Hollywoods legendariske manusdoktor William Goldman (Alle presidentens menn, Maratonmannen) sa en gang at ingen vet hva som skal til for å lykkes med en film. Selv om noen vet noe, slik en norsk produsent nylig formulerte det, er det fortsatt umulig å kalkulere seg frem til en suksess. Det hjelper selvsagt å være en audiovisuell stormakt som kan dominere og prise ut små nasjoner på det internasjonale markedet. Men hva som skal til for å lykkes som liten filmnasjon finnes det ingen oppskrift på. Og hva det vil si å lykkes internasjonalt er det delte meninger om. Er de norske filmene som selger jevnt på det internasjonale markedet større suksesser enn de som får masse priser men beskjeden distribusjon?

Den rumenske «filmbølgen», som toppet seg med Gullpalmen til Cristian Mungius drama 4 måneder, 3 uker og 2 dager, viser hvor langt en liten filmnasjon kan komme med distinkte filmfortellinger som formidler en universell humanisme. Filmen har stått i bresjen for en produksjonskultur som har vendt et karrig utgangspunkt til egen fordel: Med fabelaktige skuespillere, et sterkt manus og inspirert regi ser det ikke ut til å være noen grenser for hva rumenske filmkunstnere kan skape. Et av de siste tilskuddene til denne rike filmfrisen er If i want to whistle, I whistle, som vant sølvbjørnen i Berlin. Og i februar har Gøteborg film festival viet de aller siste nybrottene i rumensk film et eget sideprogram.

If I want to whistle I whistle
I likhet med andre kriserammede filmnasjoner som de siste årene har markert seg på festivaler, er den rumenske fremgangen knyttet til de spesielle omveltningene i landet. Skal vi tro tidligere lærer på Den norske filmskolen, Septimiu Moraru, som selv er rumener, er kreativiteten i hjemlandet en uungåelig reaksjon på langvarig ideologisk og økonomisk undertrykkelse.

I Argentina er også den nasjonale filmforløsningen knyttet til landets turbulente sosiale og økonomiske forhold. Her brøt en ny generasjon like før årtusenskiftet med den etablerte filmen, som ennå ikke hadde ristet av seg diktaturets grep, og lagde nullbudsjettfilmer på siden av det offisielle apparatet. Og ved hjelp av europeisk finansiering fortsetter profiler som Cannesvinner Pablo Trapero og Lucrecia Martel å utforske hver sin retning i argentinsk film – i filmer som også har funnet veien til norske kinoer og festivaler, som Leonera og Den hodeløse kvinnen.

For tiden er det Hellas som peker seg ut som det nye spennende filmlandet der man utfører små mirakler med små midler, på siden av det etablerte. Under filmfestivalen i Venezia deltok to greske langfilmer og to kortfilmer i hovedprogrammet, og de preges alle av originalitet og en vilje til å revurdere en nasjonal identitet i krise. I likhet med Doog Tooth, som nylig gikk på norske kinoer, filleristes den greske patriarkalske familiestrukturen i filmer med talende titler som Homeland.

Dogtooth
Hvordan nasjoner som er såpass ribbet for ressurser kan avle frem så mange originale filmskapere, inviterer selvsagt til en større diskusjon om forholdet mellom penger og kreativitet. Den danske filmens eksempel kan noen ganger gi et inntrykk av at det går an å strukturere seg til suksess. Men den danske «suksessmodellen» har komplekse årsakssammenhenger, og har man tilgang til en Lars von Trier hvert tiår, så skal man prise seg lykkelig.

Det norske støttesystemet for film vurderer for tiden om det skal åpne døren for filmprosjekter fra mer ”usikre kort”, med lavere økonomisk og større kunstnerisk risiko. Om disse nye norske filmtalentene ikke er drevet av den samme kampen for tilværelsen som sine greske kolleger, er det lov å håpe på at de kan tilføre norsk film en ny vitalitet. Det er ikke dårlig kvalitet som er den norske filmens hovedutfordring, det er snarere middelmådigheten og mangelen på avvik fra tradisjonelle formler.

Men, som Goldman var inne på, handler filmsuksesser også om uhåndgripelige mekanismer som tidsånd og flaks, og kan ikke alene kjøpes for penger eller nye strukturer. Og som eksemplene fra Romania, Argentina og Hellas viser, er de etablerte strukturene bare én av flere lekegrinder for dagens filmskapere. Talentene kan dukke opp der man minst venter det.

Denne kommentaren har tidligere stått på trykk i Aftenposten.