En killer av en produsent

Christine Vachon, som kommer til Cinemateket tirsdag, er en institusjon i amerikanske film og Todd Haynes faste produsent. I dette intervjuet kan du lese om hvordan hun leter etter neste generasjon talenter.

Christine Vachon er en institusjon i amerikansk film. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg den uavhengige amerikanske filmscenen uten hennes tilstedeværelse. Etter 59 filmer, noen av dem like dristig produsert som regissert, holder hun fortsatt fanen høyt i selskapet Killer Films. Hun er den eneste gjenværende av sin generasjon independent-produsenter som slo seg fram fra midten av 1980-tallet, og som har overlevd alle de krisene som har rammet denne delen av filmverdenen. Mange av filmene hennes står sentralt plassert i moderne amerikansk filmhistorie: Poison, Swoon, Safe, Happiness, Boys don’t cry og I’m not there. Vachon har vært uvurderlig fødselshjelper for unike talenter som Todd Haynes, Tom Kalin, Todd Solondz, Mary Harron og Kimberley Peirce, og hun har skrevet Shooting to kill og A killer life – to helt uunværlige bøker for dem som vil forstå moderne amerikansk film.

                Når Rushprint møter henne til dette intervjuet har hun avsluttet et seminar for norske regissører og produsenter på Filmens Hus i Oslo, i regi av NFI (seminaret fant sted på forsommeren 2009.red.anm.). Tittelen på seminaret, Postcards from America, er hentet fra Vachons film om en dysfunksjonell amerikanske familie. Med utgangspunkt i Todd Haynes film I’m not there har hun utført en case study om produksjon og distribusjon av filmen – også i forhold til nye medier og mulighetene som ligger der. Vachon sier hun føler seg som en litt fremmed fugl i norske farvann. Hun er etter eget sigende tross alt noe så eksotisk som en helkommersiell produsent av arthousefilm – noe av et paradoks for en norsk filmbransje som lager statssubsidiert film. 

 

– Vi har overhode ingen subsidier i amerikansk film. Derfor er filmen en 100 prosent kommersiell kunstform. Så enten du er Todd Haynes som lager arthousefilmer eller Steven Spielberg som lager store studiofilmer, så er utfordringene de samme. Men kommersiell film kan bety så mangt, noen ganger innebærer det et budsjett på 100 millioner dollar, andre ganger en million.

“Independentfilm” er blitt en utvannet begrep, medgir Vachon, og hun anvender det i mangel av et mer dekkende ord. For henne har betydningen av begrepet endret seg med tiden.







– Independentfilm var en type film som ble finansiert utenfor studiosystemet, og som du oppsøkte markedet for å få solgt. Men de siste 15 årene har finansieringen av film blitt veldig kompleks, det har dukket opp langt flere typer finansieringsmodeller, deriblant studiofinansiering. Så jeg vil isteden knytte begrepet til én filmskapers unike visjon, det ene individets måte å se verden på. Du har filmskapere som Paul Thomas Anderson og Alexander Payne som bare har laget filmer innenfor studiosystemet, men det er likevel ingen tvil om at filmene gjenspeiler deres visjon, det er ingen andre som kunne laget disse filmene. Så begrepet independent har gått fra å være basert på måten filmene ble finansiert på til å handle mer om den kreative visjonen bak filmen.

 

 

CELLULOID ER HISTORIE

Vachon har vært en del av en toneangivende generasjon amerikanske filmprodusenter som har stått i bresjen for den uavhengige filmer de siste 20 årene – og fått Hollywood til å følge etter. Men etter hvert har mange kollegaer falt ifra som independent-produsenter, som i de banebrytende indie-selskapene Good Machine eller Shooting Gallery.

– Det som skjedde med f.eks Good Machine var at de etablerte et salgsselskap som tok veldig mye plass på bekostning av det å lage film. Etter hvert ble de mer et salgsselskap. Hvis du skal lage den typen film jeg har laget, så må du jobbe ræva av deg for å få det til. Om Killer Films skulle gjort noe av det samme, det vil si starte med noe som er mer innbringende enn å lage filmene, så ville det endre hele vår virksomhet. Vi ville få mindre tid til å gjøre det vi elsker – å lage film.

Den såkalte independentfilmen har de siste par årene gjennomlevd en rekke rystelser. Først la Warner ned sine underselskaper for smalere film. Så kom nyheten om at den store japanske distributøren Gaga nedskalerer sine internasjonale oppkjøp av smalere kvalitetsfilm. Det var denne utviklingen independent-gründer Mark Gill oppsummerte da han for halvannet år siden holdt en dommedagstale om framtiden for uavhengig film i USA. Det vil i framtiden bli færre filmer som lanseres, og færre selskaper som lanserer dem. Blockbusterne vil råde grunnen alene, spådde han. Siden gikk det fra vondt til verre med børskollapset i fjor høst. Vachon konstaterer for sin del at mange har spådd independentfilmens død med jevne mellomrom.

– Men det betyr ikke at Mark Gill ikke har rett. Men det som har skjedd – og skjer omtrent hvert tiår – er at de finansielle systemene som vi akkurat har lært å mestre, endrer seg brått, enten på grunn av finanskrise, nedgang i kinobesøk eller at studioene avvikler sine underselskaper. Men istedenfor å rope ut om dommedag, er det mer hensiktsmessig å ta et skritt tilbake og vurdere situasjonen. Og da kan det hende du finner ut at endringene har åpnet opp for nye muligheter, slik som nå med digitale kameraer og YouTube. Vi lever i en spennende tid der nye måter å fortelle film på er under utvikling, nye talenter dukker opp fra uventede arenaer. Men filmindustrien beveger seg ikke raskt, vi er ganske langsomme, noen slags dinosaurer. Jeg hører stadig vekk innvendinger fra bransjefolk om at, jo da, det digitale er spennende, men det kan ikke måle seg med den tradisjonelle filmen. Men kom igjen – celluloid er historie!

KRISEN GIR NYE MULIGHETER

Hvorfor filmindustrien ikke har maktet å stable på beina en strategi for hvordan de skal møte denne utviklingen, tilskriver Vachon denne tregheten i industrien. Og nostalgien. Selv har hun og Killer Films inngått samarbeid med nettstedet Massify.com om å produsere og distribuere filmer for nettet. Målet er å være med på å utvikle de nye fortellermåtene, de nye stemmene.

– Hadde krisen handlet om at folk ikke lenger ville se filmene våre, så hadde det vært dramatisk. Men så er ikke tilfelle. Se bare i USA i disse krisetider: Folk opplever kinofilmen som en billig måte å koble av på. Folk vil fortsette å se filmer i like stor grad som før, men også gjennom nye vinduer som mobiltelefon. Noen vil da mene at det er håpløst å se Lawrence of Arabia på mobiltelefon. Men samtidig blir det en måte mange kommer til å se filmen på, uansett hva vi måtte mene om det.

– Jeg synes det er helt utrolig at du kan støte på en 17-åring i Midtvesten i USA eller inne i en norsk fjord som har sett alle Fassbinders filmer. Er det ikke fantastisk! Det var ikke mulig før internett. Vil det være den samme opplevelsen som da du så en Fassbinderfilm første gang på kino? Sannsynligvis ikke. Men det gjør ikke opplevelsen noe mindre verdt. Jeg vet at noen av mine filmskapere vil skrike opp av det jeg sier, for de er svært, svært opptatt av at filmene deres skal ses på stort lerret. Men vi har ikke lenger råd til å skape en fetisj rundt den kollektive kinoopplevelsen og celluloid. Den internasjonale filmfinansieringen er iferd med å kollapse, men opp av denne asken vil oppstå noe nytt. Fordi folk ser film og vi må hente inn finansiering for film, så vil noe nytt erstatte det gamle.

KREATIVITETEN VIL VINNE

Vachon forteller at det er blitt vanskeligere å finansiere dristige prosjekter, men at det var blitt vanskeligere lenge før børskollapsen i fjor høst.

– Det er derfor de dristige prosjektene dukker oftere opp i tv-kanalene og på YouTube. Filmskaperne vil alltid finne en måte de kan få laget og distribuert filmene på. I går kveld, da jeg spiste middag med det norske filminstituttet, snakket vi om Joachim Trier og Reprise – en film jeg likte veldig godt. Og så fortalte de denne historien om hvordan Joachim og andre snek seg ut i skogen da de var yngre for å skate – fordi det var forbudt å skate i Norge! For en amerikaner høres jo det helt sinnsykt ut. Det er det samme som skjer nå: Om det er blitt enda vanskeligere å få laget filmene, så finner vi en måte vi kan få laget dem på, uansett.

I sin bok A Killer Life skriver Vachon om hvordan filmen altfor lenge har levdt på Hollywoods stjernesystems nåde. Derfor er hun ikke spesielt lei seg for at dette systemet nå også er iferd med å løses litt opp.

– Amerikansk independentfilm har i hovedsak vært finansiert av utenlandsk valuta. Og denne valutaen har vært knyttet utelukkende til casten, til valget av skuespillerne. Man har kunnet regne seg til hvor mye penger en bestemt stjerne er verdt i utenlandsk valuta, i forhold til et bestemt marked, og så har man kunnet budsjettert i forhold til det. Det er derfor alle finansiørene alltid spør om hvem som spiller i filmen, og det er derfor de ikke liker ukjente skuespillere. Når dette systemet nå kollapser, er disse finansiørene nødt til å tenke annerledes. De må for det første begynne å lese manusene, noe jeg ikke tror de har gjort på årevis. De må ta stilling til hele filmens kvalitet. Vi kan få en situasjon der en film vil bli vurdert økonomisk i henhold til hvor god den er.

Vachon har produsert filmene til særegne talenter som Todd Haynes, Tom Kalin and Todd Solondz. Hva tror hun disse filmskaperne har til felles? Hva er det som gjør at de lykkes på et felt som er ekstremt krevende?

– De har ikke så mye til felles, utover at de er viljesterke, selvsagt, og har en spesifikk visjon de ønsker å uttrykke. Det tok Tom Kalin ti år å få laget sin andre film, og kanskje tar det ti år før han lager sin neste. Han kunne jobbet med tv-serier og laget film på oppdrag, men velger isteden å undervise når han ikke lager sine egne filmer. Men hans visjon er unik. Så har du Todd Haynes og Todd Solondz som har større kontinuitet og har lange karrierer foran seg. De er svært ulike filmskapere.

I A Killer life skriver Vachon om hvor vanskelig det er blitt å definere nøyaktig hva en produsent gjør. Hvorfor er det blitt vanskeligere?

– Du gjør alt. Produsenten er the engine of the train. Det er han eller hun som får prosjektet til å bevege seg. Jeg sier det hele tiden til kollegaene i Killer Films og de unge talentene jeg møter: alt handler om å være i bevegelse. Ikke se deg tilbake, se framover og tenk hele tiden på hvordan du kan få skjøvet prosjektet ditt noen hakk fram hver dag.

 

Møt Christin Vachon og Ted Hope i samtale om sine filmer på Cinemateket i Oslo tirsdag 23.mars.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

En killer av en produsent

Christine Vachon, som kommer til Cinemateket tirsdag, er en institusjon i amerikanske film og Todd Haynes faste produsent. I dette intervjuet kan du lese om hvordan hun leter etter neste generasjon talenter.

Christine Vachon er en institusjon i amerikansk film. Det er i det hele tatt vanskelig å forestille seg den uavhengige amerikanske filmscenen uten hennes tilstedeværelse. Etter 59 filmer, noen av dem like dristig produsert som regissert, holder hun fortsatt fanen høyt i selskapet Killer Films. Hun er den eneste gjenværende av sin generasjon independent-produsenter som slo seg fram fra midten av 1980-tallet, og som har overlevd alle de krisene som har rammet denne delen av filmverdenen. Mange av filmene hennes står sentralt plassert i moderne amerikansk filmhistorie: Poison, Swoon, Safe, Happiness, Boys don’t cry og I’m not there. Vachon har vært uvurderlig fødselshjelper for unike talenter som Todd Haynes, Tom Kalin, Todd Solondz, Mary Harron og Kimberley Peirce, og hun har skrevet Shooting to kill og A killer life – to helt uunværlige bøker for dem som vil forstå moderne amerikansk film.

                Når Rushprint møter henne til dette intervjuet har hun avsluttet et seminar for norske regissører og produsenter på Filmens Hus i Oslo, i regi av NFI (seminaret fant sted på forsommeren 2009.red.anm.). Tittelen på seminaret, Postcards from America, er hentet fra Vachons film om en dysfunksjonell amerikanske familie. Med utgangspunkt i Todd Haynes film I’m not there har hun utført en case study om produksjon og distribusjon av filmen – også i forhold til nye medier og mulighetene som ligger der. Vachon sier hun føler seg som en litt fremmed fugl i norske farvann. Hun er etter eget sigende tross alt noe så eksotisk som en helkommersiell produsent av arthousefilm – noe av et paradoks for en norsk filmbransje som lager statssubsidiert film. 

 

– Vi har overhode ingen subsidier i amerikansk film. Derfor er filmen en 100 prosent kommersiell kunstform. Så enten du er Todd Haynes som lager arthousefilmer eller Steven Spielberg som lager store studiofilmer, så er utfordringene de samme. Men kommersiell film kan bety så mangt, noen ganger innebærer det et budsjett på 100 millioner dollar, andre ganger en million.

“Independentfilm” er blitt en utvannet begrep, medgir Vachon, og hun anvender det i mangel av et mer dekkende ord. For henne har betydningen av begrepet endret seg med tiden.







– Independentfilm var en type film som ble finansiert utenfor studiosystemet, og som du oppsøkte markedet for å få solgt. Men de siste 15 årene har finansieringen av film blitt veldig kompleks, det har dukket opp langt flere typer finansieringsmodeller, deriblant studiofinansiering. Så jeg vil isteden knytte begrepet til én filmskapers unike visjon, det ene individets måte å se verden på. Du har filmskapere som Paul Thomas Anderson og Alexander Payne som bare har laget filmer innenfor studiosystemet, men det er likevel ingen tvil om at filmene gjenspeiler deres visjon, det er ingen andre som kunne laget disse filmene. Så begrepet independent har gått fra å være basert på måten filmene ble finansiert på til å handle mer om den kreative visjonen bak filmen.

 

 

CELLULOID ER HISTORIE

Vachon har vært en del av en toneangivende generasjon amerikanske filmprodusenter som har stått i bresjen for den uavhengige filmer de siste 20 årene – og fått Hollywood til å følge etter. Men etter hvert har mange kollegaer falt ifra som independent-produsenter, som i de banebrytende indie-selskapene Good Machine eller Shooting Gallery.

– Det som skjedde med f.eks Good Machine var at de etablerte et salgsselskap som tok veldig mye plass på bekostning av det å lage film. Etter hvert ble de mer et salgsselskap. Hvis du skal lage den typen film jeg har laget, så må du jobbe ræva av deg for å få det til. Om Killer Films skulle gjort noe av det samme, det vil si starte med noe som er mer innbringende enn å lage filmene, så ville det endre hele vår virksomhet. Vi ville få mindre tid til å gjøre det vi elsker – å lage film.

Den såkalte independentfilmen har de siste par årene gjennomlevd en rekke rystelser. Først la Warner ned sine underselskaper for smalere film. Så kom nyheten om at den store japanske distributøren Gaga nedskalerer sine internasjonale oppkjøp av smalere kvalitetsfilm. Det var denne utviklingen independent-gründer Mark Gill oppsummerte da han for halvannet år siden holdt en dommedagstale om framtiden for uavhengig film i USA. Det vil i framtiden bli færre filmer som lanseres, og færre selskaper som lanserer dem. Blockbusterne vil råde grunnen alene, spådde han. Siden gikk det fra vondt til verre med børskollapset i fjor høst. Vachon konstaterer for sin del at mange har spådd independentfilmens død med jevne mellomrom.

– Men det betyr ikke at Mark Gill ikke har rett. Men det som har skjedd – og skjer omtrent hvert tiår – er at de finansielle systemene som vi akkurat har lært å mestre, endrer seg brått, enten på grunn av finanskrise, nedgang i kinobesøk eller at studioene avvikler sine underselskaper. Men istedenfor å rope ut om dommedag, er det mer hensiktsmessig å ta et skritt tilbake og vurdere situasjonen. Og da kan det hende du finner ut at endringene har åpnet opp for nye muligheter, slik som nå med digitale kameraer og YouTube. Vi lever i en spennende tid der nye måter å fortelle film på er under utvikling, nye talenter dukker opp fra uventede arenaer. Men filmindustrien beveger seg ikke raskt, vi er ganske langsomme, noen slags dinosaurer. Jeg hører stadig vekk innvendinger fra bransjefolk om at, jo da, det digitale er spennende, men det kan ikke måle seg med den tradisjonelle filmen. Men kom igjen – celluloid er historie!

KRISEN GIR NYE MULIGHETER

Hvorfor filmindustrien ikke har maktet å stable på beina en strategi for hvordan de skal møte denne utviklingen, tilskriver Vachon denne tregheten i industrien. Og nostalgien. Selv har hun og Killer Films inngått samarbeid med nettstedet Massify.com om å produsere og distribuere filmer for nettet. Målet er å være med på å utvikle de nye fortellermåtene, de nye stemmene.

– Hadde krisen handlet om at folk ikke lenger ville se filmene våre, så hadde det vært dramatisk. Men så er ikke tilfelle. Se bare i USA i disse krisetider: Folk opplever kinofilmen som en billig måte å koble av på. Folk vil fortsette å se filmer i like stor grad som før, men også gjennom nye vinduer som mobiltelefon. Noen vil da mene at det er håpløst å se Lawrence of Arabia på mobiltelefon. Men samtidig blir det en måte mange kommer til å se filmen på, uansett hva vi måtte mene om det.

– Jeg synes det er helt utrolig at du kan støte på en 17-åring i Midtvesten i USA eller inne i en norsk fjord som har sett alle Fassbinders filmer. Er det ikke fantastisk! Det var ikke mulig før internett. Vil det være den samme opplevelsen som da du så en Fassbinderfilm første gang på kino? Sannsynligvis ikke. Men det gjør ikke opplevelsen noe mindre verdt. Jeg vet at noen av mine filmskapere vil skrike opp av det jeg sier, for de er svært, svært opptatt av at filmene deres skal ses på stort lerret. Men vi har ikke lenger råd til å skape en fetisj rundt den kollektive kinoopplevelsen og celluloid. Den internasjonale filmfinansieringen er iferd med å kollapse, men opp av denne asken vil oppstå noe nytt. Fordi folk ser film og vi må hente inn finansiering for film, så vil noe nytt erstatte det gamle.

KREATIVITETEN VIL VINNE

Vachon forteller at det er blitt vanskeligere å finansiere dristige prosjekter, men at det var blitt vanskeligere lenge før børskollapsen i fjor høst.

– Det er derfor de dristige prosjektene dukker oftere opp i tv-kanalene og på YouTube. Filmskaperne vil alltid finne en måte de kan få laget og distribuert filmene på. I går kveld, da jeg spiste middag med det norske filminstituttet, snakket vi om Joachim Trier og Reprise – en film jeg likte veldig godt. Og så fortalte de denne historien om hvordan Joachim og andre snek seg ut i skogen da de var yngre for å skate – fordi det var forbudt å skate i Norge! For en amerikaner høres jo det helt sinnsykt ut. Det er det samme som skjer nå: Om det er blitt enda vanskeligere å få laget filmene, så finner vi en måte vi kan få laget dem på, uansett.

I sin bok A Killer Life skriver Vachon om hvordan filmen altfor lenge har levdt på Hollywoods stjernesystems nåde. Derfor er hun ikke spesielt lei seg for at dette systemet nå også er iferd med å løses litt opp.

– Amerikansk independentfilm har i hovedsak vært finansiert av utenlandsk valuta. Og denne valutaen har vært knyttet utelukkende til casten, til valget av skuespillerne. Man har kunnet regne seg til hvor mye penger en bestemt stjerne er verdt i utenlandsk valuta, i forhold til et bestemt marked, og så har man kunnet budsjettert i forhold til det. Det er derfor alle finansiørene alltid spør om hvem som spiller i filmen, og det er derfor de ikke liker ukjente skuespillere. Når dette systemet nå kollapser, er disse finansiørene nødt til å tenke annerledes. De må for det første begynne å lese manusene, noe jeg ikke tror de har gjort på årevis. De må ta stilling til hele filmens kvalitet. Vi kan få en situasjon der en film vil bli vurdert økonomisk i henhold til hvor god den er.

Vachon har produsert filmene til særegne talenter som Todd Haynes, Tom Kalin and Todd Solondz. Hva tror hun disse filmskaperne har til felles? Hva er det som gjør at de lykkes på et felt som er ekstremt krevende?

– De har ikke så mye til felles, utover at de er viljesterke, selvsagt, og har en spesifikk visjon de ønsker å uttrykke. Det tok Tom Kalin ti år å få laget sin andre film, og kanskje tar det ti år før han lager sin neste. Han kunne jobbet med tv-serier og laget film på oppdrag, men velger isteden å undervise når han ikke lager sine egne filmer. Men hans visjon er unik. Så har du Todd Haynes og Todd Solondz som har større kontinuitet og har lange karrierer foran seg. De er svært ulike filmskapere.

I A Killer life skriver Vachon om hvor vanskelig det er blitt å definere nøyaktig hva en produsent gjør. Hvorfor er det blitt vanskeligere?

– Du gjør alt. Produsenten er the engine of the train. Det er han eller hun som får prosjektet til å bevege seg. Jeg sier det hele tiden til kollegaene i Killer Films og de unge talentene jeg møter: alt handler om å være i bevegelse. Ikke se deg tilbake, se framover og tenk hele tiden på hvordan du kan få skjøvet prosjektet ditt noen hakk fram hver dag.

 

Møt Christin Vachon og Ted Hope i samtale om sine filmer på Cinemateket i Oslo tirsdag 23.mars.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY