– Jeg skulle gjerne brukt flere westernfilmer i min film, men mange av dem er uhyre vanskelig å spore. Til noen av filmene er det umulig å finne ut hvem som sitter på rettighetene. Flere vi har vært i kontakt med visste ikke en gang at de hadde filmene i sine kataloger. En av produsentene, Minerva, ble veldig overrasket over at vi hadde kommet helt fra Norge for å avklare rettighetene til en film. De fant ut at de eide en film, men at de ikke hadde noen kopi. Den fant vi til slutt hos det italienske filminstituttet.

"The spaghetti-look"

Benestad kan fortelle at det ble laget om lag 600 spaghettiwestern-filmer fra 1960 og fram til 1970. I denne perioden vokste det fram selskaper som spesialiserte seg på sjangeren. Noen av selskapene hadde egne ”westernbyer” der de spilte inn én film i uken. Benestad trekker fram fire filmer som de mest betydningsfulle innen sjangeren (les nærmere omtale av hver film til slutt i artikkelen). Alle disse filmene,

FOR EN NEVE DOLLAR(1964), DJANGO (1966), THE RETURN OF RINGO (1965) og KEOMA (1976) var med i sideseksjonen i Venezia og vises også på Cinemateket.

– Det er de filmene som har spunnet ut flest etterfølgere. Særlig DJANGO av Sergio Corbucci, som det er laget 30 uoffisielle oppfølgere til. Det siste tilskuddet kom så sent som i 1987. Filmen var så betydningsfull at enkelte produsenter brukte tittelen flere ganger, selv på helt andre filmer.

Det var særlig i Europa at det fantes et marked for disse filmene, kan Benestad fortelle. Europeerne begynte å lage disse filmene fordi westernsjangeren var en suksess i USA. De aller første spaghettiwestern-filmene ble laget i Spania og Tyskland. Men det var italienerne som var mest aktive og ble opphavet til ”the spaghetti look”, kanskje først og fremst gjennom Sergio Leones banebrytende filmer.

– Det var ikke så mange utover Sergio Leones filmer som fikk distribusjon i westernfilmens egentlige hjemland, USA. Den var et europeisk fenomen. Men sjangerens innflytelse skulle strekke seg langt utover Europa: Den amerikanske regissøren Sam Peckinpah sa selv at han ikke kunne ha laget filmer som THE WILD BUNCH uten spaghettiwestern-filmenes innflytelse. Også mainstreamfilmen BUTCH CASSIDY AND THE SUNDANCE KID var influert.

Bruken av scope

Sideseksjonen kan også by på filmer som CUT THROATS NINE (1972) – ”den mest voldelige westernfilmen som noensinne er laget”, ifølge festivalsjef Marco Müller. Benestad er enig i beskrivelsen.

– Den kan godt kalles for en tidlig slasherfilm. Det er en underlig film som åpner med hovedpersonens voice over før den skifter hovedperson helt overraskende. Den veksler mellom virkelighetstro råskap og en slags surrealisme. Den skildrer kutting av struper som forvandler seg til blodfontener, noe som var kontroversielt på 1970-tallet.

Kunstnerisk er det filmene til de tre Sergios – SERGIO LEONE, SERGIO SOLLIMA og SERGIO CORBUCCI – som har tålt tidens tann best, mener Benestad. Og Leone er den eneste som har maktet å bryte ut av spaghetti-ghettoen og bli en allment kjent og respektert filmkunstner.

– Det var særlig bruken av scopeformatet, der man forsterket graden av realisme, som var sjangerens styrke. Leone tok med seg denne stilen og utviklet den videre innen andre sjangre. Men han begynte ganske primitivt: FOR EN NEVE DOLLAR var en genuin b-western som ble laget med såkalte ”left over”-ruller. Den ble en uventet suksess, og fikk andre produsenter til å innse at de kunne tjene penger på denne sjangeren. Nå tapte produsenten av For en neve dollar masse penger på et søksmål fra Akira Kurosawa fordi handlingen var stjålet fra hans YOJIMBO. De måtte si fra seg 15 prosent av alle inntekter og mistet rettighetene til distribusjon i hele Asia. Kurosawa har senere sagt at han tjente mer på søksmålet enn han gjorde på Yojimbo.

Avsluttet kapittel

Hovedpersonen i Benestads film Natural Born Star, Fred Robsahm, fikk en relativt kortvarig karriere innen spaghettiwestern-filmen.

– Han ble først satt på kontrakt hos Duccio Tessari, en av de sentrale regissørene innen sjangeren som lagde de første to RINGO-FILMENE. Det var meningen at Fred skulle ta over for spaghettiwestern-ikonet Giuliano Gemma som slo gjennom med Ringo-filmene på 1960-tallet. Men så havnet sjangeren i et vakum på slutten av 1960-tallet. Fred havnet derfor i noen småroller mellom 1967 og fram til 1969, før han fikk sin største rolle i BLACK KILLER i 1971 sammen med Klaus Kinski.

På 1970-tallet var westernfilmen forsvunnet. Men så dukket den opp igjen som mainstream-fenomen i Hollywood på 1990-tallet. Det startet med Danser med Ulver og kulminerte med The quick and the dead. Italiensk film forsøkte også å profitere på denne nye bølgen med Castellaris JONATHAN OF THE BEARS, forteller Benestad. En god, men obskur liten film som du finner på bootleg-dvd i USA, forteller han. Men han har ingen tro på at sjangeren skal gjenoppstå.

– Nei, den tidsepoken er over. Den nihilismen og sjåvinismen, den ”nitty gritty”-måten å lage film på er ikke mulig i dag. Dessuten består kjernepublikummet av en svært liten nisje. Men den har jo influert andre sjangre og filmer. Quentin Tarantinos andre Kill Bill-film er veldig spaghetti-influert. Rafn Gunlaugsson var også tydelig påvirket av spaghettiwestern-estetikken da han lagde sine første filmer på Island. Peckinpah var influert av den, og skulle selv påvirke spaghetti-regissørene, noe man kan se i Castellaris KEOMA. Den har et filmspråk som foregrep det Jon Woo gjorde mange år senere, som poetisk bruk av slow motion. Castellari oppfant altså ”bullet ballet” før Woo fikk æren for det.

EVEN BENESTAD OM FIRE SENTRALE SPAGHETTIWESTERNS:

Fistfull Of Dollars – Sergio Leone – 1964

Det ble laget westernfilmer i Italia før denne, men Fistfull startet en epoke med westernfilmer i Italia. Den var også starten på en uendelig lang serie med filmer som hadde en dollar eller tusen i tittelen. One silver Dollar, A Dollar Between the Teeth, Two sides Of The Dollar og Dead For A Dollar…

The Return Of Ringo – Duccio Tessari – 1965

En sjelden følsom italiensk western film. Hovedpersonen slåss faktisk for annet enn sin egen grådighet. Dette er den andre av to offisielle filmer om Ringo, og det er den klart beste. Det ble selvfølgelig laget et lass med "Ringo-filmer" i farvannet av disse. Noen produsenter fant det også trygt å kombinere både "Ringo" og "Fistfull" i filmer som 100 000 Dollars For Ringo, Five Dollars For Ringo , osv., osv…

Django – Sergio Corbucci – 1966

Sergio Corbucci store mesterverk og den tredje filmen som startet et skred i spaghettiland. Django tok westernfilmen tilbake til råskapen. Corbucci’s film er nok en av de voldeligste europeiske westernfilmene fra den tiden. Det er fra denne Quentin Tarantino hentet "øre-avkappingsscenen" i

Reservoir Dogs. Det finnes så mange uoffisielle oppfølgere til denne filmen at jeg ikke orker å skrive en eneste en. Det ble ikke laget noen offisiell oppfølger før i 1987, men den har lite å by på.

Keoma – Enzo G. Castellari – 1976

På 70-tallet begynte den italienske westernfilmen å falle. Men produsentene fant på mye rart for og holde sjangeren flytende. De blandet kung fu med western, James Bond med western, men alt i alt til ingen lykke. Terrence Hill og Bud Spencer gjorde suksess med slapstickfilmene om Trinity som også laget en liten bølge, men den er ikke så spennende. Keoma er i mine øyne den siste gode westernfilmen som ble laget i Italia. Det er en gotisk film om en litt underlig Kristusfigur spilt av Franco Nero. En historie om far, sønn, halvbrødre, sjalusi og hevn. Filmen har et briljant filmscore av Guido & Maurizio De Angelis og visuelt gir filmen tidvis frysninger nedover ryggen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med Venezia-festivalens fokus på spaghettiwesterns i 2007.