LOE: Å skape en karakter er noe av det viktigste vi gjør som forfattere og filmskapere.

PAYNE: – Ja, film handler om mennesker, ikke plots.

 Det virker som du behersker denne kombinasjonen: Du har plots som er enkle å følge og har det man kaller karakterdreven filmskaping i bunnen av filmene dine.

– Det er det som tar tid når man skriver manus: hvorfor skal karakteren involvere seg i denne typen plot? Verken jeg eller min medforfatter Jim Taylor fokuserer på struktur eller en outline når vi starter skrivingen. Mange bruker en måned på å skrive en outline, og så de neste fem på resten. Verden ville vært et vakkert sted om det var så enkelt. Du kan ikke forutsi hva en karakter vil finne på å gjøre i en gitt situasjon i en så tidlig fase av skrivingen. Jeg kjenner ikke mine karakterer når jeg starter å skrive, jeg har en vag idé. Ved å skrive det første utkastet like langsomt som snøen smelter, så avdekker du små bruddstykker.

Du har adaptert mange bøker, About Schmidt, Sideways…

– Og min aller siste film, The Descendants, er en veldig trofast adaptasjon.

Men din første film, Citizen Ruth, hadde et originalmanus. Hvordan oppsto prosessen med å skape karakterene der?

– Ideen kom fra en artikkel i New York Times om en fattig kvinne som var blitt avhengig av spraymaling. Hun ble arrestert uttallige ganger for å inhalere maling og hver gang ble hun sendt på rehab. Hun hadde 6 eller 7 barn som staten tok fra fra henne. Da hun ble arrestert med sitt åttende barn på vei, ga dommeren henne en streng fengselsdom. Og hvem møter hun i fengsel, om ikke radikale katolske antiabort-aktivister som har oppdaget hennes ”sak”. Det har også feministiske aktivister som tilbyr seg å betale for et abortinngrep. Til det svarer de radikale aniabort-aktivistene at de vil betale henne 10 000 dollar for å føde barnet. Så vi tenkte at det måte bli en komedie

(latter i salen)

 Hvordan gikk dere videre i prosessen med å utvikle karakteren fra dette oppslaget?

– Utfordringen var å anvende disse karikaturene. Som er et legitimt utgangspunkt for å bygge videre på en karakter, så lenge du beveger deg vekk fra karikaturen. Vi hadde de radikale katolikkene, ”feminist-lesbene” og dette dop-hue som kun ønsket å ruse seg og glane på tv – og resten diktet vi opp.

Å bruke klisjeer og karikaturer er uglesett fordi det forenkler. Jeg liker at du ikke er redd for å bruke dem.

– Komedie krever at man gjenkjenner typer, og at det er en viss troverdighet ved disse typene. Det er når karakteren begynner å ta uventede valg, at du beveger deg vekk fra karikaturen. Når følelsene er ekte og karakterens handlinger er motsetningsfylte, da blir det mer interessant og det som startet som en karikatur begynner å få mer dybde.

(foto: Alice Winnberg)

Du lager film i et klima der det er ”farlig” å lage karakterdrevne filmer fordi de ikke tjener inn like mange penger som studiofilmene….

– Og de koster heller ikke det samme som studiofilmer.

Hvordan opplever du å bli møtt i Hollywod som regissør av såkalte karakterdrevne filmer?

– Det har vært et problem. Men min karrierestrategi er å holde kostnadene så lave som mulig, selv om det kan være høye budsjetter målt opp mot europeiske budsjetter. Og så lager jeg komedier, noe som gjør den kommersielle appellen større. Nå er jeg dessuten i en posisjon der jeg kan få store stjerner til å jobbe med meg. Jeg kan få Jack Nicholson, jeg har akkurat jobbet med George Clooney på The Descendants. Det er en slags forsikring. Studioene vet at skuespillere liker å jobbe med meg, jeg får fram gode prestasjoner fra dem, og det hjelper meg veldig.

I den første filmen din hadde du Laura Dern med.

– Ja, det beste utgangspunktet for å få realisert din første langfilm, er at du har skrevet et manus som gode skuespillere får lyst til å spille.

Noe som igjen handler om å skape gode karakterer…

– Ja. Skuespillerne tar slike roller for langt mindre summer enn de tar for å spille i en actionfilm der de ikke alltid får anledning til å virkelig spille.

Du framstår som en filmskaper som er like komfortabel med å utvikle et plot som å skape karakterer.

– En film må starte med en idé, den handler ikke bare om mennesker. Man får gjerne et flyktig bilde på hva ideen kan være og tenker: Ja, dette kan bli en film. Da jeg leste den artikkelen i NY Times innså jeg at det kunne bli en film. Eller ideen som ligger bak Antonionis Natten: En mann og en kvinne er for feige eller impotente til å bryte ut av forholdet. De blir invitert til en fest som noen velstående mennesker holder og kanskje kan han få en jobb der. I løpet av den kvelden innser de at forholdet er over. Der har du selve ideen. Så kommer spørsmålet om hvem de er, men først har du dette bildet av ideen. Du kan kalle det for plot eller premiss, hva filmen handler om.

Etter Citizen Ruth fulgte Election. Du nevnte for meg at du iblant får tilsendt upubliserte romaner, og at det var tilfelle her.

– Noen produsentvenner av meg hadde kommet over en upublisert roman. Det samme skjedde med Sideways, også det var en roman som ikke var gitt ut.

Hva var det med denne boken som gjorde deg interessert i å lage film av den?

– Det er som regel det samme som tiltrekker meg ved en bok som ved en karakterdreven film. Jeg håper alltid på at den skal ha fokus på den menneskelige dimensjonen, jeg håper at det ikke skal dukke opp en revolver. Hvorfor skal alle klimakser i amerikanske filmer inneholde vold? Jeg er så lei av det. Gjør det så egenartet og merkelig som mulig! Slik var det med Election. Men også på et formelt plan ble jeg interessert i bruken av flere stemmer som voice-over. Jeg hadde til gode å se en vellykket bruk av det, Scorseses Godfellas hadde noe av det, Van Sants To Die for, også. Jeg ønsket å bruke grepet på en mer komplett måte.

I Election liker jeg spesielt godt rollefiguren til Reese Witherspoon – den nerdete, ambisiøse og ensomme jenta. Og han som møter henne under valget, som også er atypisk ved å være imøtekommende og hensynsfull. Var dette kvaliteter som allerede fantes i boka?

– Jeg kan aldri gå inn i en prosess der forfatteren sier at jeg ikke kan endre på ting. Witherspoons karakter i boka har hatt en affære med high school-læreren sin. I boka anvender hun i stor grad sin seksualitet, hun er tydelig på det, og jeg syntes ikke det var så interessant. Hva om vi isteden ikke ser denne seksualiteten, men vet at det har skjedd. Jeg tror at mer distanse mellom hva du ser og hva du vet leder til mer interessante tanker hos publikum.

I alle dine filmer er bikarakterene godt ivaretatt. De er ikke bare funksjonelle, for å belyse hovedkarakteren, de framstår som virkelige mennesker. Som iskremselgeren i About Schmidt.

– Antonioni sa det slik: For å lage en god film må du øverrøse bikarakterene med din oppmerksomhet. Selv de som bare har én replikk. Jeg bruker alltid virkelige personer i slike roller. Har jeg en politimann eller lege i noen av de små rollene, så bruker jeg en ekte politimann eller lege. Om jeg vil ha noen i en rolle som iskremselger, så tester jeg alle som jobber i en iskremkiosk for å finne en som kan gjøre jobben. Jeg har en dokumentarisk tilnærming til å lage fiksjonsfilm, jeg ønsker å speile den virkelige verden så mye som mulig fordi jeg opplever den som eksotisk og interessant.

– Når man hyrer en person ”fra gata” til å spille seg selv må de spille en versjon av seg selv. Men du må teste dem på audition en tre-fire ganger for å forsikre deg om at de vil fungere. For når den store dagen kommer, med lysene og kameraene og Jack Nicholson som står der, ja, da må du vite at det går bra. Men det hender det slår tilbake.

Du skaper ofte usympatisk karakterer, som vi likevel liker. Som Randall-figuren i About Schmidt.

– Hemmeligheten ligger i castingen. Jeg jobber i amerikansk film der særlig studiofolk har en tendens til å reagere på hva de oppfatter som ”usympatiske” figurer. Jeg pleier å si: rollen er ikke besatt ennå. Alt ligger i castingen. Og det er sant, som i tilfellet med Randall.
– De største karikaturene er de du møter i det virkelige livet. Om du ønsker å lage en nådeløs skildring av hvor fæle folk kan være, så lag en dokumentar. Fiksjonsfilmen berører bare en liten flik av den virkeligheten. De beste karakterene i filmene mine har jeg møtt versjoner av i det virkelige liv. Eller at jeg er en versjon av dem.

Hvordan balanserer du satiren opp mot troverdige karakterer vi kan like?

– Jeg og min medforfatter skriver om det som berører oss og får oss til å le. Det er komedie vi lager, men menneskelig komedie. Du kan kanskje si i ettertid at vi i Citizen Ruth lager satire over hvordan ideologi kan gjøre oss blinde, men det er karakteren som kommer først, det var det som var utgangspunktet for filmen.

Hvordan bidro Nicholson til å skape karakteren i About Schmidt?

– Jeg husker jeg så Meryl Streep på Actors Studio der skuespillere blir intervjuet om sin profesjon. Hun ble spurt om hun analyserte manus og kunne teksten til bunns før hun går i opptak. Hun svarte at når opptakene begynner har hun kanskje lest manuset to eller tre ganger. Hun vurderer alltid om hun vil ta en rolle etter kun én gjennomlesing av manus. Og så bruker hun månedene før opptak på å bli denne personen.
– Jeg opplevde Nicholson gjøre det samme under About Schmidt. Vi hadde ca 5 måneder på oss fra han takket ja til rollen til opptakene begynte. Jeg oppsøkte ham hjemme et par ganger i uken, der vi ikke snakket mye om manus, men lærte hverandre å kjenne. Men så etter hvert kunne han komme med små forslag til hva karakteren kunne ha på seg, hvordan han kunne oppføre seg. Steg for steg utviklet han rollen på denne måten. Det var mange ukjente skuespillere i filmen og jeg som regissør var relativt uerfaren, men han likte manuset, det var det som tiltrakk ham.

Hvordan jobber du med skuespillere med mindre erfaring enn Nicholson? De trenger vel mer oppfølging?

– På Sideways jobbet jeg med Paul Giamatti, som har en klassisk skuespillerutdanning fra Yale-universitetet. Enten det var første eller tjuende tagning, så leverte han alltid perfekt. Ved siden av ham har vi Thomas Church, som er mindre skolert og har bakgrunn fra tv. Fra et teknisk ståsted er han ingen perfekt skuespiller. Men han har en essens og kamera liker hans ansikt. Så du skyter tagning på tagning fordi du vet at du har et solid fundament i Giamatti og kan tillate at skuespilleren med mindre erfaring bruker mer tid på å huske replikkene og glemme sin nervøsitet.

Går du inn i den biografiske bakgrunnen til karakterene som regissør, eller er det skuespillernes oppgave?

– Jeg mener det er skuespillernes jobb. Jeg har som regissør tatt skuespillertimer for å lære mer om skuespillernes prosess, men det er visse ting som bare kan være skuespillernes jobb. Min jobb er å forme filmen og karakterene, men skuespillerne må forberede seg på sin måte. Det er jo det fantastiske med å lage film – at andre kommer med innspill du selv aldri hadde tenkt på. Jeg ba Nicholson om å forvandle seg til en liten mann i denne rollen. Og han fant en fabelaktig måte å gjøre det på. Jeg sa også: Du skal være en hvit, kuet republikaner fra Midtvesten. Finn ham i deg selv. Det er ikke min sak hvordan han finner fram til denne karakteren, det er en personlig sak for skuespilleren.

Sideways er en film som fikk mange Oscar-nominasjoner og en Oscar for beste manus. Karakteren Miles er en ensom og ganske bitter mann – enda en ”beautiful loser”?

– Han er en interessant karakter. Kanskje er han en ”beautiful loser”. Jeg og min medforfatter liker karakterer som vil oppnå noe, men mangler egenskapene som skal til for å lykkes. Det er så trist og menneskelig, og vi har alle innslag av det i våre liv. Det er sånn vi er. Samtidig er det morsomt. Det er klassisk materiale for en komedie: du prøver å gjennomføre noe du ikke har forutsetninger for å klare. Det er en karakter etter mitt hjerte.

Dette er et utdrag fra en over halvannen times samtale under Mirakelseminaret på Kosmorama 3. april.