I en tid der den tradisjonelle kinofilmen er på vikende front, er det ikke overraskende at filmskapere blir inadvendte og nostalgiske. I Arirang åpner den sørkoreanske filmskaperen Kim Ki-duk døren inn til sin særegne filmskaping for de spesielt interesserte; i Bollywood får vi festivalens eneste doku-musikal om historien bak det indiske filmfenomenet. Men filmen som med størst artisteri utforsker sine røtter og egenart, er den franske stumfilmen The Artist. Midtveis i festivalen er det filmen publikum er mest begeistret for, og dilemmaet til filmens hovedperson er i høyeste grad relevant for filmbransjen. The Artist er en kjærlighetserklæring til stumfilmens enkle estetikk, med en fabelaktig sjangertro rolleprestasjon av Jean Dujardin som filmstjernen som ikke overlever overgangen til lydfilmen.

Regissør Hazanavicius gjenskaper stumfilmen i dens klassiske enkelhet og låner visuelle elementer fra Hollywoods lydfilmer fra 1930- og 40-tallet. The Artist kunne ikke vært laget i dag uten et glimt i øyet, og filmhistorien ligger der hele tiden som et filter mellom oss og lerretet. Likevel er det enkle melodramaet rørende og effektfullt, og minner oss på hva vi har mistet i overgangen til stadig mer spektakulær filmskaping. Skaperne av den siste Pirates of the Caribbean-filmen, som i Cannes smykker seg med et 3D-format som det var keiserens nye klær, kunne lært mye av den ydmykheten over publikum vi møter på i The Artist.

Samtidig kan ikke klokka skrus tilbake. Kinomørkets hegemoni som filmens tempel er over, akkurat som stumfilmens gyldne epoke døde ut da lydfilmen kom. Flere filmer i Cannes minner oss på det. Det gløder av nostalgi i Aki Kaurismäkis Le Havre der han gir sin hommage til fransk poetisk realisme slik den kom til uttrykk i klassikere som Tåkekaien. Det er heller ikke tilfeldig at hovedpersonen er skopusser – et yrke som ikke lenger eksisterer, bortsett fra i klassikere som Vittorio de Sicas Shoeshine.

Jean og Luc Dardenne viderefører denne arven på sin måte i A boy and a cycle, en kritikerfavoritt i Cannes som drar veksler på De Sicas neorealistiske klassiker Sykkeltyven. Filmens tittel er talende for dens enkelhet, men brødreparet og skuespillerne får imponerende mye ut av lite. Og det vil fortsatt være styrken til all verdens filmskapere som ikke besitter Hollywoods ressurser, enten de lager film for kino eller mobiltelefon: de tvinges til å vende et begrenset utgangspunkt til sin fordel, slik det dobbelt gullpalmevinnende brødreparet enda en gang har gjort til stor kunst.

Les Kjetil Lismoens tidligere innlegg:

Vil Nesbø følge Millenium-suksessen?

Kvinnene utfordrer i Cannes

Hva kan vi forvente av Cannes?

Gjensyn med tidenes filmscene

Regissørens våte drøm

Hvor er NRK på vei?

De udødelige filmene