For tiden viser Paula Cooper Gallery i New York kunstneren Christian Marclays mastodont av en film: den 24 timer lange The Clock. Ja, du leste riktig. Den varer et døgn, og får Andy Warhols Empire (1964), en åtte timer lang tagning av Empire State Bulding (som for øvrig også for tiden vises i New York – på MoMA), til å fremstå som en liten novellefilm i forhold.

I The Clock har Marclay klippet sammen bruddstykker fra et ukjent antall (men det må være mange hundre) filmer (og noen tv-serier). Alle klippene har til felles at de viser klokker og omhandler tid på et eller annet vis, og her kommer det geniale: klippene er synkronisert med virkelig tid. Det vil si, når klokken er 2.03 på lerretet, vil uret på mobilen din vise det samme (publikum har en tendens til å ville sjekke dette til enhver tid, noe som gir det ulogiske resultatet at en film der man absolutt aldri trenger å sjekke hva klokken er, faktisk er den filmen hvor det oftest skjer).

Filmen følger døgnet på sekundet. Dette gir store ringvirkninger. For en filmelsker er den et enestående dypdykk i filmhistorien, filmspråket og populærkulturen de siste 80-90 årene. Den er en 1440 minutter lang feiring av filmen som medium, og ikke minst kunstart. Dessuten gir prosjektet et fantastisk innblikk i modernitetens besettelse med tid. Hvordan det strukturer familieliv, arbeidsliv, forbryterliv, seksualitet, reiser, ferier, og møter. Likevel er filmens store paradoks at den fullstendig oppløser dimensjonen den omhandler. Jeg har vært innom visningen to ganger, og begge ganger ble jeg sittende fullstendig forhekset, uten følelse av at timene raste forbi (selv om filmen ukuelig og innstendig minnet meg om hvert bidige sekund som gikk).

Visningene (som fantastisk nok er gratis – dette er jo et galleri, ikke en kino, må vite) foregår i et stort visningsrom omgjort til kinosal, med myke gode sofaer i stedet for seter. Har du først kommet inn (prosjektet har blitt et fenomen i New York noe som har påvirket kølengdene betraktelig) kan du bli sittende så lenge du vil, eller til det stenger. Hver fredag er det egne 24-timers visninger, mens vanlige åpningstider gjelder for andre dager.

De første minuttene etter at jeg omsider kom inn, var jeg mest opptatt av hvor klippene var hentet fra, og det hele ble litt som en utrolig intens filmquiz. I det jeg satte meg ned, dikterte agent Dale Cooper fra Twin Peaks inn et notat på diktafonen sin (”Klokken er fem over halv tre. Flere av vitnene refererer stadig til en Bob”), før filmen abrupt skiftet til en mer obskur 80-talls high scool-komedie der klokken på veggen viste, ja nettopp, 2.35. Og sånn fortsetter det. Noen ganger er klippene opp mot et minutt, andre ganger bare et raskt glimt. Som oftest er scenene mellom 10 og 20 sekunder. I blant klipper Marclay stadig frem og tilbake mellom scener, og flere filmer er dessuten gjengangere (About Schmidt, Strangers on a Train). Men først og fremst har Marclay gjort et vanvittig researcharbeide og funnet frem til et enormt bredt utvalg (jeg kjente igjen under en tredjedel).

Redigeringen følger mange divergerende logikker. Noen steder klipper Marclay på klassisk shot-reverse-shot-vis, andre ganger følger han en stedlig kontinuitet (togstasjoner, flyplasser, skoler). Men viktigst av alt er den tidlige kontinuiteten, noe som gir en fantastisk, befriende slumpaktig uforutsigbarhet. Det er som en stor filmatisk roulette. Det eneste vi vet om neste bilde, er hva klokka er. Noen ganger dumper vi inn i en komisk situasjon, andre ganger er stemningen trykket, nærmest uhyggelig. På film brukes tid ofte som et høydramatisk virkemiddel i form av en deadline (det er flere bombenedtellinger), men også for å markere kjedsomhet (en fransk skolegutt sender stjålne blikk mot en klokke som sakte men sikkert går mot halv fem, og endelig skoleslutt).
    

Etter hvert som det rikholdige utvalget åpenbarte seg, ble jeg også slått i bakken av det overveldende filmspråklige mangfoldet. Aldri har det stått klarere for meg at film er kunst. Godt hjulpet av en uovertruffen billedlig og lydlig remastring og utmerket visningsutstyr, slo filmhistoriens virtuose kamerakjøringer, finurlige komposisjoner og lekne musikkbruk mot meg. Marclay briljerer med en fantastisk teft for spretne kombinasjoner og forunderlige ”mash-ups”. Slik blir opplevelsen aldri annet enn hypnotisk underholdende.

Fordi filmen følger døgnets timer til punkt og prikke, blir den også et leksikon over døgnets rytme, en slags realtimeversjon av Walther Ruttmanns Berlin – en storbysymfoni (1927). Når filmen nærmer seg hele timer, intensiveres klippene. Litt før fem transporteres vi for eksempel til en parisisk jernbanestasjon der Bogey forgjeves venter på at Ingrid Bergman skal dukke opp. Når klokken nærmer seg midnatt, når filmen naturligvis et annet voldsomt crescendo. Klokker kimer, gjøkur gauler. Gjennom filmen får vi gjenhør med frøken ur, og gjensyn med et voldsomt antall forskjellige time- og minuttvisere (i særklasse mest vist er Big Ben).

Å lage kunstfilmer som strekker seg over ekstreme lengder er selvsagt ikke noe nytt. Den nevnte Empire er kun ett av flere eksempler. Men den store kvalitetshevingen på digitale opptaks- og visningsteknologier de siste årene har gjort slike prosjekter langt mer tilgjengelige. Selvsagt har både MoMA og Paula Cooper Gallery måttet bruke en god slump på profesjonell projektor, men så har da også resultatet kinokvalitet. På 60- og 70-tallet ble Empire knapt vist fordi det var ekstremt dyrt og komplisert å vise en åtte timer lang film på celluloid (det er en god del aktskift for å si det sånn). Da videoteknologien kom, ble det enklere og billigere, men kvaliteten grusomt mye dårligere. Med dagens digitale projektorer, åpner det seg helt nye muligheter. En av de klart beste filmene i Cannes i fjor var Olivier Assayas’ seks timer lange terroristportrett Carlos. Kanskje vil en uventet konsekvens av digitaliseringen bli at vi får flere filmer med ekstreme lengder? Etter å ha sett både de svært forskjellige, men langvarige Empire, Carlos og The Clock, krysser jeg fingrene for det.

Ulrik Eriksen er frilansjournalist, filmkritiker i Morgenbladet og for tiden bosatt i New York. Han skal skrive fast for rushprint.no.