”New York har blitt kjedelig”, konstaterer skribenten, journalisten og polemikeren Lebowitz i Scorseses ferske produksjon Public Speaking som for tiden går på kino i den søvndyssende metropolen. ”Det er bare å medgi det. En hel by som består av rikinger, kan ikke bli spesielt fascinerende”. Heldigvis for portrettfilmen og for oss, har ikke newyorkeren lidd samme skjebne. Den rappkjeftete dokumentaren beviser at hun er en energisk tilintetgjører av sin egen domsavsigelse. Lebowitz er en vandrende og pratende personifisering av ideen om New York: frekk, krevende, fordomsfri, uanstendig – og ikke minst rask. Den hese stemmen dundrer av gårde som en mitraljøse, og man tar seg selv i å undre hva som er mest imponerende: hennes ekstremt kvikke hode, eller at munnen hennes evner å holde seg à jour.

Scorsese har i sin karriere produsert en rekke dokumentarer parallelt med spillefilmproduksjonen sin. I hovedtrekk omhandler de tre ting: Musikk han liker (The Last Waltz, No Direction Home, Shine a Light), filmer som har betydd mye for ham (My Voyage to Italy, A Personal Journey Through American Movies, A Letter to Elia) og mennesker han er fascinert av (American Boy). Både formmessig og tematisk tilhører Public Speaking den siste typen. Filmen består nesten utelukkende av Fran Lebowitz’ velartikulerte ordbroderier. At resultatet like fullt blir både engasjerende, morsomt og tankevekkende sier mye om intervjuobjektet, men også en del om Scorseses følelse for dramaturgi og tempo. Det ser så enkelt ut, men alle som har sett dybdeintervjuprogrammer på norsk fjernsyn, vet hvor lett det kan bli kjedelig og banalt.

”Det virker som du alltid har rett”, sier forfatteren Toni Morrison i en samtale hun har med Lebowitz i dokumentaren. ”Hva mener du med virker som?”, er hennes øyeblikkelig respons. Sekstiåringens store styrke som polemiker er å komme med bombastiske og sveipende observasjoner som likevel er tankevekkende og konstruktive. Hun har det med å sette ting på hodet, som når hun hevder at frykten for passiv røyking har tatt over for homsefobi (en observasjon som – hvis du tenker på det – faktisk er ganske besnærende fordi de to engstelsene aldri har eksistert på samme sted og til samme tid). Hennes ”alt var mye bedre før”-kritikk av dagens samfunn ville virket forutsigbar og trøttende, hadde det ikke vært for at hun på den ene siden er oppmerksom på at hun ”naturlig nok liker tiden da hun var 20 bedre enn nå”, samtidig som kritikken av dagens mediesentrerte og eliteallergiske samfunn har både vidd og presisjon(”Vi har for mye demokrati i kulturen, og for lite demokrati i samfunnet”). I starten av filmen omtaler hun en hendelse der et 120-millioners Picasso-maleri ved en ulykke blir ødelagt av eierens albu – fordi eieren var blind. Historien oppsummerer elegant samtiden, hevder hun, og foreslår Den blinde kunstsamleren som tittel på et historieverk for vår tid.

Fremveksten av imponerende perspektivrike og kvikke personligheter kan bare oppstå i byer, og de mest ekstreme artene – som Fran Lebowitz og Martin Scorsese – kan bare oppstå i New York. Å bo og jobbe i denne kompetitive verdensbyen er inspirerende og tilfredsstillende, men også økonomisk krevende og fysisk nedbrytende. Svært mange forlater eplet i tredveårene og emigrerer til rimeligere og roligere områder av USA. Resultatet er en by som tilsynelatende bare består av unge mennesker. Men de som blir igjen, som Scorsese og Lebowitz er herdete, vitale, og ikke minst storforbrukere av byens tilbud og muligheter. Få andre steder vil du se så mange over middagshøyden på kino og uteliv. 90 minutter med den 60 år gamle skribenten og skravlefanten viser tydelig hva denne byen gjør med deg på sikt: Du holder deg imponerende ung i hodet, men stemmebåndet, håret og rynkene dine derimot, er det verre med.

Ulrik Eriksen er frilansjournalist, filmkritiker i Morgenbladet og for tiden bosatt i New York. Han skal skrive fast for rushprint.no.
 

Tidligere innlegg av Ulrik Eriksen:

24 magiske timer i New York