Til å være en film om noe så uhåndgripelig som «menneskets sjel», er regissør Alejandro González Iñárritus 21 Gram forbausende jordnær. Det er scener i filmen der kameralinsen gir inntrykk av å være smurt inn med gjørme og rollefigurene beveger seg i en tåke av sigarettrøyk, alkohol og piller. Om de skulle ha utenomjordiske lengsler, slik filmen iblant gir inntrykk av, levner estetikken ingen tvil om at de først må ta turen ned i den torva filmens grunnfarger er hentet fra.

Filmens tittel henspiller på en oppfatning om at alle mennesker mister 21 gram av kroppsvekten når de dør. Denne vekten skal forestille essensen av sjelen. Det taler til filmens fordel at vi ganske fort glemmer dette luftige utgangspunktet og blir uvegerlig trukket inn i det besettende spillet til de tre skuespillerne Naomi Watts, Sean Penn og Benicio Del Toro. I likhet med regissør Iñárritus spektakulære debut, Elskede kjøtere, skildrer 21 Gram hvordan livet til et knippe mennesker som ikke kjenner hverandre knyttes sammen i et smertefullt skjebnefellesskap.

Nok en gang er det en fatal bilulykke som utløser dramaet, og ganske overraskende benytter Iñárritu det samme filmatiske spillet med tid som gjorde debuten så original – men med enda større kompromissløshet i dette som var hans første Hollywoodfilm.

I begynnelsen virker mangelen på kronologi desorienterende. Vi ser Penn og Watts sammen i et hotellrom i etterkant av en elskov. Så ser vi dem hver for seg: Han ved et intravenøst apparat, kreftsyk og nedkjørt, samtidig som han prøver å smugrøyke bak kjærestens rygg; hun i inderlig samtale om sin mann og to barn, så i neste øyeblikk på alle fire over en stripe kokain inne på et toalett.

På samme motstridende måten bringes skjebnefellesskapets fremste katalysator, spilt av Benicio Del Toro, inn i filmen, og vi får ikke oversikt over den komplekse mosaikken før han forårsaker den nevnte bilulykken. Men gradvis aksepterer vi dette opphøret av kronologi og kan fornemme nettopp den følelsen av uunngåelig, sammenfiltret liv som Iñárritu mestrer så godt.

Fotografiet av Che Guevara, liggende i likklede som en Kristus-figur i et fjøs i Bolivia, er et av det forrige århundrets mest mytiske snapshots. Bildet har definitivt befestet forestillingen om den revolusjonære helten som led martyrdøden. Det er ikke dette siste kapitlet i Che Guevaras liv brasilianeren Walter Salles har laget film om i Motorsykkeldagbøkene. Men jeg kunne likevel ikke la være å tenke på denne siste patetiske fasen av Guevaras livsløp, som også ble nedtegnet i dagbokform, fordi den står i så sterk kontrast til den ungdommelige uskylden og optimismen som preget disse første dagboknotatene som Salles har festet til lerretet.

Regissør Salles og manusforfatter José Riveras har valgt å fremstille Che som en helt vanlig ung mann som blir forandret når han opplever det latinamerikanske kontinentet på nært hold. Råstoffet til filmen er hentet fra Guevaras egne dagboknotater og reisefellen Alberto Granados erindringer, men den ytre rammen rundt fortellingen bærer preg av en klassisk dannelsesreise som like gjerne kunne hentet inspirasjon fra bøkene til Jack Kerouac.

Det var i 1952 at de to kjemistudentene Guevara (Gael Garcia Bernal) og Granado (Rodrigo de la Serna) drog ut på en åtte måneders motorsykkeltur gjennom Sør-Amerika som skulle ta dem fra pampasen i Argentina til Andesfjellene og Amazonas. De kommer begge fra Argentinas urbane borgerskap som det forventes at de skal vende tilbake til når reisen er over. Men det som begynner som en backpakkertur forvandler seg snart til en større sosial oppvåkning. I reisens første fase er det mer prosaiske utfordringer som opptar dem: Som å få liv i deres haltende Norton 500 og forsone seg med hjemlengsel og uforutsette problemer som følge av nye damebekjentskaper. Men gradvis kommer landskapet og menneskene de møter tettere på dem, og de må justere sine forestillinger om hva det enorme amerikanske kontinentet egentlig er for noe.

Motorsykkeldagbøkene er filmet i seks-sju ulike land, under svært vanskelige forhold, og det ble et uttalt mål for Salles og filmteamet at de skulle underkaste seg noen av de samme fysisk strabasiøse forholdene som Guevara og Granado opplevde. Denne nærheten til landskapene og menneskene som bebor dem, er noe filmen har profittert på, og sjelden har denne delen av det amerikanske kontinentet blitt så vakkert avbildet i all sin brutalitet.

Salles og filmfotograf Gautier fokuserer på ansiktene til særlig den indianske befolkningen, og innlemmer svarthvite portretter av dem, som for å skape en slags dokumentarisk nåtidig effekt. Akkurat som ansiktene til indianerne minner om harde liv og overgrep, ser vi også en rekke tegn på hvordan næringsinteresser tærer på naturressursene og etterlater sår i landskapene.

Det er tydelig at Salles ønsker å fremstille kontinentet som større og viktigere enn Guevara, og det oppnår han. Men i filmskapernes ambisiøse forsøk på å la Guevaras historie være Latin-Amerikas historie, om å la dagens unge latinamerikanere få projisere sine drømmer inn i filmens drøm om kontinentets muligheter, så forsvinner Che Guevara. Han blir nesten uinteressant i enkelte partier med sin generelle vennlighet og noble synspunkter. Når filmen likevel ikke blir uinteressant, men i sine beste øyeblikk medrivende og engasjerende, så skyldes det at denne opphøyde nobelheten aldri tar overhånd. Guevara og Granado framstår som to sympatiske svirebrødre vi kan identifisere oss med – i hvert fall fram til øyeblikket der Guevara går inn i rollen som Che.

Motorsykkeldagbøkene er blitt et utsøkt stykke klassisk filmskapning om den unge og uskyldsrene Ernesto Guevara, før han ble Che og fikk blod på hendene.

Denne artikkelen er en oppdatert versjon av anmeldelser som tidligere har stått på trykk i Morgenbladet.