Lars von Trier stjal rampelyset i Cannes ved å miste grepet om mediene. Men selv ikke det kunne skygge for en utrolig bredde ved årets program. Les mer om de beste filmene og se klippene.
Lars von Trier stjal rampelyset i Cannes ved å miste grepet om mediene. Men selv ikke det kunne skygge for en utrolig bredde ved årets program. Les mer om de beste filmene og se klippene.
Når man trår i salaten skal man helst stå stille. Men under den nå så famøse pressekonferansen i Cannes tråkket Lars von Trier hjelpesløst videre etter den innledende spøken om at han var nazist. De av oss som fulgte konferansen kunne se at dette ikke var noe pr-stunt, men et uforutsett resultat av regissørens hang til å provosere og som Stellan Skarsgård har beskrevet som noe tvangsmessig, nærmest tourettes-aktig.
Von Trier har lenge vært opptatt av den nazi-befengte komponisten Wagner og flere ganger beskrevet sin fascinasjon for ”nazi-estetikk”. Men selv om Melancholia er inspirert av Wagners musikk, fremmer den ingen nazistiske verdier og anses isteden å være hans mest tilgjengelige og spiselige film på lenge. Kirsten Dunst fikk fortjent pris for sin rolletolkning av hva mange oppfatter som Lars von Triers alter ego – melankolikeren som i normale tider henfaller til dyp depresjon, men som i møte med verdens undergang opptrer med fatning (les min anmeldelse her)
Da Cannesfestivalen, visstnok etter press fra sponsorene, erklærte Von Trier persona non grata for resten av festivalen, tok han det med tilsynelatende samme fatning. Men bruddet må ha smertet ham. Jeg kan vanskelig forestille meg en filmkunstner hvis karriere er like knyttet til Cannesfestivalen. Det er her han har fått boltre seg, både på lerretet og utenfor, det er her han har fått ”ærestittelen” som verdensfilmens enfant terrible.
Om festivalen håpet å bringe filmkunsten tilbake i forgrunnen ved å plassere von Trier i skammekroken, var strategien feilslått. Von Trier-sirkuset skulle overskygge det som var en av festivalens viktigste markeringer, verdenspremieren på to iranske filmer som var smuglet ut av Iran. Mens Von Triers provokative kunstfilm-cocktail stort sett slår inn åpne dører i et liberalt, åpent samfunn, kjemper Jafar Panahi mot en tilsynelatende ugjennomtrengelig mur av sensur i hjemlandet. Som hovedpersonen i dokumentaren This is not a film får han vestlige filmprovokatører som leter desperat etter et siste tabu å bryte til å framstå som irrelevante.
Men var det noe årets Cannesfestival manglet, og som har vært festivalens varemerke, så var det de store provokasjonene på lerretet. Det nærmeste vi kom noe grenseoverskridende var det i hovedsak de kvinnelige filmskaperne som sto for: Julie Leigh, Lynne Ramsay, Hagar Ben-Asher og Eva Ioensco ga oss ukonvensjonelle filmer med uvanlige og ubehagelige kvinneskikkelser, uten at noen av dem fikk priser for det. Lynne Ramsays skjebne gjenspeiler den polariseringen enkelte filmer utløser i ulike filmkulturer. Mens britiske og amerikanske filmkritikere tidlig utpekte We need to talk about Kevin til en mulig Gullpalmevinner, var franske kritikere ganske negative. Filmen skulle ikke få en eneste pris. Men Cannesfestivalen gjorde i hvert fall et hederlig forsøk dette året på å riste av seg stempelet som en gutteklubb.
Det var de mer medgjørlige filmene som skulle vinne flertallet av årets priser. The Artist er en uimotståelig nostalgisk reise tilbake til stumfilmens enkle estetikk og verden, med en fabelaktig sjangerbevisst rolleprestasjon av Jean Dujardin som fikk prisen for beste mannlige skuespiller. Også mange andre filmer som fikk priser utforsket filmens røtter og var enkle i sin fortellerform, men kunne by på komplekse rollefigurer: Både Dardennebrødrenes A boy and a cycle og Aki Kaurismäkis Le Havre gløder av nostalgi for henholdsvis neorealismen fra 1950-tallet og den poetiske realismen fra 1930-tallet.
Nicolas Winding Refn kom med sin spesielle hommage til 1970- og 80-tallets mindre politiske korrekte filmarv i Drive, der han drar veksler på blant annet Dirty Harrys grumsete selvtekt-skikkelse og Ryan Gosling i hovedrollen låner lovlig mye av sin skuespillerstil fra Steve McQueen. Det var festlig å se, særlig for de av oss som husker disse filmene, men Refns tilnærming til hevnspiralen er basert på andre filmers voldsestetikk, ikke ulikt Quentin Tarantino, og han mangler fortsatt sistnevntes briljante visuelle artisteri (Cannes-juryen var imidlertid ikke enig med meg og ga Refn regiprisen).
Den amerikanske filmmogulen Harvey Weinstein, som er medfinansiør på The Artist, mener at årets festival var den beste på 25 år. Selv om festivalen manglet mesterverker som Michael Hanekes Det hvite båndet fra 2009, var i hvert fall bredden nok til å ta pusten fra en hver filmelsker. Det var selvsagt umulig å rekke over alt, men det var godt å se at visse tendenser fra de siste årene fortsetter: Som den israelske filmens krasse og underholdende utforsking av egen identitet (Footnotes, The Slut); den søramerikanske filmens enestående evne til å skape ”magisk realisme” i nye former (Hard labor), og sist, men ikke minst at enkeltstående, unike stemmer rundt om i verden lever i beste velgående, fra tyrkiske Ceylan og belgisk-franske Dumont til svenske Østlund og norske Trier.
En ny og spennende stemme var østerrikeren Markus Schleinzer som i Michael skildrer enda et ”monster” fra hjemlandet som stenger barn nede i en kjeller. Filmen er aldri spekulativ, men nesten trivialiserende, og nettopp det synes å ha vært regissørens mål – å vise hvordan en sosiopat og overgriper kan skjule seg i den hverdagslige normaliteten.
Som vanlig skuffet noen av festivalens usual suspects, men også fordi det kanskje var knyttet for store forventninger til dem: Paolo Sorrentinos This must be the place var tidvis fascinerende, men også litt ufullstendig og langt unna mesterskapet han viste i Il Divo; Pedro Almodovars The skin I live in manglet den emosjonelle kraften som har kjennetegnet hans beste filmer, selv om Banderas leverer sin beste rolle på svært lenge. Nanni Morettis film om en pave-kandidat i Vatikanet med eksistensielle problemer, We have a pope, var en underholdende, men, når det kom til stykket, en florlett behandling av noe som inviterte til en mer kompleks tilnærming. Gus van Sant var havnet i sideseksjonen Un Certain Regard med Restless, en finstemt skildring av to outsidere i tenårene som må forholde seg til døden. Den største opplevelsen for meg ble likevel å se Dennis Hopper gjenoppstå slik han var som ung i Giganten – gjennom sønnen Henrys fortolkning av den ene sentrale rollen. Han har noe av den samme sensitiviteten, det samme uttrykksfulle ansiktet.
Og Gullpalmen? Den gikk helt fortjent til Terrence Malick for den grandiose skapelsesberetningen The Tree of Life. Det var kanskje den eneste filmen i Cannes som kunne framvise et monumentalt ambisjonsnivå, helt på grensen til det stormannsgale, men fascinerende og besettende, der en kornåker som bøyer seg med vinden kan spille en større rolle enn menneskene som beveger seg gjennom den.
Dette er en redigert versjon av en artikkel som har stått i papirutgaven av Aftenposten.
Lars von Trier stjal rampelyset i Cannes ved å miste grepet om mediene. Men selv ikke det kunne skygge for en utrolig bredde ved årets program. Les mer om de beste filmene og se klippene.
Når man trår i salaten skal man helst stå stille. Men under den nå så famøse pressekonferansen i Cannes tråkket Lars von Trier hjelpesløst videre etter den innledende spøken om at han var nazist. De av oss som fulgte konferansen kunne se at dette ikke var noe pr-stunt, men et uforutsett resultat av regissørens hang til å provosere og som Stellan Skarsgård har beskrevet som noe tvangsmessig, nærmest tourettes-aktig.
Von Trier har lenge vært opptatt av den nazi-befengte komponisten Wagner og flere ganger beskrevet sin fascinasjon for ”nazi-estetikk”. Men selv om Melancholia er inspirert av Wagners musikk, fremmer den ingen nazistiske verdier og anses isteden å være hans mest tilgjengelige og spiselige film på lenge. Kirsten Dunst fikk fortjent pris for sin rolletolkning av hva mange oppfatter som Lars von Triers alter ego – melankolikeren som i normale tider henfaller til dyp depresjon, men som i møte med verdens undergang opptrer med fatning (les min anmeldelse her)
Da Cannesfestivalen, visstnok etter press fra sponsorene, erklærte Von Trier persona non grata for resten av festivalen, tok han det med tilsynelatende samme fatning. Men bruddet må ha smertet ham. Jeg kan vanskelig forestille meg en filmkunstner hvis karriere er like knyttet til Cannesfestivalen. Det er her han har fått boltre seg, både på lerretet og utenfor, det er her han har fått ”ærestittelen” som verdensfilmens enfant terrible.
Om festivalen håpet å bringe filmkunsten tilbake i forgrunnen ved å plassere von Trier i skammekroken, var strategien feilslått. Von Trier-sirkuset skulle overskygge det som var en av festivalens viktigste markeringer, verdenspremieren på to iranske filmer som var smuglet ut av Iran. Mens Von Triers provokative kunstfilm-cocktail stort sett slår inn åpne dører i et liberalt, åpent samfunn, kjemper Jafar Panahi mot en tilsynelatende ugjennomtrengelig mur av sensur i hjemlandet. Som hovedpersonen i dokumentaren This is not a film får han vestlige filmprovokatører som leter desperat etter et siste tabu å bryte til å framstå som irrelevante.
Men var det noe årets Cannesfestival manglet, og som har vært festivalens varemerke, så var det de store provokasjonene på lerretet. Det nærmeste vi kom noe grenseoverskridende var det i hovedsak de kvinnelige filmskaperne som sto for: Julie Leigh, Lynne Ramsay, Hagar Ben-Asher og Eva Ioensco ga oss ukonvensjonelle filmer med uvanlige og ubehagelige kvinneskikkelser, uten at noen av dem fikk priser for det. Lynne Ramsays skjebne gjenspeiler den polariseringen enkelte filmer utløser i ulike filmkulturer. Mens britiske og amerikanske filmkritikere tidlig utpekte We need to talk about Kevin til en mulig Gullpalmevinner, var franske kritikere ganske negative. Filmen skulle ikke få en eneste pris. Men Cannesfestivalen gjorde i hvert fall et hederlig forsøk dette året på å riste av seg stempelet som en gutteklubb.
Det var de mer medgjørlige filmene som skulle vinne flertallet av årets priser. The Artist er en uimotståelig nostalgisk reise tilbake til stumfilmens enkle estetikk og verden, med en fabelaktig sjangerbevisst rolleprestasjon av Jean Dujardin som fikk prisen for beste mannlige skuespiller. Også mange andre filmer som fikk priser utforsket filmens røtter og var enkle i sin fortellerform, men kunne by på komplekse rollefigurer: Både Dardennebrødrenes A boy and a cycle og Aki Kaurismäkis Le Havre gløder av nostalgi for henholdsvis neorealismen fra 1950-tallet og den poetiske realismen fra 1930-tallet.
Nicolas Winding Refn kom med sin spesielle hommage til 1970- og 80-tallets mindre politiske korrekte filmarv i Drive, der han drar veksler på blant annet Dirty Harrys grumsete selvtekt-skikkelse og Ryan Gosling i hovedrollen låner lovlig mye av sin skuespillerstil fra Steve McQueen. Det var festlig å se, særlig for de av oss som husker disse filmene, men Refns tilnærming til hevnspiralen er basert på andre filmers voldsestetikk, ikke ulikt Quentin Tarantino, og han mangler fortsatt sistnevntes briljante visuelle artisteri (Cannes-juryen var imidlertid ikke enig med meg og ga Refn regiprisen).
Den amerikanske filmmogulen Harvey Weinstein, som er medfinansiør på The Artist, mener at årets festival var den beste på 25 år. Selv om festivalen manglet mesterverker som Michael Hanekes Det hvite båndet fra 2009, var i hvert fall bredden nok til å ta pusten fra en hver filmelsker. Det var selvsagt umulig å rekke over alt, men det var godt å se at visse tendenser fra de siste årene fortsetter: Som den israelske filmens krasse og underholdende utforsking av egen identitet (Footnotes, The Slut); den søramerikanske filmens enestående evne til å skape ”magisk realisme” i nye former (Hard labor), og sist, men ikke minst at enkeltstående, unike stemmer rundt om i verden lever i beste velgående, fra tyrkiske Ceylan og belgisk-franske Dumont til svenske Østlund og norske Trier.
En ny og spennende stemme var østerrikeren Markus Schleinzer som i Michael skildrer enda et ”monster” fra hjemlandet som stenger barn nede i en kjeller. Filmen er aldri spekulativ, men nesten trivialiserende, og nettopp det synes å ha vært regissørens mål – å vise hvordan en sosiopat og overgriper kan skjule seg i den hverdagslige normaliteten.
Som vanlig skuffet noen av festivalens usual suspects, men også fordi det kanskje var knyttet for store forventninger til dem: Paolo Sorrentinos This must be the place var tidvis fascinerende, men også litt ufullstendig og langt unna mesterskapet han viste i Il Divo; Pedro Almodovars The skin I live in manglet den emosjonelle kraften som har kjennetegnet hans beste filmer, selv om Banderas leverer sin beste rolle på svært lenge. Nanni Morettis film om en pave-kandidat i Vatikanet med eksistensielle problemer, We have a pope, var en underholdende, men, når det kom til stykket, en florlett behandling av noe som inviterte til en mer kompleks tilnærming. Gus van Sant var havnet i sideseksjonen Un Certain Regard med Restless, en finstemt skildring av to outsidere i tenårene som må forholde seg til døden. Den største opplevelsen for meg ble likevel å se Dennis Hopper gjenoppstå slik han var som ung i Giganten – gjennom sønnen Henrys fortolkning av den ene sentrale rollen. Han har noe av den samme sensitiviteten, det samme uttrykksfulle ansiktet.
Og Gullpalmen? Den gikk helt fortjent til Terrence Malick for den grandiose skapelsesberetningen The Tree of Life. Det var kanskje den eneste filmen i Cannes som kunne framvise et monumentalt ambisjonsnivå, helt på grensen til det stormannsgale, men fascinerende og besettende, der en kornåker som bøyer seg med vinden kan spille en større rolle enn menneskene som beveger seg gjennom den.
Dette er en redigert versjon av en artikkel som har stått i papirutgaven av Aftenposten.
Legg igjen en kommentar