Da Joachim Triers film Oslo, 31.August hadde verdenspremiere i Cannes hentet norske anmeldere med rette fram superlativene om Anders Danielsen-Lies hovedrolle. En annen sentral rolle som har fått mindre oppmerksomhet er den vår hovedstad er tildelt. Sjelden har Oslo framstått så vakker og melankolsk på film, og i Cannes etterlyste Trier flere Oslo-portretter i norsk film.

Mange store filmskapere har hatt et kjærlighetsforhold til sine byer: Fellini og Roma, Ozu og Tokyo, Wenders og Berlin, Kaurismäki og Helsinki. En bydel som Manhattan har en høyhusprofil de fleste kinogjengere har fått festet på netthinnen. Ikke bare gjennom Woody Allen, som lenge ikke gjorde opptak utenfor Manhattan, men også gjennom utallige filmer innen ulike sjangere.

Til sammenlikning er det laget forsvinnende få norske filmer som på tilsvarende måter hyller Oslo, eller Bergen, for den saks skyld. Det kan synes som om alle de store filmene om de store byene er laget av store filmskapere. Og vi har ikke hatt noen av delene.

Men det finnes norske filmer der byen ikke bare er et anonymt bakteppe. Arne Skouens Gategutter brøt med den studiobaserte byfilmen og introduserte en ny urban realisme. Samme året kom Edith Carlmar med Døden er et kjærtegn, den første norske filmen som behandlet klasseskillet mellom hovedstadens vest og øst med film noir-sjangerens spill med erotikk og undergang. Nils Reinhart Christensens filmatisering av Axel Jensens roman ”Line” (1961) var det første vellykkede forsøket på å forene jazzen og noe som også lignet en kompleks  storby-erfaring. Og så har vi Carlmars kinosuksess ”Aldri annet enn bråk”, som for mange var en vital hyllest av noe som lignet et genuint østkantliv. 

Etter 1970-tallets utkant-romantikk i norsk film gjenfant Oslofilmen noe av sin identitet med Oddvar Einarsons X, som ble sluppet på dvd i våres. I Budbringeren skildres et Grüneløkka før nye generasjoner inntok bydelen og presset ut de gamle «grünerske» innslagene. Og Erik Poppes ”Oslo-triologi” (Schpaa, Hawaii, Oslo og DeUsynlige) gjenspeiler utfordrende storbyerfaringer.

Men paradoksalt nok er det kanskje utenlandske filmskapere som har gitt oss de mest minneverdige bildene av Oslo innen fiksjonsfilmen. Henning Carlsens filmatisering av Sult er fortsatt den beste Hamsun-adaptasjon noensinne, og en effektfull, nesten ekspresjonistisk rekonstruksjon av 1890-årenes hovedstad. På samme måten utfordret briten Peter Watkins vår måte å se byen på i sin djerve dramadokumentar Edvard Munch. Begge filmskapere viste med et stilisert filmspråk hvordan hovedpersonenes psykologi var i dynamisk og foranderlig forbindelse til det urbane landskapet rundt dem.

Oslo, 31. August er kanskje den første norske filmen som har tiltrodd vår hovedstad en så kompleks rolle. Det skyldes at de modernistiske innflytelsene vi kan spore i Triers filmer aldri fikk noe godt fotfeste i norsk film. Modernismen var knyttet til storbyens fremvekst og enkeltindividets komplekse forhold til disse omgivelsene. Det er selvsagt ikke bykulturens lave status alene i Norge som har forårsaket dette fraværet av modernisme i norsk film. Men de to tendensene henger sammen. Og når Oslo 31. August nå har norsk premiere som tittelen tilsier, tror jeg mange vil oppleve det samme som jeg: At de har fått hovedstaden sin tilbake på film.

Kjetil Lismoen er redaktør av Rushprint

Denne kommentaren har også stått på trykk i Aftenposten.