”Vi må slutte å rope etter en Bergman eller Von Trier i norsk film”.

Det var under en debatt om Den norske filmskolen på filmfestivalen i Haugesund at filmregissør Anja Breien kom med dette hjertesukket. Mens Bergmans spøkelse har forfulgt hver generasjon svenske filmskapere, har også det faderløse norske filmmiljøet skuet til våre nabolands to filmgenier. Det er blitt et slags rituale i norsk filmdebatt: Nesten hvert eneste år dukker spørsmålet opp om hvorfor vi ikke avler filmskapere som kan forløse norsk film og gi oss det ene Geniet.

Ingen annen norsk filmskaper har kjent denne byrden tyngre på sine skuldre enn Marius Holst som nå er kinoaktuell med Kongen av Bastøy. Hans Ti kniver i hjertet (1994) var den gangen den mest lovende spillefilmdebut i norsk etterkrigsfilm siden Arne Skouens Gategutter, og han ble tildelt norsk films største uriaspost som Det norske filmhåpet.

Etter hvert som tiden gikk og oppfølgerfilmen uteble, oppsto det en slags Holstologi i filmdebatten, med engasjerte og fantasifulle spekulasjoner om hvorfor det drøyde sånn med film nummer to. Ja, selv Skouen, som ga arvtakeren prisen som bar hans navn, erklærte at han ikke hadde gitt Holst prisen for at han skulle lage reklame.

Om man blir en bedre filmskaper av å være en bladfyk ved siden av, slik Skouen var det, er et åpent spørsmål. Men mer enn noen annen visste Skouen at oddsen for en langvarig karriere som regissør i norsk film er lav. Om vi skal dømme etter de siste tallene fra norsk film så er kanskje Holsts karriere noe av et mirakel.

Under filmsymposiet Scandinavian Think Tank i København i desember kom det fram at siden 2002 har 100 norske regissører laget kun én film. Om vi ser lenger tilbake så trer engangsregissør-syndromet fram i all sin velde: I perioden 1997-2006 har hele 181 regissører laget bare én film, mens de som har laget mer enn et halv dusin filmer kan telles på én hånd (det kan også de som har laget mer enn et dusin filmer de siste hundre årene i norsk film).

Å være filmskaper skal og bør være en ekstremsport, for det krever mye, men tallene gjenspeiler en skrikende mangel på strategi for talentutvikling. Det er noe umodent ved en filmkultur som på ene siden roper etter den neste Von Trier og på andre siden har et bulemisk forhold til kandidatene. Bevisste filmkonsumenter har nå all verdens kvalitetsfilm et museklikk unna og vil oftere enn før spørre det helt naturlige og samtidig blodig urettferdige spørsmålet: Hvorfor lager vi ikke sånt i Norge?

I Kongen av Bastøy viser Marius Holst at vi kan lage noe det smaker fugl av og som kan nå ut over våre landgrenser. Og listen over neste års filmpremierer lover godt: Her er både Pål Sletaune, Jens Lien og Joachim Trier klare med filmer med internasjonalt potensial. Er vi heldige kan vi ende opp med tre filmer på Berlinalen i februar. Om vi ikke har det ene Geniet, har vi mange talenter. Vi må bare finne en bedre måte å foredle dem på.

Denne kommentaren står på trykk i dagens utgave av Aftenposten.