Vi lever i en tid der vi oversvømmes av flyktige bilder som sjelden framtrer med en utfyllende kontekst. I en hektisk medievirkelighet absorberer vi bilder raskere enn noensinne, men vi får stadig mindre tid til refleksjon. Samtidig er presset på dokumentaristene om å tilpasse seg nyhetsbildet og trange slots større en noen gang. I lys av denne utviklingen har den fordypende dokumentarfilmen en viktig rolle å spille, mener filmskaperne Aslaug Holm og Gunnar Hall Jensen. På hver sin måte har de gjort tiden til et underliggende tema i sine nye dokumentarfilmer To Brødre og Gunnar goes God. Men ikke bare det: de har begge tatt høyde for en produksjonstid som strekker seg over mange år. Holm er midtveis i prosessen med å filme sine to sønners barndom, med en opptaksperiode som strekker seg over fire år. Historien er et tidsbilde på oppvekst og barndom, med en linje fra guttenes oppvekst i storbyen til regissørens egen bakgrunn på Nordmøre. Sønnene var 5 og 8 da Holm begynte på prosjektet. Hun beskriver alderen som et svært passelig startpunkt for filmprosjektet.
     

–Det er da de er kommet nærmere større eksistensielle spørsmål og tanker rundt livet. Det er alderen før de mer selvsentrerte tenårene, før de blir sosialiserte samfunnsborgere. Denne trangen til å filosofere er egentlig ikke noe som vender tilbake før man blir gammel, mener Holm.
     

Det å fange tiden mens den går, er en sentral forutsetning for filmen.
    

– Men å skildre endringer er ikke noe du bare kan rushe fram. De små og store øyeblikkene må finne sted på sine premisser, i sitt tempo. Om jeg som regissør forsøker å foregripe og lede an guttene, så går vi ut av deres verden, og det er ikke meningen, understreker hun.

UNIVERSELLE SMERTEPUNKTER
Holm jobber utifra en overordnet dramaturgi som er mer sirkeldrevet enn actiondrevet, forteller hun. Men det er krevende å finne de rette bildene som kan uttrykke noe om tiden. I desperate øyeblikk kan en filmskaper finne på å bruke klisjefylte grep som å endre hastigheten på filmen. Men det er ikke slike bilder som gir oss en dypere fornemmelse av tiden, synes Holm.
     

–Det kan være barnas enkle tanker og refleksjoner. Vi begynner med guttene på en fotballløkke, og da er ikke den yngste fylt fem ennå. Og allerede her kan vi merke deres frykt for ikke å være gode nok. Dette elementet av alvor i leken blir enda tydeligere når guttene blir større og mer resultatorienterte.
     

For Holm ligger det mange universelle smertepunkter i det å være vitne til at barna vokser opp.
     

–Som forelder ønsker du at barna ikke skal ha det vanskelig, men samtidig må de få brynt seg på utfordringer. Da blir det en ekstra utfordring å stå bak kamera. Det er øyeblikk da jeg har tenkt at jeg burde ha grepet inn. Men posisjonen bak kamera har gitt meg en innsikt jeg kanskje ellers ikke ville fått.
     

I utgangspunktet så Holm for seg at opptaksfasen skulle strekke seg over ti år, men hun innså snart at det ville bli for krevende for alle parter.
     

–Ikke minst for kinodistributører og tv-kanaler. Det er jo ikke sikkert disse samarbeidspartnerne sitter i jobbene sine om ti år. Dessuten er det utrolig vanskelig å holde flyten over ti år. De fleste dokumentarer jeg har sett som utspiller seg hvert sjette eller sjuende år i noens liv, er veldig intervjubaserte. Og da blir det enklere. Men har du en ambisjon om å være til stede i et reelt liv, blir det krevende å opprettholde intensiteten. Du er nødt til å beherske et parallelt løp med andre prosjekter.

TIDLØST OG TIDSBILDE
Holm skyter To Brødre på film og mener bare kinodokumentaren kan fange det hun søker. Hun vurderer å vise noen partier i svart-hvitt, men har ennå ikke bestemt seg. Noen scener er ment å være mer drømmeaktige. Blant annet en scene i en robåt, på Nordmøre, der Holm selv har vokst opp og hvor hun er omkranset av et stort hav. Hun bruker også super 16-formatet for å berøre tidsaspektet.
     

–Jeg er nok mer inspirert av fiksjonsfilmen i denne filmen. Tarkovskijs Speil er en referanse i forhold til de filosofiske betraktningene til hovedpersonen. Guttene undrer seg over storslagne ting ved tilværelsen, så jeg har ønsket å skape bilder som berører det. Men det poetiske er kontrastert av de hverdagslige, håndholdte scenene som er mer rå og realistiske. Jeg har jobbet mye med komponist Kaada for å få til disse overgangene – det er hans musikk som tar oss med inn i det poetiske.
     

–Jeg ønsker at filmen både skal være tidløs og et tidsbilde. Jeg synes det er fascinerende og underlig dette med at tiden renner ut. Det er noe uforsonlig med det, at det er livet som langsomt renner ut.
     

Planen er at filmen skal slutte idet den eldste av guttene går inn i en ny fase av livet. Han er 12 år og iferd med å gå over i tenårene.
     

–Men det er vanskelig å si hvordan slutten vil bli, det er ikke noe man bare kan planlegge. Derfor har vi tatt høyde for å utvide opptaksfasen, med plan om kinopremiere høsten 2011.

TENKEPAUSE UNDER KLIPPEN
Gunnar Hall Jensen har jobbet jevn og trutt på Gunnar goes God i årene som er gått siden Gunnar goes Comfortable (2001). For ham er det også to sider ved dette tidsaspektet: På ene siden det prosessorienterte, på andre siden den filosoferingen over tiden som foregår i filmen. I Gunnar goes God oppsøker han et kloster der han tar del i den meditative tilstanden munkene søker.
     

–I den første Gunnar-filmen tittet jeg på meg selv i en slags dekonstruksjonsprosess, mens jeg denne gangen titter mer på samfunnet. Selv om vi har det bedre enn noensinne, som det heter, så har vi behov for å pleie vår sjel. Jeg håper filmen kan være en inngang til refleksjon rundt spørsmål som er større enn hva vi kan se med det blotte øye. Som at også stillheten har sin verdi, at det poetiske peker mot noe dypere i mennesket. Her er Gunnar goes God enda mer utfordrende enn Gunnar goes Comfortable.
     

I de fleste konvensjonelle filmproduksjoner har man ikke ofte tid til å ta en tenkepause og reflektere over resultatet. Men Hall Jensen tar seg tid til det.
     

–På både Gunnar goes Comfortable og Gunnar goes God har vi lagt materialet bort for en periode, for så å ta det opp igjen etter en tenkepause. For meg som jobber med et så personlig materiale, er denne metodikken til stor hjelp. Når jeg ser materialet på et senere tidspunkt så er det ikke lenger meg selv jeg ser. Jeg har distansert meg og kjølt ned blikket mitt.

SOM Å SKRELLE EN LØK
Hall Jensens filmskaping kan ofte virke som en kontinuerlig revurdering av hans egen plass i verden, og hans rolle foran og bak kamera.
     

–Det kan kanskje best sammenliknes med det å skrelle en løk og aldri komme inn til en kjerne, for på et eller annet tidspunkt må filmen stoppe. Men man kommer i det minste flere lag innenfor, og kopierer ikke bare de øverste, overfladiske lagene. Vi satte en grense for prosessen på 7 til 10 år på Gunnar goes Comfortable. Denne gangen gikk grensen ved over syv år, men vi kunne ha fortsatt prosessen og gravd videre i løken.
     

Hall Jensen forteller at det var helt umulig å operere med en deadline overfor en tv-kanal på Gunnar goes Comfortable.
     

–Det var først etter at de gikk inn i Gunnar goes God at NRK kjøpte Gunnar goes Comfortable. NRK er ikke spesielt glad i slike lange prosesser, men de har akseptert det, forteller han. Samtidig understreker han at det i forhold til kino- og tv-distribusjon finnes åpenbare grenser.
     

–Du kan ikke bli for utilgjengelig, du er nødt til å lokke publikum inn i dette universet på en eller annen måte. På Gunnar goes Comfortable var jeg veldig bevisst dette, jeg kunne ikke ta publikums interesse for gitt. Jeg ville at bildene skulle skape en forventning og spenning. Så kan man samtidig forsøke å skape en åpning inn til noe mer fordypende innimellom denne underholdende overflaten. Kanskje er det likevel noe ved disse munkenes eremitt-tilværelse som har verdi for oss i vår hektiske hverdag?
     

I likhet med Holm er det ikke andre dokumentarfilmer Hall Jensen trekker fram som inspirasjonskilder, men fiksjonsfilmer. Som sin kollega er han svak for Tarkovskij og den poetiske fabuleringen i Speil.
     

–Tarkovskij er en inspirasjon, selv om filmene hans er veldig kompromissløse og kanskje for utilgjengelig for 95 prosent av kinopublikummet. Jeg finner mer av den poesien jeg søker i disse fiksjonsfilmene enn i dokumentarfilmer. Margreth Olins Kroppen min er et unntak, det er en vidunderlig film som peker langt utover seg selv samtidig som den er privat. Det handler om å ha tro på at poesien kan uttrykke noe av verdi som prosaen ikke kan.

MÅ OVERLEVE KONSULENTEN
Dokumentarfilmkonsulent Stig Andersen i NFI skulle gjerne sett flere av denne typen ”langsomme” dokumentarer.
     

–Du kan ikke skildre et menneskes vekst på et halvt år. Men ofte er det finansieringen av slike prosjekter som tar tid, slik tilfellet har vært med for eksempel Snøhulemannen.
     

Det er fullt mulig innenfor dagens støtteordninger å få finansiert denne typen filmer, understreker Andersen. Men NFI får ikke mange slike søknader. Han trekker fram et prosjekt som ble initiert av regissøren Espen Thorstenson allerede i 1967. Her skulle regissøren følge noen tredje- og fjerdeklassinger i Osloskolen over mange år, og prosjektet er ennå ikke avsluttet.
     

–Det jeg kan se av hva vi har støttet, er at konsulentene ofte stiller seg positive til slike prosjekter. Så det er ikke nødvendigvis hos konsulentene vanskeligheten med å gjennomføre prosjektene ligger.
     

Det er ikke like naturlig for tv-kanalene å ta del i utviklingen av slike eksterne prosjekter. Men det tv-kanalene likevel kan, fremhever Andersen, er å utvikle slike prosjekter selv. Det er nemlig ikke så kostnadskrevende når man internt kan jobbe med slike prosjekter innimellom andre oppdrag.
     

For NFI sin del er det kun én bakdel ved slike prosjekter, slik han ser det:
     

–Et problem kan være at konsulentene skiftes ut hvert fjerde år. Så det en konsulent syntes var interessant i 1967, synes kanskje ikke min etterfølger er like interessant.

Denne artikkelen sto på trykk i Rushprint nr 2, 2010.