avgjørelser da? En komite?

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY