Det forårsaket uro blant filmelskere over hele verden da Woody Allen ved årtusenskiftet fikk alvorlige problemer med å finansiere filmene sine i Amerika og måtte forlate sitt kjære og trygge Manhattan. Allens arbeidsutvandring innebar blant annet at han måtte skape en erkebritisk klassereise i Match Point og underkaste seg fyrrig katalansk temperament og språk i Vicky Christina Barcelona. Etter en avstikker innom New York der han lagde Whatever works med Larry David, er Allen tilbake i London med den lette, men likevel mørke komedien You will meet a tall dark stranger.
    

I filmen møter vi to frustrerte par som holder på å gå fra hverandre: Alfie (Anthony Hopkins) forlater sin kone fordi han frykter alderdommen som kommer snikende, og fordi hans hustru Helena (Gemma Jones) ikke kan la være å minne ham på det. Sally (Naomi Watts) er ulykkelig gift med den frustrerte forfatteren Roy (Josh Brolin) og svermer for en mørk sjarmør som også er hennes sjef (Antonio Banderas).

Her møter vi en Allen i et særdeles kynisk hjørne, noe han heller ikke legger skjul på selv. De rollefigurene som finner noe som likner lykke i filmen, er ikke vel bevart, mener han. De andre, som er ute av stand til å forsone seg med sine lodd, henfaller til spåkoner og lykkepiller.
      
– Jeg har alltid hatt et pessimistisk syn på livet. Det er en meningsløs, forferdelig og smertefull affære, og eneste måten du kan oppnå lykke på er å fortelle deg selv løgner. Jeg er verken den første eller mest artikulerte som hevder dette, både Nietzsche og Freud sa det samme, det gjorde også dramatikeren Eugen O’Neill. Det er bare to mennesker i filmen som er lykkelige, nettopp fordi de er i stand til å føre seg selv bak lyset. Hvis jeg så dem på en fest i det virkelige livet, ville jeg oppfattet dem som tåpelige og dumme. Jeg ville ledd av dem. Men samtidig ville de vært lykkeligere enn jeg er.

TVETYDIG TITTEL
Død, alderdom og selvbedrag er ikke noe vanlig tema for en komedie. Tittelen på filmen henspiller både på den ultimate mørkemannen som venter oss alle ved enden av livets reise, og på de som hevder de kan lese vår framtid. Allen understreker at tittelen er tvetydig.

–Når kvinner i USA får høre at de skal møte ”a tall dark stranger” blir de henrykte, de tror de skal få møte Antonio Banderas eller Josh Brolin. Men så har du den høye, mørke fremmede som vi alle før eller senere skal møte, som Josh sier det i filmen, og som vi forsøker å fortrenge. Personlig opplever jeg spåkoner som kvakksalvere og svindlere. På film er de morsomme, men i virkeligheten utgjør de en milliardindustri som utnytter sårbare mennesker.

Da You will meet a tall dark stranger hadde premiere i Cannes, ble Allens regissør-kollega Manoel de Oliveira hyllet for sine 100 år. Woody Allen vil gjerne bli 100 år, men bare om han kan gjøre det på den måten den portugisiske filmlegenden har gjort det.

– Jeg ønsker ikke å bli 100 med gåstol og siklende fra munnen. Å bli gammel er en lousy deal. Jeg er 74 år nå, og kan konstatere at man ikke blir smartere, klokere eller mykere med årene. Det er ikke noe godt som kommer ut av det; ryggen din verker mer, fordøyelsen svikter, det samme gjør synet. Det er bad business å bli gammel, og jeg vil anbefale deg å unngå det om du kan. Men om jeg kan nå 100 slik de Oliveira har gjort det, ville det vært en annen sak. Mitt forhold til døden er det samme: Jeg er sterk motstander av den, sier Allen og ser ut som han humrer for første gang.

DE YNGRE KVINNENE
Filmen tegner et ganske kynisk bilde av alderdom. Og som i flere av Allens filmer er det en eldre mann som forlater sin hustru til fordel for en yngre kvinne. Men ikke nødvendigvis fordi hustruen er gammel, hevder Allen.

– Anthony Hopkins dumper ikke sin kone i filmen fordi hun er blitt eldre, men fordi hun ikke kan stanse å plage ham og minne han på hans alder. Det er ikke noe du til stadighet ønsker å høre. Han får panikk når hun peprer ham med advarsler og går fra henne. Dessuten er aldersforskjellen en fin gimmick for å skape drama og latter. Jeg syntes det var en morsom idé i Manhattan, og gjentok grepet i Whatever works med Larry David. Det er en effektiv måte for meg å skape komiske situasjoner på når jeg sitter og skriver.

Allen sier han i utgangspunktet aldri tenker på noen bestemte skuespillere før han har skrevet manus. Likevel var det enkelte skuespillere som snek seg innpå ham mens han skrev. Ifølge Josh Brolin fikk skuespilleren et lite frierbrev mens Allen fortsatt skrev på manus med følgende beskjed: ”Vi møttes under innspillingen av Melinda og Melinda. Jeg var regissøren”.

– Jeg håpet at Brolin ville ta rollen, men visste ikke om han kunne eller ville. Jeg hadde ham i tankene mens jeg jobbet med manuset. På Melinda og Melinda fikk jeg ikke en replikk ut av ham, det var som å jobbe med en mumie. Men i Oliver Stones W var han fabelaktig. Jeg så ham også i Coenbrødrenes film, og ble så glad da han takket ja til rollen. Jeg hadde også Hopkins i tankene, men trodde ikke han kunne, fordi han ikke jobber så mye som før.

TILBAKE SOM FØRSTEELSKER?
– Lucy Punch begynte jeg ikke å lete etter før jeg visste mer om hva rollen ville kreve. Men med en gang jeg så hva hun hadde gjort før, så ville jeg jobbe med henne. Jeg har alltid ønsket å jobbe med for eksempel Cate Blanchett og Reese Witherspoon, men har så langt ikke tilbudt dem noe. Jeg synes de er talentfulle, men kjenner dem ikke.

Allen høstet lenge kritikk for at han i svært moden alder ”vant” hovedrollen i egne filmer, og spilte gjerne mot langt yngre skuespillerinner. Selv tar han kritikken med et smil og utelukker ikke at han faktisk kan vende tilbake som ”førsteelsker” i en av sine neste filmer.

–I årevis spilte jeg den mannlige romantiske hovedrollen, men etter hvert som jeg er blitt eldre er det blitt vanskelig. Hvis jeg likevel finner en rolle for meg der jeg også kan få jenta, så kanskje…. Du skulle bare visst hvor frustrerende det er å regissere Scarlett Johansson og Naomi Watts og la de andre skuespillerne få dem. Jeg er blitt ”han der gamle regissøren” som sitter i sitt hjørne. Jeg har lyst til å sitte sammen med kvinnene i filmene mine og se dem inn i øynene mens jeg forteller dem løgner, sier Allen spøkefullt.

HVEM FORTELLER?
En annen sentral rollefigur er filmens voice-over. Det var lenge et varemerke for Allen å introduserte oss for filmenes univers med egen fortellerstemme. Hva ville vel Annie Hall eller Manhattan vært uten den karakteristiske, innledende voicen? Denne gangen er det en annens stemme vi hører, men det er ingen av skuespillerne i filmen som snakker. Hvem er det da som forteller denne historien?

–Jeg kunne ikke bruke min egen stemme, det ville endret filmen. Jeg ville holde meg selv utenfor, både som skuespiller og stemme, og ikke være en pain in the ass for de andre skuespillerne. Jeg hyret en skuespiller som spilte i Melinda and Melinda og Vicky Christina Barcelona. En utmerket skuespiller som jeg ikke husker navnet på fordi jeg bare blir eldre og eldre, men det var han som spilte mannen i det paret fra New York som de går ut med i Vicky Christina Barcelona.

–På den måten kan filmene mine minne om romaner, de har den litterære kvaliteten. Om jeg ikke lagde film ville jeg sannsynligvis ha skrevet bøker. Jeg tenker alltid på fortellerne i filmene mine som noen som forteller en historie i en bok. Eller mer som en cabaret-komiker, som jeg en gang var, der du stiller deg opp foran publikum og snakker direkte til dem. Jeg ser alltid for meg at det er en allvitende forteller som forteller historien, og det er ikke så viktig hvem det er.

Allen ser ut til å ville fortsette sin nye eksiltilværelse som omreisende filmskaper. Hjemkomsten til New York med Whatever Works ga ikke mersmak, han klager over at det er blitt for byråkratisk og kostbart å lage film i metropolen. Hovedårsaken til hans omflakkende tilværelse er altså noe så banalt som penger.

–Det har vært en fornøyelse å lage filmene i London. Men jeg kunne ha laget dem i New York, om det ikke var for kostbart. Det er utmerkede innspillingsforhold i London, somrene er kjølige og himmelen er grå, skuespillerne og staben er strålende. Men det var ikke derfor jeg havnet der.