Årets program for filmfestivalen i Cannes som starter på onsdag ser fryktinngytende bra ut: Her er de fleste storhetene innen internasjonal arthousefilm samlet på lang rekke: Allen, Almodovar, Dardennebrødrene, Moretti og von Trier, osv. Det er ikke vanskelig å forestille seg programsjef Thierry Fremaux i rollen som Renault i Casablanca, der han av ren rutine samler all the usual suspects blant verdens filmkunstnere. Noen vil bli hyllet, andre vil bli avkledd av Cannes beryktede kritikerkorps, likevel vil alle til Cannes. For festivalen er i sine beste øyeblikk et makeløst utstillingsvindu for verdensfilmen, ingen annen festival kan ”make you or breake you” som Cannes. Det har de andre store festivalene fått merke; Berlinalen var i år ribbet for profiler, og nå ser vi hvorfor: De har alle gamblet på å få slippe inn gjennom Cannesledelsens trange nåløye.

Det er ingen liten bedrift at Joachim Trier har kommet med, for selv sideseksjonen Un Certain Regard er stappfull av markante filmprofiler: Gus van Sant, som åpner seksjonen, hører vel egentlig hjemme i hovedkonkuransen, det samme gjør de franske profilene Bruno Dumont og Robert Guédiguian, samt de asiatiske begavelsene Sangsoo Hong og Ki-duk Kim. Men så beinhard har konkuransen vært i år at de alle har havnet i sideseksjonen sammen med den langt yngre Joachim Trier. Og det varmer et norsk hjerte, ikke minst etter den miserable norske filmvåren, at Triers talent omtales som så udiskutabelt, at han allerede befinner seg i den internasjonale eliteklassen.

Joachims mer kjente navnebror kommer selvsagt til å stjele mye av oppmerksomheten som kommer de skandinaviske filmene til del. Men som Bergman er Von Trier blitt en internasjonal merkevare som transcenderer det skandinaviske. Hans unike blanding av lekenhet, provokasjon og nordeuropeisk dysterhet, gjør ham til et one man show som alene kan sette Cannes på hodet. Det er to år siden han skapte bruduljer i Cannes med sin provokative kunstfilmcocktail Antichrist. Skal vi dømme etter den utspekulerte traileren til Melancholia, der 24-ikonet Kiefer Sutherland medvirker, står vi overfor noe usedvanlig.

Woody Allen åpner festivalen på onsdag, men ingen forventer noe nytt og utfordrende fra den stadig mer omflakkende newyorkeren. Denne gangen har han laget film i Frankrike, og Midnight in Paris virker akkurat så lett og underholdende som vi de siste årene har lært å forvente av en Allen-film.
Allen inngår i festivalens avhengighet av amerikansk konfetti og glamour slik Angelina Jolie også gjør det. Selv om hun i år kun sprer stjernestøv på vegne av ektemannen Brad Pitts filmrolle i The Tree of Life, vil ”The Brangelina Show” gi papparaziene nok å gjøre på den røde løperen. Men The Tree of Life er først og fremst en begivenhet på andre måter: Det er en ny film av Terrence Malick, den amerikanske filmens svar på J.P. Salinger, som lager film så sjelden og bra at forventningene alltid er store. Og her spiller Brad Pitt og Sean Penn for første gang mot hverandre, et casting-scoop som kan sammenliknes med sist gang to storheter i sin generasjon satte hverandre å stevne, nemlig Robert De Niro og Al Pacino i Heat. For noen av oss blir det festivalens store kjærlighetshistorie.

Mens filmverdenen søker tilflukt i festivalpalasset kinolokaler, raser kampen om filmens framtid rett utenfor. Woody Allens amerikanske kolleger er i harnisk over at de såkalte videovinduene i USA nå står for fall og den råflotte franske kulturpolitikken som Cannes er et uttrykk for, møter sterk motstand i EU. Britene holder på å avvikle deler av sin filmstøtte, og økonomisk krise har gjort det enkelt for andre EU-land å gjøre det samme.
Men Cannes er ennå ikke blitt den defensive museumsvokteren for en utdøende filmtradisjon noen kritikere hevder. Med fire kvinnelige regissører i hovedkonkurransen framstår heller ikke festivalen i samme grad (som i fjor) som en Club Med for mannlige filmkunstnere. Og sideprogrammet som er tilegnet egyptiske filmer som tar pulsen på den pågående arabiske kampen for demokrati, vitner om realitetsorientering. Selv på papiret innbyr Cannes til refleksjon over filmens muligheter.

Denne kommentaren har stått på trykk i papirutgaven av Aftenposten.