En selvsikker cowboy som insisterer på at han vet hva han gjør, men uforvarende leder en stor gruppe mennesker som stoler på ham inn i dødelige vanskeligheter. Nei, det er ikke USAs forrige president jeg beskriver, men Stephen Meek. En bråkjekk kjentmann som i 1845 ledet en karavane med nybyggere inn i Oregons ugjestmilde ørken. Parallellen til vår tids nære politiske historie er åpenbar i Kelly Reichardts nye western Meek’s Cutoff, som hadde premiere i USA forrige helg. I forbindelse med premieren arrangerte Museum of the Moving Image i New York nylig en samtale med regissøren om hennes filmer, og en sjelden mulighet til å se super 8-novellefilmen hennes Ode fra 1999.

– Tradisjonelle westernfilmer sees gjennom øynene til menn og er fylt med masse action, skyting, og høyt tempo. Men dette bildet passer usedvanlig dårlig med førstehånds beskrivelser fra kvinner som var en vel så stor del av ekspansjonen vestover på 1800-tallet. Leser man dagbøker og brev fra denne perioden, blir man slått av hvor like og repetitive dagene er. De hverdagslige syslene beskrives om igjen og om igjen. Omtrent ingenting skjer. Jeg ville skildre denne ensformige, nesten hypnotiske atmosfæren, forklarer Reichardt om sin nyeste film.

Som i Wendy and Lucy (2008) har regissøren fått med seg Michelle Williams i en av hovedrollene. I tillegg er kjente navn som Bruce Greenwood (Stephen Meek), Paul Dano og Zoe Kazan på rollelisten, et tydelig tegn på Reichardts høye status. De er ikke med for pengene, for å si det sånn.

Filmskaperen har siden debuten River of Grass (1994) laget filmer på ekstremt lavt budsjett. Som Ole Giæver har hun derfor en forkjærlighet for tynt befolkete eksteriører og få skuespillere. Gjennombruddsfilmen Old Joy (2006) består (hovedsakelig) av to mennesker som går tur i Oregons skoger. Musikeren Will Oldham og Daniel London spiller to gamle venner som ikke har sett hverandre på lang tid og har tatt ulike valg i livet. Oldham er frifanten og slackeren, mens London har blitt voksen og bedrevitende med Volvo stasjonsvogn, kone og en mengde regler og bekymringer. Store deler av filmen består av lange sekvenser uten dialog der de to kjører bil eller går.

– Det var et dristig prosjekt for jeg visste ikke om subtilitetene ville funke. Følelsene ligger så til de grader utenfor dialogen, og jeg ville at meningen stadig skulle åpenbare seg underveis.

Utgangspunktet for filmen var en novelle av Jon Raymond, som de sammen gjorde om til et manus. Samarbeidet med Raymond har fortsatt med de to neste spillefilmene hennes, noe som også forklarer at de alle foregår i Oregon, forfatterens hjemstat. Wendy and Lucy er for eksempel skutt i nabolaget hans i Portland. Reichardt selv er fra Florida, der også River of Grass ble spilt inn, en slags anti-Bonnie and Clyde.

– Jeg flyttet til Boston tidlig på 90-tallet for å prøve å bli filmskaper. Ved hjelp av tilfeldigheter begynte jeg å jobbe for Hal Hartley og Todd Haynes. Disse innspillingene var så tøffe å jobbe på at jeg fikk det for meg at jeg likeså godt kunne gjøre det selv. Jeg fikk skrapt sammen noen penger, dro til Florida med et lite crew og spilte inn filmen. I dag er jeg ikke spesielt fornøyd med resultatet. Jeg var så redd for å være sentimental at filmen fremstår som svært distansert og selvbevisst refererende. Innflytelsen fra andre filmskapere er nesten pinlig åpenbar.

Uansett fikk filmen mye ros, og Reichardt ble invitert til Hollywood for å jobbe med prosjekter der. Etter fire år i møter som ikke ledet noen vei, tok hun nok en gang skjeen i egen hånd. Skrapte sammen penger fra venner, kjøpte 110 ruller med Super 8-film og dro til South Carolina sammen med en venninne som spilte inn lyden på en Walkman. Resultatet er en forbløffende vakker og rørende historie om en ulykkelig romanse mellom to ungdommer.

– Jeg ville overkomme ”too cool for school”-holdningene mine fra River of Grass og i stedet lage noe som lå helt på grensen til det banale. Opplevelsen av å lage filmen var fantastisk. Det var bare meg og min venninne og skuespillerne, samt noen lokale krefter. En utrolig befriende prosess.

Det skulle gå ytterligere fem år før Old Joy.

– 10-årsperioden mellom de to første spillefilmene mine var frustrerende underveis. Men i ettertid ville jeg ikke vært den foruten. Jeg lærte masse og ble langt mer voksen. Jeg kunne for eksempel aldri i livet lagd Old Joy ti år tidligere.

Filmen fikk mye oppmerksomhet i USA og vant priser på flere festivaler. Ståheien gjorde også at hun kom i kontakt med Michelle Williams som var på jakt etter å gjøre et prosjekt hun selv hadde kunstnerisk tro på. Samarbeidet med Williams ble til Wendy and Lucy, som hadde premiere i Cannes for tre år siden. I filmen spiller Williams en ung blakk jente som er på vei til Alaska for å få jobb. I Portland bryter bilen sammen og hunden forsvinner. Igjen er handlingen og dialogen svært sparsommelig. Igjen baserer Reichardt seg på subtile stemninger. Hun fikk svært god hjelp av hovedrolleinnehaveren som gjør en fantastisk innsats som den arbeidsledige Wendy.

– Michelle Williams var på mange måter den første virkelig profesjonelle skuespilleren jeg jobbet med. Og det var litt sånn: Wow, så det er noe med skuespillere likevel! Heldigvis ville hun fortsette samarbeidet med Meek’s Cutoff.

Reichardt har i alle filmene sine et sylskarpt blikk for ”det amerikanske”, særlig kulturelt og sosiologisk. Men også politisk. På samme måte som Meek’s Cutoff er en kritikk av mektige ignorante menn, er Old Joy full av referanser til den motløse holdningen i USA etter gjenvalget av Bush i 2004. Utgangspunktet for Wendy and Lucy var den utbredte nedlatende holdningen til ubemidlete mennesker i USA.

– Det er en vanlig oppfatning her i USA at fattige mennesker er late. Jeg ville lage en film som tematiserte det.

Selv er hun et vandrende bevis om det motsatte.

Les også Rushprints omtale av Reichards prisbelønte film Wendy and Lucy