Frode Winther (Kjell Alrich Schumann)

Jeg møtte Kjell Alrich Schumann én gang, i fengselet. Det var absolutt nyttig. Men vi ble ikke kjent med hverandre, samtalen gikk mest på detaljer. For å få ting mest mulig autentisk. Så jeg fikk ikke noe klart inntrykk av ham, men det var heller ikke målet. Vi har Schumann i filmen og Schumann i virkeligheten – og de er ikke nødvendigvis de samme. I utgangspunktet var det nok meningen at jeg skulle framstå som så lik som mulig. Men det gikk vi etter hvert bort fra, både Erik, produsenten og jeg, og den endelige rollefiguren er nå bare ”basert på” den virkelige Schumann. Jeg har ikke forsøkt å kopiere han i forhold til hvordan jeg snakker. Men jeg har snappet opp en del andre ting som jeg bruker, og som kom fram under samtalen med ham.

Jeg har lest både Kjetil Østlis dokumentarbok Politi og Røver og Dødsranet av de to VG-journalistene i forkant av filmen. I tillegg har jeg lest alt jeg har kommet over av artikler om ranet og rettssaken. Jeg ble tilbudt rollen veldig tidlig i prosessen, allerede i desember 2007, og har hatt anledning til å lese meg opp fram til produksjonen startet. Jeg sanket mest mulig informasjon, og hadde også samtaler med manusforfatter Christopher Grøndahl om hva slags research han hadde drevet.

Jeg har ikke forsøkt å gjøre Schumann verken verre eller bedre enn han var. Schumann i filmen er en handlingens mann som ikke er avhengig av andre. Han holder seg litt for seg selv. Dette er ikke noe helteepos, men en film som setter mer handlingen i fokus enn rollefigurene. Vi skildrer et kort tidsrom der de står om natta og gjør seg klare for å begå dette ranet, fram til de kjører ut etter å ha utført ranet. Det er undertekst her, og det ligger mye i blikk og pauser, men det er handlingen som står i sentrum. Det er jo bare i starten ansiktene våre kan ses, etter hvert blir de dekket til av finlandshetter.

Det har ikke vært meningen med filmen å forklare hvorfor folk blir ranere. Stilen er dokumentarisk, man skal få følelsen av hvordan det kunne vært å være der det skjedde den spesielle dagen, i begge leire, både hos politi og ranere.

Vi har jobbet mye med å få det ”nedpå” og realistisk. Vi forberedte oss grundig, for som Erik sa på et tidlig tidspunkt: ”Når opptakene starter vil det går fort”. Og det gjorde det: Det hendte at vi fikk bare én tagning på scenene vi skjøt i sentrum av Stavanger der de måtte stenge av denne delen av byen.

I forhold til hva som skjedde da Schumann skjøt og drepte politimannen, har vi holdt det åpent for flere tolkninger. Både jeg og Erik har tenkt vårt i forhold til hva som skjedde, men poenget er at også publikum skal kunne tenke sitt. Vi har ikke ønsket å legge for mange føringer.

Tov Sletta (David Toska)

Jeg ønsker ikke å komme med noen karakteristikker av Toska som person, men tar utgangspunkt i min rollefigur. Noen av de andre fikk møte de virkelige personene de spiller, men jeg fikk aldri møte Toska. Vi valgte å ikke bruke tid på det, for tiden var knapp, jeg fikk rollen kort tid før vi skulle begynne å filme. Det handlet for min del å finne en naturlig autoritet i meg selv, finne ”min egen Toska” og holdning til situasjonen. Målet har ikke vært å gjenskape Toska slik han er.

Jeg gikk inn i rollen som jeg ville gjort med en hvilken som helst annen rolle. Jeg satte meg godt inn i hendelsesforløpet den dagen ranet skjedde, hvordan han planla det hele i sitt hode. Min rollefigur er utvilsomt en smart fyr. Han har høyere IQ enn jeg har. Han legger ned mye tid til å forberede ranet, han synes besatt av å gjennomføre det og ser seg ikke tilbake.

I likhet med de andre har jeg vært i kontakt med folk som kjenner disse miljøene. Jeg synes vi har fått et ganske bra innblikk i hvordan miljøet er. Jeg hadde allerede spilt inn halvparten av filmen da boken Politi og Røver kom ut. Jeg valgte å ikke lese den, fordi jeg følte jeg hadde funnet rollen for min egen del og ville ikke bli distrahert av flere ideer.
 

Den aller største utfordringen var å finne den siden ved meg selv som handler om å framstå som selvsikker og autoritær på en troverdig måte. Å ikke være avhengig av noen andre, bare stole på meg selv, slik min rollefigur er nødt til. Det er ikke noe fremtredende trekk ved min personlighet, i hvert fall ikke i det dagligdagse, så det var interessant å få frem. Jeg ble faktisk litt mer selvsikker av det. Jeg måtte også legge på meg til rollen. Det var en real diett, ikke bare junk food. Det er ganske slitsom å spise døgnet rundt. Nå jobber jeg med å gå ned igjen

Jeg forstår de pårørte veldig godt, at dette er vondt å rippe opp i. Men når filmen først er laget, så mener jeg den er laget på en skånsom og nøytral måte, den forherliger ingen, verken politi eller røvere. Vi forsøker å framstille en gruppe mennesker her, på godt og vondt. Jeg har ingen illusjoner om det min rollefigur planla og gjennomførte, men han er også et menneske.

Lars Morten Skaiaa (Johnny Thendrup)

Jeg ble oppringt av en dame som heter Ellen fra castingbyrået. Jeg kjenner henne ikke gjennom filmens verden, men gjennom min jobb som rørlegger. Jeg har alltid snakket om film med henne, for jeg er fan av norsk film. Men så ringe hun og spurte om jeg ville prøvespille for en film! Jeg tenkte som så: Dette har du ikke noe å tape på (latter). Jeg prøvespilte foran kamera, og et par uker senere ble jeg oppringt igjen fordi regissør Erik Skjoldbjærg hadde sett opptakene og likte det han så. Jeg prøvespilte på nytt, og tre uker senere ga Erik beskjed om at rollen som Thendrup var min.

Erik lurte på om jeg ville treffe Thendrup, og jeg tenkte at det kunne vært greit. Men vi kom aldri så langt, og det er jo ikke sikkert han ville hatt lyst til å treffe meg.

Du har den virkelige Thendrup, og så har du min rollefigur der jeg på en måte spiller meg selv litt, også. Under arbeidet med rollen så har jeg kommet med forslag, og noen ganger har Erik gått med på innspillene, andre ganger ikke. Han har vært fantastisk å jobbe med. Jeg har kommet med en del innspill til manuset som var skrevet på en veldig ”pen og skrevet” måte, i hvert fall i forhold til hvordan typene i disse miljøene fra Tveita og Stovner snakker til daglig.

Første opptaksdagen i Stavanger stod vi der, vi ”amatørene”, som noen redde høns og så den ene lastebilen etter den andre ankomme med rigger og utstyr. Herregud, hva er jeg med på, tenkte jeg. Men det var også litt deilig å bare bli kasta ut i det, vi rakk ikke å tenke så mye.

Første dagen fikk jeg to A4-ark med dialog som jeg grudde meg til. Det er tidspunktet i filmen når jeg forteller en historie mens vi kjører rundt og ting begynner å spisse seg til, det er like før det skjer. Ellers har det vært korte replikker, det er handlingen som er styrende.

Mens vi var på opptak i Stavanger dukket det ofte opp folk som sa vi burde skamme oss fordi vi lagde film av tragedien. Vi har prøvd så godt vi kan å forklare at det ikke er noen forherligende film om ranerne. Jeg snakket med sønnen til politimannen som ble drept, og opplevde han som positiv. Andre som var involvert i ranet fra det siviles side har også gitt uttrykk for at de synes det helt greit at filmen lages. Det har vært en støtte for oss skuespillerne.

Andre Eriksen (Thomas Thendrup)

Jeg har spilt i en kortfilm i Lillehammer og jeg har gjort ganske mange videoer med rapgruppa Warlocks som jeg spiller i, men bortsett fra det har jeg ingen erfaring med å være skuespiller. I mesteparten av filmen har jeg på meg finlandshette, så jeg spiller ikke så mye. Jeg har ingen lange monologer, eller vanskelig spill. Jeg skal ikke akkurat sitte og grine i dusjen, så det er en enkel oppgave. Jeg skal hoppe ned fra et tak og knuse en rute og trenger egentlig ikke å konsentrere meg om hvordan jeg ser ut.

Det er kult å være på bortebane og jobbe med ting man egentlig ikke kan. Jeg brukte mye tid sammen med Tov og Frode i Stavanger. De har jo tross alt en treårig utdanning i dette, og jeg lærte mye av dem. I tillegg fikk vi litt coaching på KHIO før innspillingen.

Det bisarre er at du forbereder deg så jævlig til å spille i filmen, men mesteparten av tiden er det bare små, enkle bruddstykker som filmes. Jeg tror teater må være veldig mye vanskeligere, fordi det blir ikke så stykka opp som det blir på film. I denne filmen var det litt sånn, ”Gå ned der. Lukk opp døra og si hei! Så er du ferdig”. Akkurat det trenger du ikke tre års utdannelse for å få til.

Erik Skjoldbjærg jobber på en måte hvor alt er veldig fritt. Manus og replikker er det bare å kaste. Sånn har det vært hele veien, vi har omtrent ikke lest scenene vi skal spille inn en gang, og det er sånn Erik vil ha det. Drit i hva som står på papiret, bare gjør det du hadde gjort i en sånn situasjon, si det du hadde gjort. Det kan nok være et resultat av at han har brukt 3 år på å caste filmen, for å finne akkurat de personene til rollene, som gjør akkurat de tingene han vil at skal skje.

I filmen spiller jeg en person som heter Tor, som er basert på det politiet tror Thomas Thendrup har gjort. Jeg hadde ikke så mye info om saken fra før, men når jeg fikk rollen begynte jeg å lese litt om det. Sånn jeg har forstått det har det vært en del frem og tilbake med rettsaken til Thomas Thendrup. Han ble først frikjent, men det ble omgjort, og han ble satt i fengsel allikevel. Jeg heter Tor i filmen, fordi Thendrup ikke har erklært seg skyldig. For min egen del har ikke det norske rettsvesenet klart å overbevise meg om at Thomas Thendrup var med på ranet.

Jeg har hatt litt kvaler med det å skulle lage en film om Nokas-saken og tenkte mye på det før vi satte i gang med filmen. Det er veldig mye følelser rundt det og det er et veldig sterkt tema. Det var ingen tvil om at det kom til å komme en film om det ranet før eller senere. Men jeg føler at de som lager denne filmen hele tiden har vist veldig stor respekt for hendelsen. Det er en skildring av hva som skjedde, det er ingen glorifisering av ranerne eller noen andre.

Kenneth Marcel D’Offay (Ridvan Halimi)

Det er en liten guttedrøm som går i oppfyllelse det å få lov til å komme på kinolerretet. At en person uten skuespillerutdanning eller erfaring i det hele tatt får lov å prøve seg er veldig stort. Jeg leste jo i avisen at det var mange kjente skuespillere, som Aksel Hennie som hadde lyst til å være med. Når de fikk avslag, og vi som ikke jobber med det fikk rollene i stedet, så føles det jo litt kult. Jeg hadde ikke en kjedelig dag, og jeg fikk et innblikk i hvordan det egentlig er man lager en film. For oss som amatører så tror jeg det var lettere at det var nesten bare amatører, fordi vi var bare oss selv. Jeg var også heldig i det at jeg kjente mange av de andre som spiller i filmen fra før.

Vi så jo på Tov og Frode, før innspilling drev de på med sine teknikker. De blåste litt i en flaske for å fikse stemmen og sånne ting. Vi amatørene fleipa en del med dem om det. Vi har aldri sett sånn før, plutselig ser vi en fyr går rundt og lager rare lyder gjennom et plastrør ned i en halvlitersflaske. Men det var mange morsomme episoder med oss amatører, som de profesjonelle kunne le av også. Det var en som kom bort til meg og spurte ”Har du mygg?”, ”Hæ?”, svarte jeg. ”Ja, har du mygg på deg?”.”Nei, det er ikke noe mygg her”. ”Har du mikrofon?”, ”Ja, mikrofon, det har jeg”. Da holdt hele crewet på å le seg i hjel.

Det var få av oss som spilte i filmen som møtte de faktiske ranerne. Det tror jeg ville ha vært mest til hjelp for de som er profesjonelle skuespillere, vi amatørene har ikke de teknikkene som trengs for å få noe ut av det. Erik sa også at hvis vi hadde lest for mye om karakterene, så hadde vi ikke blitt de personene som han plukket ut på audition. Han ville ha det mest mulig autentisk.

Det hendte når vi sto på settet at det kom bort folk og sa ”At dere ikke skammer dere, ta og kom dere bort! Folk i Stavanger hører fortsatt skuddene falle!”. Det eneste vi kunne si var at vi forsto dem, men vi var der bare for å gjøre en jobb. Men det var også mange som syntes det var bra at vi lagde filmen slik at de fikk vite hva det var som egentlig skjedde i byen deres.

Vi fikk mer innblikk i hva som skjedde på ransdagen, alt det andre har man jo lest så mye om i avisen. Jeg var nysgjerrig på hva det var som skjedde på dagen, som gjorde at det gikk så galt. Det var en blandet følelse å være på de faktiske stedene ranet fant sted. Det var kult å være i bakgården og å spille inn film inne i banken med paller med lekepenger og alt det der. Men vi hadde samtidig den følelsen av at her har det virkelig stått folk og skutt på ruta mens folk på andre siden har vært vettskremte. Vi så en del opptak fra ranet når vi gjorde scenene for å få det mest mulig likt, og da så vi jo at de var virkelig i panikk. De må ha hatt det jævlig. En tenker jo at vi skal lage en film, vi er hyret inn for å gjøre en jobb, men allikevel går du jo hele tiden rundt på settet med det i bakhodet at det er en virkelig hendelse. Dette er ikke noe som noen har funnet opp. Men derfor tror jeg det blir bedre for alle å se filmen. Dette er ikke en action-film, for meg blir det mer en slags action-dokumentar-drama om hva som skjedde, sett fra alle hold.

Thomas Berhane (Metkel Betew)

Jeg synes det er kult å utfordre seg selv. Jeg digger å sette meg der ute i mørket naken. Du vet ikke hva som kommer til å skje, du må bare klare deg. Jeg så på dette som den typen situasjon. Du får et kick i kroppen av det.

Jeg tror Erik Skjoldbjæg elsket det uskyldige i oss, det at han kunne forme oss som om vi var unger. Det er kanskje vanskeligere å forme en skuespiller som allerede har et fag og har gjort seg opp et bilde fra før av hvordan ting skal være. Vi fikk gjerne replikkene våre dagen før og leste bare gjennom dem et par ganger. Når vi trodde vi hadde lært dem kunne plutselig Erik komme bort fem minutter før opptak og forandre på alt. Han ville bare at våre naturinstinkter skulle komme frem, at vi skulle gjøre det som falt oss inn.

Det er kanskje stygt å si, i hvert fall av meg som kommer fra ingenmannsland og ikke har noen som helst utdannelse innenfor film, men jeg har ikke vært noen stor fan av norsk film. Det er fordi jeg synes det er kjedelig at det er de samme personene vi ser om og om igjen. Det er ikke noe kult å se en person spille raner i dag, politimann i morgen, jurist i overmorgen. Jeg får aldri satt pris på skuespillerne for det talentet de har. Jeg rekker jo aldri det. Jeg rekker ikke å ta til meg den ene prestasjonen før de kommer med noe nytt.

Det var en spennende opplevelse å være med på en film og jeg kunne godt tenke meg å gjøre det igjen, men da ville jeg ikke spilt i en action-film. Heller en romantisk thriller. Kanskje noe sånt som Leonardo DiCaprio i Titanic, bare ikke med den slutten. Når han ligger og flyter i vannet på en trepinne, før han gir den fra seg til henne og sier god natt til livet selv, den slutten går ikke jeg med på. Det får da finnes grenser for kjærlighet, så romantisk kan ikke min rolle være.

Alle i Stavanger er kritikere når det kommer til denne filmen. Jeg skjønte ikke omfanget av hvor stort det var før jeg kom dit. Hvor ekkelt mange syntes det var og hvor gøy mange syntes det var. Jeg fikk helt hakeslipp. Vi ble bare kastet ut i det, plutselig var det masse presse og kamerafolk overalt.

Metkel Betew nektet jo til the bitter end på at han var med på ranet. Jeg syntes det var vanskelig å skulle ta denne rollen hvis det skulle bli lagt frem veldig dømmende og det sa jeg fra om veldig tidlig. Men Erik sa at her er vi ikke ute etter å dømme noen. Folk har allerede gjort seg opp en mening og dommen er falt. Filmen handler egentlig ikke om Metkel i det hele tatt, det er ikke der fokuset er. Filmen handler heller ikke om det actionfylte ved et ran. Hvis folk tror de skal få noe som ligner Heat tar de feil. Dette handler ikke om å gjøre det kult å være raner, dette blir ikke noen lærebok i hvordan man begår et ran. Det er heller det stikk motsatte, det viser hva konsekvensene er hvis man gjør noe sånt.

Geir Høiseth (Erling Havnå)

Da Nokas-ranet skjedde var det mange som kom bort til meg og sa at jeg lignet på Havnå. Jeg kom inn i prosjektet via to kamerater som var inne til audition. De ble spurt om de visste av en eldre, veltrent kar som lignet på Havnå, og det gjorde de jo. Så da ble jeg oppringt.

Jeg har laget to halvannen timers filmer selv før hvor jeg spilte hovedrollen, men det er vel noe av det dårligste som noen gang har blitt laget. Den første het Sommeren jeg fylte 40 og den andre het En offiser og en møkkamann. Den ene filmen fikk en helside i VG bare fordi den var så dårlig. Da Kristoffer Schau holdt på med Forfall-prosjektet sitt ble han utstyrt med to filmer som han måtte se hele tiden. Det ene var en film om bryllupet til Håkon og Mette-Marit, den andre var min film.

Da jeg fikk rollen prøvde jeg å høre med folk som kjente Havnå hvordan han var, hvordan han oppførte seg. Jeg har vært litt i samme miljø som ham, siden jeg har drevet med boksing selv. Jeg skulle egentlig vært med i NM i boksing det året han ble norgesmester. Jeg har snakket med flere som kjenner ham veldig godt og jeg har aldri hørt noe negativt om ham. Han hadde masse vanskeligstilt ungdom hjemme hos seg, og lærte de både å te seg og å bokse. Han prøvde å få skikk på dem, med noen klarte han det og med noen klarte han det ikke.

Det var en veldig fysisk rolle. Jeg har sjelden vært så sliten som etter de to dagene vi spilte inn scenen hvor jeg skulle forsøke å knuse glassruta med slegge og rambukk. Jeg måtte slå gang etter gang, hele dagen, jeg var helt ferdig etterpå. Det var også tungt å bære pengesekkene. Det skulle jo være akkurat som det var i virkeligheten, så det ble fire bager med 30 kilo i hver, 120 kilo, som jeg skulle løpe avsted med så fort jeg greide.

Jeg skjønner veldig godt at folk reagerer på at vi lager filmen, i og med at en mann ble drept, og jeg har all respekt både for han og familien hans. Men det er en ting jeg synes er veldig bra med at det settes fokus på ranet, det er at det er preventivt. Det er mange fra kriminelle miljø som har sagt til meg at Nokas-ranet har vært en tankevekker for dem. De som gjør ran, skjønte plutselig hva som kan skje. Plutselig risikerer du ikke 3-4 år i fengsel, du risikerer 15-20. De fleste av de som gjør sånt tenker ikke på om noen blir drept, de tenker på om de blir tatt og hva de får i straff. Gjør en en svindel og tjener to millioner må en kanskje sitte et år. Det er mange som tenker at det går helt greit, da har man godt betalt for å sitte inne. Hvis du skal begynne å kalkulere med at du risikerer 15-20 år er det mange som holder seg unna. Det er veldig mange i Norge som planlegger store ran, kanskje er dette dråpen som gjør at de lar være.