Ted Hope er en av disse sjeldne eksemplarene av arten independent filmprodusent i USA. Siden han entret denne filmscenen på 90-tallet har han på imponerende vis holdt stand i en bransje som erklæres for død omtrent hvert tiår. Det var i den forbindelse Hope gjestet Scandinavian Think Tank on Film i København andre uken av desember, som såkalt key speaker på et symposium der filmbransjens formidable utfordringer ble adressert. Hope har en fabelaktig CV: Han har produsert et sekstitalls filmer på 20 år som nesten alle har fått internasjonal distribusjon, og har hatt flere filmer i Sundance enn noen annen produsent (blant annet som produsenten til Hal Hartley, Ang Lee, Todd Haynes, Michel Gondry, Todd Solondz, etc. Les også vårt intervju med hans mangeårige partner, Christine Vachon).

Under sin tale erklærte Hope at dagens krise er mer grunnleggende enn den krisen som bransjen kom seg ut av for 20 år siden. Den gangen handlet det også om at tilbudet var større enn etterspørselen. Men i god kapitalistisk entreprenørånd svarte den amerikanske indie-filmen med å gjøre hele verden til sitt marked. I dag har den kapitalistiske modellen kollapset, og Hope er ikke lenger så sikker på hvor det bærer.
     

–Vi må bare erkjenne at vi befinner oss i en fase der vi må utvikle nye forretningsmodeller. Den nåværende prisen for en kinobillett kan ikke rettferdigjøres lenger, ikke minst i forhold til andre konkurrerende underholdningstilbud. Vi er alle overveldet av mangelen på distribusjonsmodeller, men stoler ikke på noen av de nye alternativene. Filmbransjen er den eneste bransjen jeg vet om som skaper produkter uten å ha anelse om hvem brukerne er.
     

Løsningen er ikke bare en forretningsmodell basert på fungerende VOD-betalingsløsninger, men en helt ny måte å forholde seg til publikum på, mener Hope. Selv om han erkjenner at det er et opphavsrettslig minefelt, mener han at filmskaperne må dele mer av det de lager med publikum, og trekker fram sin egen sønn som eksempel.

–Min ene sønn tilhører en ny generasjon som mener de har rett til å fremheve og forbedre kreative verker og sette dem i nye sammenhenger. For min sønn er all verdens rollefigurer fra filmer en del av hans fantasi som han opplever han kan bruke som han vil. Å nekte ham den muligheten innebærer at han vil bli motvillig overfor de filmene og filmkunstnerne som ikke lar ham gjøre det.

  Hope trekker fram Star Wars-filmene som eksempel:

 – De mest remiksede filmene nå for tiden er Star Wars-filmene. Lucas-konsernet har gitt en begrenset mulighet for fansen til å leke med filmen – ikke en hel langfilm, men ti minutters sekvenser. Og ved å gi Lego-konsernet tillatelse til å skape Star Wars-produkter, åpnet de opp for en enda mer omfattende lek med filmens fortellinger hos de aller yngste. Som innholdsleverandører og rollefigur-generatorer må vi spørre oss om hvordan vi kan gi publikum større muligheter til å delta, til å engasjere seg i filmene, gjerne på et så tidlig tidspunkt som mulig, på en ikke-kommersiell måte. Om de ønsker å komme med kommentarer, må vi gi dem den muligheten.

 Under sin tale fantaserte Hope om muligheten for at auteurer som Todd Solondz også kan dele mer med fansen og gi dem mulighet til å lage en egen remiks av filmene. Men tror han virkelig at auteurer som vanligvis har full kontroll over virkemidlene, vil gi fra seg noe av denne kontrollen til publikum?

  – Kanskje er ikke Todd den filmskaperen som ville gjøre det. Han er oppfostret med den analoge filmen er veldig glad i det enhetlige formatet. Jeg ønsker selvsagt også å være i et direkte forhold til filmene slik filmskaperne har ønsket at de skal presenteres. Mange filmskapere vet ikke en gang hvordan man opererer et kamera, så det er ikke gitt at de nye mulighetene passer for alle. Den store utfordringen blir å finne de nye filmskaperne som behersker de nye verktøyene, og finne måter å vurdere dem og stimulere dem på som filmskapere. De er der ute, men har ikke den erfaringen de som har gått de mer etablerte veiene har. Men jeg tror at publikum bør få mer å si, de bør involveres på et tidlig tidspunkt og gjerne ”skjemmes bort”. Jeg er overbevist om at publikum kan håndtere en mer kompleks strøm av informasjon. Innen leketøysindustrien var det lenge en diskusjon om hvor avansert dramaturgi barna kunne håndtere, og så dukket Pokémon opp med den mest skjelsettende transmediale narrativen. Her måtte de forholde seg til utrolig mange rollefigurer som hele tiden utviklet seg – og de hadde ingen problemer med det.

 Hope tror at amerikanerne, som ikke har statlige subsidier av film, er tvunget til å konfrontere denne virkeligheten på en mer aggressiv måte. Men den vil også innhente den skandinaviske filmen.

  –Det er nok mer prekært for oss. I en tid der den amerikanske modellen har fått seg en smell etter finanssystemenes kollaps, er det ikke enkelt å skape en bærekraftig forretningsmodell. Internett gjør at vi kan forholde oss til et publikum over hele verden på en helt ny måte. Vi befinner oss i en situasjon nå der vi har et handlingsrom som ikke vil vare lenge. Så det gjelder å utnytte muligheten.

Les vårt intervju med Christine Vachon