Fordeling av royalties av inntekter fra norske filmer har lenge vært en gråsone det er vanskelig å få innsyn i. Et flertall av de norske regissørene vi har vært i kontakt med, og som har vært aktive på spillefilmfronten de siste årene, vet lite eller ingenting om hva de har krav på. Noen har forsøkt å få innsyn, bare for å oppdage at det innebærer et gravearbeid uten like som ikke er spesielt populært hos produsentene og som heller ikke er spesielt opplysende. I en tid der inntekter fra film får en stadig mer kompleks fordelingsnøkkel, med et voksende antall nye visningsvinduer, skaper denne mangelen på gjennomsiktighet unødig mye mistro og konflikter, mener flere regissører Rushprint har snakket med. Sara Johnsen er blant de som tar til orde for større åpenhet.

– Jeg har diskutert dette med mange regissører, og det kommer tydelig fram at det varierer veldig hva folk får utbetalt eller om de får utbetalt. Selv mener jeg at alt rundt økonomien til en film burde ligge tilgjengelig på nett, budsjettet, hvem som får hva i lønn og hvor mange dager de jobber for sin lønn, hvor mye som går til administrative konstnader, etc. Alle har noe å tjene på en større gjennomsiktighet her, så slipper man alle de ryktene som går. Det burde være en opplysningsplikt for produsentene.

Trygve Allister Diesen mener informasjonen ikke nødvendigvis behøver å ligge ute på nett, men synes det burde være påkrevet at all relevant informasjon tilfløt de med royalty-krav på lik linje med andre som har investert penger.

– Per i dag er det veldig vanskelig å få oversikt over hvem som skal ha hva i retur, hva som er inntekter og legitimt førte utgifter, osv. Det blir fort uggent om man må etterlyse slike ting, derfor er det kanskje best at for eksempel regiforbundet eller eventuelt en proff innkrever gjør det? Dramatikerforbundet har en bra ordning for sine skrivende medlemmer, musikerne har også et langt bedre system. Jeg håper at en en standard regikontrakt kan fastsette et minimum når den er på plass. Og ikke minst mer automatiserte måter å få ut det man har krav på. Jeg tror det ville bidra til mer stabile og langvarige samarbeidsrelasjoner mellom regi- og produsentleddet.

Forbundsleder i Norsk filmforbund, Sverre Pedersen, mener at kontraktformuleringen som de fleste produksjonsselskaper bruker, samt Åndsverksloven, gir klare føringer (se rammesak). Problemet er hvordan den enkelte regissør skal ha mulighet til å etterprøve lov og bransjepraksis.

– Det ene problemet her er innslagspunktet, det vil si når filmen har nådd en inntjening som bryter kryssningspunktet og hvor regissøren etter lov og avtale skal begynne å få royalty. Det som skjer i mange produksjoner er at innslagspunktet flyttes og at NFI i mange tilfeller godkjenner dette, selv om det skjer over hodet på regissøren.

Det andre problemet er innsynsretten og kunnskapen til å lese og tolke regnskapsrapporter, mener han.

-Mange produsenter gir ikke regissøren den innsynsretten som loven gir han og henne rett til. Og de som før innsyn har ofte ikke nok budsjett og regnskapskompetanse til å klare å tolke det som er gjort i regnskapet.

Eneste transparente løsningen på dette, slik Pedersen ser det, er at royalty avregnes av filmens bruttoinntekter istedet for at det skjer på grunnlag av filmens netto inntekter, som gir svært mange muligheter til ”røyklegging”.

Leif Holst Jensen i Produsentforeningen mener også at det er et problem at det eksisterer en mistro til produsentene, og at det i enkelte tilfeller også skapes konflikter omkring dette. Hans inntrykk er likevel at det er veldig få tvister mellom produsenter og regissører på dette.

-De svært få konkrete enkeltsakene som er kommet til oss, har vi forsøkt å finne gode løsninger for. Det vi alle kan være enige om er at dette ofte er vanskelig å forstå, det er ofte komplekse finansieringsmodeller og hver enkelt film har sine særlige hensyn.

Det er ikke slik at produsenten har en generell opplysningsplikt, mener Jensen.

-I henhold til Åndsverksloven § 39 c) kan opphavsmannen kreve innsyn i forhold til beregningsgrunnlaget og inntektene, og da har produsenten en plikt til å opplyse om dette og veilede. Opphavsmannen kan overlate denne oppgaven til sine interesseorganisasjoner etter fullmakt.

Det er viktig at bransjen erkjenner at filmbransjen er en privat drevet bransje med offentlig støtte, og ikke en offentlig bransje, mener han.

-Filmfinansieringen er forretningshemmeligheter som ikke skal være offentlig tilgjengelige, det er også helt klare regler for hvilke opplysninger av privat karakter som kan ligge offentlig, som blant annet individuell lønn.

Jensen synes det er synd at Filmforbundet bidrar til mistenkeliggjøring og bruker begrep som røyklegging. Skulle man innføre en særnorsk ordning med royalty av brutto inntekt for regissørene, vil det bety en særbehandling av regissørene i forhold til andre som også skal ha andel av filmens inntekter.

-Den etablerte delen av produsentmiljøet er helt avhengig av gode relasjoner til regissørene og ønsker å opptre ryddig og utbetale royalties til de som har krav på det. Dessverre for alle parter er det alt for få filmprosjekter som ender opp med et overskudd som gir grunnlag for royalty. Det er vår største felles utfordring.

KONTRAKTSFORMULERINGER OG  ÅNDSVERKSLOVEN
Kontraktsmessig bruker mange produksjonsselskap følgende formulering i regiavtalene:

a) Som vederlag for Filmens utnyttelse mottar Regissøren 10 % royalty av Filmens netto inntekter. Med netto inntekter menes alle Filmens inntekter, fratrukket relevante dokumenterte kostnader og stipulerte administrative kostnader, som ikke allerede er fratrukket, i henhold til sats godkjent av Norsk filminstitutt.

b) Royalty avregnes årlig i tråd med åndsverksloven § 39c, og første gang i forbindelse med første regnskap til Norsk filminstitutt. Royaltyavregningen skal være forståelig og inneholde fyldestgjørende opplysninger om Filmens brutto inntekter, relevante kostnader til fradrag og stipulerte administrative kostnader.

c) Regissør kan kontrollere og kreve innsyn i alt underlagsmateriale som ligger til grunn for royaltyavregningen. Dersom beregnet royalty for perioden som følge av dette oppjusteres med fem prosent, skal Produsenten dekke Regissørens kostnader ved kontrollen. Det samme gjelder dersom Produsenten unnlater å utarbeide en royaltyavregning eller dersom Produsenten er uaktsom. Kostnader ved kontroll omfatter nødvendig bruk av revisor eller annen regnskapskyndig.

Åndsverkslovens § 39c sier: Avhenger opphavsmannens vederlag av erververens omsetning, salgstall e.l., kan opphavsmannen kreve at det skjer avregning minst én gang i året. Opphavsmannen kan likeledes kreve at hver avregning følges av fyldestgjørende opplysninger om de forhold som har ligget til grunn for vederlagsberegningen. Opphavsmannen kan kreve at erververens regnskaper, bokføring og lagerbeholdning, samt attestasjoner fra den som har utnyttet verket, stilles til rådighet for en av opphavsmannen oppnevnt statsautorisert eller registrert revisor. Revisoren skal opplyse opphavsmannen om riktigheten av den avregningen som er foretatt, og om eventuelle uregelmessigheter ved den, men for øvrig har han taushetsplikt om alle andre forhold som han blir kjent med ved gjennomgangen.

Bestemmelsene i denne paragraf kan ikke fravikes til skade for opphavsmannen.