Gjensyn med tidenes filmscene

 

I Isaac Juliens Small Boats får vi gjensyn med tidenes filmscene i Leoparden og en ny forståelse av hva film kan fortelle oss om vår nære historie. Hva mer kan du be om, spør Kjetil Lismoen.

Da forrige ukes dramatiske nyhetsbilder fra den vesle øya Lampedusa utenfor Sicilia flimret over tv-skjermen, framkalte det mange andre bilder hos meg. Et par dager før hadde jeg vært på Kunstnernes Hus og sett Isaac Juliens videoinstallasjon Small Boats der de samme båtene var iscenesatt på den samme kysten i en fortelling om nettopp afrikanske båtflyktninger som skylles i land. Som ikke det var nok, hadde Cinematekene annonsert at torsdagsfilmen den uken var Luchino Viscontis Leoparden – en filmklassiker som Julien gir oss et uvanlig gjensyn med i sin installasjon.

 

At disse tre øyeblikkene krysser hverandre nå, er kanskje tilfeldig. Men sammen danner de en fascinerende innfallsport til en dypere forståelse av både Europas historie og filmhistorien, med store folkeforflytninger og omveltninger som bakteppe.

Leoparden ble omtalt av kritikeren Pauline Kael som ”en Tatt av vinden med sensibilitet”. Den skildrer et føydalt siciliansk samfunn på 1860-tallet i oppløsning, personifisert gjennom prinsen av Salina, spilt med mektig innlevelse av Burt Lancaster. Det er spesielt én scene i filmen de fleste vil huske: I en over 40 minutter lang sekvens fra et ball får vi ikke bare innsikt i de sosiale endringene på Sicilia etter Garibaldis invasjon og tilbakeslag, men vi får en siste, uforglemmlig dans med prinsen. Det er en opphøyd privilegert livsform han tar farvel med denne kvelden, og regissør Visconti løfter det til uante filmatiske høyder. Denne sekvensen har i ettertid fått ikonisk status i filmhistorien, og med god grunn: Den er ikke bare hjerteskjærende vakker, men skaper empati med en skikkelse vi egentlig ikke har forutsetninger for å forstå: En autoritær prins som er fostret opp med et uspiselig selvbilde.

 

Det er den samme ballsalen vi får gjensyn med i Juliens Small Boats, men nå som nedstøvet mausoleum. I Leoparden hevder prinsen at middelklassen som truer den gamle orden ”ikke vil ødelegge oss, men bare ta vår plass gradvis og forsiktig”. I Small Boats er det en av de strandete flyktningeskjebnene som inntar den tomme ballsalen, og tilfører den en ny betydning. Det er som om Julien (som har av afrikanske røtter) omskriver scenen for å fortelle oss at de flyktningestrømmene Sicilia utsettes for i dag er en del av samme omveltningene i Leoparden. Så kanskje burde vi vise den samme pragmatismen som prinsen?

 

 

Julien pirker utvilsomt borti en rå nerve i europeisk selvforståelse som noen vil oppleve som provoserende. Men Leopardens status som filmklassiker svekkes ikke av denne gjenbruken, snarere tvert imot.

Så dette er ukens desidert beste ”double bill”: Se Leoparden på Cinematekene (eller, om du ikke rekker det, på Blu-ray) og få med deg Juliens film etterpå.

 

 

 Isaac Julien: Western Union: Small Boats: Kunstnernes Hus, 26.mars til 19.juni. 

 

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Gjensyn med tidenes filmscene

 

I Isaac Juliens Small Boats får vi gjensyn med tidenes filmscene i Leoparden og en ny forståelse av hva film kan fortelle oss om vår nære historie. Hva mer kan du be om, spør Kjetil Lismoen.

Da forrige ukes dramatiske nyhetsbilder fra den vesle øya Lampedusa utenfor Sicilia flimret over tv-skjermen, framkalte det mange andre bilder hos meg. Et par dager før hadde jeg vært på Kunstnernes Hus og sett Isaac Juliens videoinstallasjon Small Boats der de samme båtene var iscenesatt på den samme kysten i en fortelling om nettopp afrikanske båtflyktninger som skylles i land. Som ikke det var nok, hadde Cinematekene annonsert at torsdagsfilmen den uken var Luchino Viscontis Leoparden – en filmklassiker som Julien gir oss et uvanlig gjensyn med i sin installasjon.

 

At disse tre øyeblikkene krysser hverandre nå, er kanskje tilfeldig. Men sammen danner de en fascinerende innfallsport til en dypere forståelse av både Europas historie og filmhistorien, med store folkeforflytninger og omveltninger som bakteppe.

Leoparden ble omtalt av kritikeren Pauline Kael som ”en Tatt av vinden med sensibilitet”. Den skildrer et føydalt siciliansk samfunn på 1860-tallet i oppløsning, personifisert gjennom prinsen av Salina, spilt med mektig innlevelse av Burt Lancaster. Det er spesielt én scene i filmen de fleste vil huske: I en over 40 minutter lang sekvens fra et ball får vi ikke bare innsikt i de sosiale endringene på Sicilia etter Garibaldis invasjon og tilbakeslag, men vi får en siste, uforglemmlig dans med prinsen. Det er en opphøyd privilegert livsform han tar farvel med denne kvelden, og regissør Visconti løfter det til uante filmatiske høyder. Denne sekvensen har i ettertid fått ikonisk status i filmhistorien, og med god grunn: Den er ikke bare hjerteskjærende vakker, men skaper empati med en skikkelse vi egentlig ikke har forutsetninger for å forstå: En autoritær prins som er fostret opp med et uspiselig selvbilde.

 

Det er den samme ballsalen vi får gjensyn med i Juliens Small Boats, men nå som nedstøvet mausoleum. I Leoparden hevder prinsen at middelklassen som truer den gamle orden ”ikke vil ødelegge oss, men bare ta vår plass gradvis og forsiktig”. I Small Boats er det en av de strandete flyktningeskjebnene som inntar den tomme ballsalen, og tilfører den en ny betydning. Det er som om Julien (som har av afrikanske røtter) omskriver scenen for å fortelle oss at de flyktningestrømmene Sicilia utsettes for i dag er en del av samme omveltningene i Leoparden. Så kanskje burde vi vise den samme pragmatismen som prinsen?

 

 

Julien pirker utvilsomt borti en rå nerve i europeisk selvforståelse som noen vil oppleve som provoserende. Men Leopardens status som filmklassiker svekkes ikke av denne gjenbruken, snarere tvert imot.

Så dette er ukens desidert beste ”double bill”: Se Leoparden på Cinematekene (eller, om du ikke rekker det, på Blu-ray) og få med deg Juliens film etterpå.

 

 

 Isaac Julien: Western Union: Small Boats: Kunstnernes Hus, 26.mars til 19.juni. 

 

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY