Da jeg nylig deltok på en markering for den fengslede iranske filmregissøren Jafar Panahi på Filmens hus i Oslo, lot jeg blikket fare oppover radene i en fullsatt kinosal. Det som slo meg, var at Panahis kolleger i Norge glimret med sitt fravær. Det var kun filmpensjonist Anja Breien som hadde tatt turen innom, men selv hun måtte gå tidlig.

Nå er det ikke slik at markeringer og demonstrasjoner er den eneste måten å gi uttrykk for engasjement på. Men ingen norske filmskapere ytret seg i Panahi-saken. Og dette er etter de fleste målestokker kanskje det største og synligste overgrepet som filmverdenen har stått overfor på flere tiår – en sak som handler om helt fundamentale spørsmål. På høyden av sin karrière blir en av vår tids sentrale filmskapere dømt til 6 års fengsel og 20 års yrkesforbud.

Den norske regissørens taushet føyer seg inn i et mønster. Det er en kunstnergruppe som lenge har ligget lavt i terrenget. Ja, om vi ser bort fra Margreth Olin og Erling Borgens tydelige profil, er den norske filmregissøren usynlig i den offentlige debatten. Kanskje er det derfor noen av oss opplevde Vibeke Løkkebergs comeback med Gazas Tårer som, ja, faktisk forfriskende. Her var en filmregissør som frontet en sterk og kontroversiell film med den største selvfølgelighet.

Det er ingen hemmelighet i filmbransjen at regissørene de siste årene har gjennomgått en identitetskrise. Med omleggingen av filmpolitikken ved årtusenskiftet mistet regissøren mye makt over styringen av filmrepertoaret. Da kulturminister Anniken Huitfeldt nylig deltok på Produsentforeningen 80-års markering, fremhevet hun produsentene som konstruktive lobbyister som aldri har hatt større innflytelse og sjelden surmuler. Foreningen Norske filmregissører gjenspeiler på sin side regissørenes forhandlingsteknisk svake posisjon, den er usynlig og henfaller ofte til, ja, surmuling.

Filmen har alltid befunnet seg på siden av det norske kulturlivet. Med sine røtter i vaudeville og popcorn har den vært uglesett av både det offentlig styrte kulturlivet og av «åndseliten».

Men med de rødgrønnes filmløft ble filmen ikke bare tatt inn i varmen, men tildelt en fremskutt rolle i kulturpolitikken. Selv bransjen ble tatt på sengen av Giskes entusiasme for filmen, men maktet å innfri hovedmålet om å gjenreise norsk film på hjemmebane. Men filmregissørene jubler ikke.

De må fortsatt stå med lua i hånden overfor produsentene og i voksende grad ta til takke med merkevarefilmer og oppfølgere. De er, ganske paradoksalt, blitt usynlige premissleverandører for vår tids mest slagkraftige kulturuttrykk.

Slik bør det ikke fortsette. Selv om filmskapere ikke er store ordkunstnere og retorikere, må de definere sin rolle tydeligere både innad i bransjen og utad i offentligheten. La oss derfor håpe på en ny vår for den norske filmregissøren med de nye lavbudsjettfilmene som nå er på vei. Der har en ny generasjon regissører tatt ansvar for sine karrièrer og satset kompromissløst på prosjektene de brenner for, på siden av støttesystemet. For Ole Giæver har vågestykket ført ham hele veien til Berlinalen med Fjellet.

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.