Det er ofte blitt hevdet at om ikke Klaus Kinski hadde eksistert, så ville Werner Herzog vært nødt til å finne ham opp. Det er i hvert fall ingen tvil om at den tyske filmskaperen fant sitt eget kreative «jeg» i Kinskis spektakulære skikkelse, mens skuespilleren selv fikk tilgang på et filmunivers med en episk brutalitet som fant gjenklang i hans vanvittige ego.

Derfor er det betimelig at dette samarbeidet nå foreligger i en ny dvd-samleboks,Werner Herzog & Klaus Kinski Collection, som denne måneden slippes i Norge sammmen med The Werner Herzog Collection. Etter årtusenskiftet og framveksten av en ny gullalder innen dokumentaren, har Herzog fått en ny renessanse, og er aktiv som aldri før (les Aslaug Holms utmerkede artikkel om hennes opplevelse av å delta på Herzogs ”geriljafilmworkshop”).

I Herzogs ambisiøse «trilogi» fra det søramerikanske og afrikanske kontinentet, Aguirre – der Zorn Gottes (1972), Fitzcarraldo (1982) og Cobra Verde, skapte Kinski det som i ettertid skulle bli hans «ansikt» overfor kinopublikummet: Den gale, villfarne conquistadoren, slik vi bare i vår villeste fantasi hadde forestilt oss monstre som Cortés og andre blodtørstige erobrere (det er de to første som Cinemateket viser som torsdagsfilmer i desember).

Aguirre – der Zorn Gottes fremstår i dag som den kunstnerisk mest komplette og djerve av disse filmene, men er i ettertid blitt overskygget av Fitzcarraldo og denne filmens turbulente produksjonshistorie. For det var under innspillingen i den peruanske jungelen at Herzog og Kinski beseglet den «djevelske» pakten som gjorde opptaksstedet uutholdelig for alle andre involverte. Fitzcarraldo inneholder bemerkelsesverdige scener, og den mest kjente omfatter frakten av en dampbåt over en åsrygg inne i jungelen der hundrevis av indianere både foran og bak kamera underkastet seg et hasardiøst blodslit for å virkeliggjøre Herzogs stormannsgale visjon. I Les Blanks eminente dokumentar Burden of Dreams (1982) fikk vi uvurderlige nærbilder fra disse anstrengelsene, som ikke bare ble hemmet av utallige naturkatastrofer, men også av Herzog og Kinskis ofte voldelige feider. Det gikk så langt at indianerne som var involvert i produksjonen ikke lenger maktet å skille Kinskis person fra den conquistador-rollen han gestaltet, og de tilbød derfor Herzog å drepe «den blonde djevelen».
 
Etter den ubetydelige, men ikke mindre turbulente Cobra Verde, var imidlertid samarbeidet mellom Herzog og Kinski over, og i årene som fulgte frem til Kinskis død i 1991, benyttet de en hver anledning til å velte eder og galle over på hverandre i media. «Mannen er verre enn en pest, han er splitte pine gal», utbasunerte Herzog i et intervju med en britisk avis i 1990, for så i neste øyeblikk vedgå at han hadde prøvd å tenne på Kinskis hjem. I lys av dette er det kanskje ikke så unaturlig at Herzog lagde en helaftens dokumentar, Min beste fiende (1999), om nettopp den personen han har omtalt som både sin Nemesis og Mefisto (hvem av dem som til en hver tid har inntatt rollen som Mefisto, er vel egentlig ganske uklart). 
 
Det sier seg vel selv, at man ikke jobber med en så uregjerlig og kompleks sammensatt personlighet, så fremt ikke denne appellerer til et fremtredende underliggende behov man har. Og forholdet mellom Herzog og Kinski hadde tilløp til masochistiske trekk. Ironisk nok, har Herzog som regissør av fiksjonsfilm aldri nådd samme høyder rent kunstnerisk som under den epoken på syttitallet da Kinski gav ham disse bemerkelsesverdige rolleprestasjonene. Etter Scream of Stone (91) som knapt fikk distribusjon, skulle Herzog de neste femten årene stort sett la fiksjonsfilmen være i fred til fordel for en produktiv, men mindre profilert karriere som dokumentarfilmskaper. Mens flere av disse dokumentarene er blitt godt mottatt (spesielt Lessons of Darkness – om oljeinfernoet i Kuwait som fulgte i kjølvannet av Gulfkrigen), frambrakte Herzogs stadig mer kryptiske uttalelser til media undring.

Under visningen av Min beste fiende i Cannes i 1999 lanserte han en intens deklarasjon, et tolv punkters manifest, der han omtalte Dogmeregissørenes cinema verité som «turisme blant ruiner av fakta – og turisme er en synd, mens å reise til fots er en dyd», i tillegg til uutgrunnelige formuleringer som: «Vi bør være takknemlige for at Universet ikke kjenner noe smil», og «Moder jord verken roper eller snakker til oss, selv om en isbre iblant fiser». Mange lurte der og da på om ikke byrden fra Herzogs drømmer etter hvert også hadde blitt for overveldende for ham selv.
 
Men Herzog skulle komme sterkt tilbake etter årtusenskiftet. Den påfølgende gullalderen innen dokumentarfilmen skulle bare forsterke hans posisjon som en av dokumentarfilmens nybrottsmenn. I Grizzly Man (2005) fant Herzog en ny fascinerende «galning» i gonzo-dyreverner Timothy Treadwell. Han kunne ikke bare matche Kinski hva angår karisma og vanvidd, men fungerte også som innfallsport til den nye medievirkeligheten Herzog lenge hadde skydd unna. Med utgangspunkt i Treadwells egne reality-inspirerte videoopptak fra sine opphold sammen med grizzlybjørner i Alaskas villmark, klippet Herzog sammen en dokumentar som både er tragikomisk og vakker, og som i likhet med filmskaperens øvrige filmer handler om enkeltindividets forgjengelige kamp med naturelementene.
 

 
Herzog ble nominert til en Oscar for Grizzly Man, men fikk ingen pris. Det fikk han heller ikke for fjorårets nominasjon, Encounters at the end of the world. Her har regissøren reist til verdens ende, Antarktis, der han introduserer oss for den spesielle mennesketypen som søker seg dit. Til tross for grovkorna videobilder og Herzogs karakteristiske fortellerstemme (noe man bare må venne seg til om man skal like Herzogs filmer), er det en film som uten videre aksepterer det gåtefulle ved naturen og vår egen skjøre eksistens. Den bærer Herzogs umiskjennelige signatur og bekrefter karakteristikken som en annen av dokumentarfilmens nyskapere, Errol Morris, nylig kom med av Herzogs filmer – og som er ment som et stort kompliment: «Når jeg har sett en av dine filmer sitter jeg alltid igjen med en følelse av at jeg har sett en fiksjonsfilm. De har en atmosfære som bare fiksjonsfilmer har».

Werner Herzog & Klaus Kinski Collection

The Werner Herzog Collection.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i forbindelse med at Cinematekene i Oslo og Bergen i 2009 kjørte den mest omfattende serien med Herzogs dokumentarer som noen gang er vist i Norge.