Neste søndag inviterer vi til en markering av dommen mot Jafar Panahi på Filmens Hus i Oslo. Her kan du lese mer om hans skjebne og bakgrunnen for fengslingen.
Neste søndag inviterer vi til en markering av dommen mot Jafar Panahi på Filmens Hus i Oslo. Her kan du lese mer om hans skjebne og bakgrunnen for fengslingen.
Søndag 16. januar vil RUSHPRINT, Arthaus, Cinemateket og Film fra Sør markere dommen mot Jafar Panahi med visning av ”Sirkelen” og en påfølgende samtale i panel. Her deltar Iran-kjennerne Sharam Algasi, Mehda Golabi og Kjetil Selvik. Moderator er Kjetil Lismoen Sted: Cinemateket. Tid: kl. 16.
(Billetter kan hentes i Cinematekets billettluke på Filmens hus, fra mandag 10. januar. Eller send e-post til [email protected] for å reservere plasser)
I Jafar Panahis film Offside sniker unge kvinnelige fotballfans seg inn på en fotballstadion i Iran. Da en av jentene må på toalettet oppstår et uforutsett problem: Det finnes ikke noe toalett for kvinner. Løsningen blir å utstyre henne med en maske, et lattervekkende ”slør”, i form av en fotballplakat med en mannlige spiller.
Det er slike bitende maskerader som har gitt den iranske filmskaperen dommen på seks års fengsel og 20 års yrkesforbud av iranske myndigheter.
Panahi kunne blitt værende utlandet, som så mange iranske kolleger, men han valgte å kjempe for opposisjonen i hjemlandet. I likhet med Mohsen Makmalbaf, som er blitt opposisjonens talsperson i Europa, har Panahi for en stund forlatt filmen til fordel for et mer direkte engasjement i politikken. Iranske myndigheter kan tolerere, og har noen ganger sett seg tjent med at iranske filmskapere prises ute. Men når profilerte filmskapere roper etter frihet i gatene hjemme, føler regimet seg virkelig truet.
Den forfulgte kvinnelige filmskaperen Tahmineh Milani har hevdet at iranerne lever et dobbeltliv – et for offentlig beskuelse og et annet for privatsfæren. Men også den iranske filmen har levd et dobbeltliv: mens det vises nasjonalistiske filmer på kino hjemme, får mer utfordrende filmer distribusjon og priser i utlandet.
Iranske myndigheter vet at den iranske filmens suksess ute kan pynte på landets tvilsomme renommé, men frykter samtidig for å slippe løs denne filmen hjemme. Som Panahi og Makhmalbafs politiske engasjement gir inntrykk av, utgjør filmen spydspissen for ropene om større frihet.
Iranske filmskaperes konfliktfylte forhold til myndighetene er legendarisk. Skuespillerinnen Gohar Kheirandish ble dømt til offentlig pisking for å ha kysset en regissør på pannen under en prisutdeling. Selv den iranske filmens nestor Abbas Kiarostami ble truet med represalier da han i 1997 fikk utdelt gullpalmen i Cannes av Catherine Denueve og gav henne et kyss på kinnet. Og den nevnte Milani ble arrestert for å ha støttet ”kontra-revolusjonære grupper”.
Men så ved årtusenskiftet inntok iranske kulturmyndigheter en mykere linje. Under Fajir Filmfestival i Teheran i 2001 hilste den iranske kulturministeren en rekke eksilregissører velkommen tilbake til festivalen med filmene sine, blant annet Babak Payami og Bahman Farmanara.
Men det skulle vise seg å bli kortvarig. Etter at Ahmadinejad ble president i 2005 er det innført en rekke nye restriksjoner for filmproduksjon, og filmskapernes allianse med opposisjonen har forsterket forfølgelsen. Kiarostami kan fortelle om trakassering hver gang han skal reise ut av landet. Men han oppfattes ikke som så farlig at han ikke får utreisetillatelse.
Kiarostami var lenge Panahis mentor og tilhører den eldre og mer forsiktige generasjonen som under sensur perfeksjonerte den underspilte, poetiske realismen. Panahi tilhører en mer utålmodig generasjon. I alle hans filmer spiller særlig kvinnene en sentral rolle. I mesterverket Sirkelen, som vant Gulløven i Venezia i 2001, tar han utgangspunkt i kvinner som alle blir utstøtt av familie og omgivelser når de helt utilsiktet havner i konflikt med forventningene til dem. Og i Offside har han tilført kritikken noe som kanskje er enda farligere: humor.
Hamid Dabashi, professor i iranske studier ved Columbia-universitetet, kaller dommen mot Panahi for en katastrofe for iransk film i The Guardian. Samtidig får Panahis filmer enda større relevans enn før. I en digital tidsalder blir det vanskeligere enn noen gang for iranske myndigheter å temme filmen. Som Sharam Alghasi, forsker ved Culcom (UiO), har sagt det i Rushprint: Iranerne går ikke på kino og får ikke lese filmblader, men de vet allikevel alt om Scarlett Johansson og hva som foregår i filmverdenen.
Markering av dommen og fengslingen av Jafar Panahi: Filmens Hus, 16.januar, kl. 16.00.
Visning av Sirkelen med påfølgende samtale i panel. Arrangør: RUSHPRINT, Arthaus, Cinemateket, Film fra Sør. Mer informasjon kommer.
Les vårt intervju med Jafar Panahi.
Denne kommentaren sto nylig i Aftenposten.
Neste søndag inviterer vi til en markering av dommen mot Jafar Panahi på Filmens Hus i Oslo. Her kan du lese mer om hans skjebne og bakgrunnen for fengslingen.
Søndag 16. januar vil RUSHPRINT, Arthaus, Cinemateket og Film fra Sør markere dommen mot Jafar Panahi med visning av ”Sirkelen” og en påfølgende samtale i panel. Her deltar Iran-kjennerne Sharam Algasi, Mehda Golabi og Kjetil Selvik. Moderator er Kjetil Lismoen Sted: Cinemateket. Tid: kl. 16.
(Billetter kan hentes i Cinematekets billettluke på Filmens hus, fra mandag 10. januar. Eller send e-post til [email protected] for å reservere plasser)
I Jafar Panahis film Offside sniker unge kvinnelige fotballfans seg inn på en fotballstadion i Iran. Da en av jentene må på toalettet oppstår et uforutsett problem: Det finnes ikke noe toalett for kvinner. Løsningen blir å utstyre henne med en maske, et lattervekkende ”slør”, i form av en fotballplakat med en mannlige spiller.
Det er slike bitende maskerader som har gitt den iranske filmskaperen dommen på seks års fengsel og 20 års yrkesforbud av iranske myndigheter.
Panahi kunne blitt værende utlandet, som så mange iranske kolleger, men han valgte å kjempe for opposisjonen i hjemlandet. I likhet med Mohsen Makmalbaf, som er blitt opposisjonens talsperson i Europa, har Panahi for en stund forlatt filmen til fordel for et mer direkte engasjement i politikken. Iranske myndigheter kan tolerere, og har noen ganger sett seg tjent med at iranske filmskapere prises ute. Men når profilerte filmskapere roper etter frihet i gatene hjemme, føler regimet seg virkelig truet.
Den forfulgte kvinnelige filmskaperen Tahmineh Milani har hevdet at iranerne lever et dobbeltliv – et for offentlig beskuelse og et annet for privatsfæren. Men også den iranske filmen har levd et dobbeltliv: mens det vises nasjonalistiske filmer på kino hjemme, får mer utfordrende filmer distribusjon og priser i utlandet.
Iranske myndigheter vet at den iranske filmens suksess ute kan pynte på landets tvilsomme renommé, men frykter samtidig for å slippe løs denne filmen hjemme. Som Panahi og Makhmalbafs politiske engasjement gir inntrykk av, utgjør filmen spydspissen for ropene om større frihet.
Iranske filmskaperes konfliktfylte forhold til myndighetene er legendarisk. Skuespillerinnen Gohar Kheirandish ble dømt til offentlig pisking for å ha kysset en regissør på pannen under en prisutdeling. Selv den iranske filmens nestor Abbas Kiarostami ble truet med represalier da han i 1997 fikk utdelt gullpalmen i Cannes av Catherine Denueve og gav henne et kyss på kinnet. Og den nevnte Milani ble arrestert for å ha støttet ”kontra-revolusjonære grupper”.
Men så ved årtusenskiftet inntok iranske kulturmyndigheter en mykere linje. Under Fajir Filmfestival i Teheran i 2001 hilste den iranske kulturministeren en rekke eksilregissører velkommen tilbake til festivalen med filmene sine, blant annet Babak Payami og Bahman Farmanara.
Men det skulle vise seg å bli kortvarig. Etter at Ahmadinejad ble president i 2005 er det innført en rekke nye restriksjoner for filmproduksjon, og filmskapernes allianse med opposisjonen har forsterket forfølgelsen. Kiarostami kan fortelle om trakassering hver gang han skal reise ut av landet. Men han oppfattes ikke som så farlig at han ikke får utreisetillatelse.
Kiarostami var lenge Panahis mentor og tilhører den eldre og mer forsiktige generasjonen som under sensur perfeksjonerte den underspilte, poetiske realismen. Panahi tilhører en mer utålmodig generasjon. I alle hans filmer spiller særlig kvinnene en sentral rolle. I mesterverket Sirkelen, som vant Gulløven i Venezia i 2001, tar han utgangspunkt i kvinner som alle blir utstøtt av familie og omgivelser når de helt utilsiktet havner i konflikt med forventningene til dem. Og i Offside har han tilført kritikken noe som kanskje er enda farligere: humor.
Hamid Dabashi, professor i iranske studier ved Columbia-universitetet, kaller dommen mot Panahi for en katastrofe for iransk film i The Guardian. Samtidig får Panahis filmer enda større relevans enn før. I en digital tidsalder blir det vanskeligere enn noen gang for iranske myndigheter å temme filmen. Som Sharam Alghasi, forsker ved Culcom (UiO), har sagt det i Rushprint: Iranerne går ikke på kino og får ikke lese filmblader, men de vet allikevel alt om Scarlett Johansson og hva som foregår i filmverdenen.
Markering av dommen og fengslingen av Jafar Panahi: Filmens Hus, 16.januar, kl. 16.00.
Visning av Sirkelen med påfølgende samtale i panel. Arrangør: RUSHPRINT, Arthaus, Cinemateket, Film fra Sør. Mer informasjon kommer.
Les vårt intervju med Jafar Panahi.
Denne kommentaren sto nylig i Aftenposten.
Legg igjen en kommentar