I artikkelen ”Den kriminelle forførelsen” tar Kjetil Lismoen for seg gangstere på film. I en ellers velskrevet artikkel bommer han dessverre når han fremstiller hensikten med filmspråket i Nokas. Han viderefører dermed en upresis lesning som også har forekommet i dagspressen. Våre formvalg er styrt av den posisjon ranet har i kulturen, ikke den generelle kritikk for prosjektet eller hensynet til pårørende. Det eksisterte naturlige hensyn til pårørende ved å filme hendelsen, men disse sto aldri i konflikt med vårt utgangspunkt for filmen.  Tvert i mot klargjorde en kritisk gjennomgang vår grunnide i filmen. Jeg har tidligere blitt sitert i Rushprint på at innvendinger fra pårørende påvirket vårt syn på hva vi kan og bør vise av den drepte politileder Klungland. Men samtidig vært nøye med presisere at dette ikke representerte noen vesentlig endring av filmen. Klungland var aldri tiltenkt noen hovedrolle. Vi endret en scene med han i manusarbeidet fordi den ikke var basert på god nok dokumentasjon.   

Det er nyttig å beskrive arbeidsprosessen.  Manusforfatter Grøndahl startet med et grunnriss av historien basert på det som var kjent i media.  Hans ide var den samme da, som i den ferdige film; å vise handlingene morgentimene frem til ranerne stikker fra Domkirkeplassen.  Han skrev de første utkast i påvente av samtaler med de menneskene som var direkte involvert, og tilgang til saksdokumenter.  Eksempelvis var det svært tidkrevende å få adgang til de fengslede ranerne.

Manuset utviklet seg i møte med de involverte. Som Grøndahl har sagt, blant annet i Rushprint ”..det som ikke fungerte var det jeg hadde funnet på”.  Når en person, eksempelvis bussjåføren i sluttscenen, fortalte oss en relevant historie for hendelsen; falt en ny brikke på plass i manuskriptet.  Gradvis nådde vi målet det oppdiktede ble fortrengt av reelle handlinger og situasjoner.  I en fase plagdes vi med sekvensen der politiet blir sperret inne i  politihuset av ranerne.  Dette fordi ingen av politifolkene kunne huske hva Klungland  gjorde, antagelig fordi de var så fokusert på å selv komme ut.  Den oppdiktede sekvensen med Klungland sto i stadig større utakt med filmmanuskriptet forøvrig.  Det er problematisk å dikte opp handlinger til en mann som ikke kan svare for seg.  Men det avgjørende var at slik diktning ikke passet i filmens form.  

Gjennombruddet for denne sekvensen kom i en samtale der en av etterforskerne beskrev sin reise fra ransalarmen gikk til han som første politimann oppdaget den brennende lastebilen som stenger politikorpset inne.  Dokumentert handling i sentrum av hendelsen, som her erstattet vår diktning omkring Klungland.  Dette er den eneste endring av Klungland som fulgte av vår gjennomgang.  

For øvrig presenterer Lismoens artikkel nettopp den holdning til gangstere på film som vi ønsket å problematisere. ”Det eksisterer en særlig fascinasjon og et gjensidig utbytterikt forhold mellom filmskapere og kriminelle med forkjærlighet for spektakulære ran,”  skriver han.  En tilsvarende fasinasjon og gjensidig utbytterike forhold som pressen har næret seg på i årene etter Nokasranet. Lismoens ønske om å bli forført av den kriminelle er til fulle uttrykt i vår populærkultur. Denne romantiske ide om den kriminelle som lever ut vårt behov for frihet, spenning og kreativitet er nå så dominerende at den begrenser manges syn på filmmediet.  Det kan vi se ut fra fordømmelsen vi møtte da vi annonserte vårt filmprosjekt.  Men kritikken generelt påvirket ikke filmen. Det gjorde snarere slike holdninger som Lismoen fremholder. For hva nytt kan sies om ranere på film uten å utfordre i oss selv de mekanismer Lismoen beskriver.  

Vi tok til utgangspunkt at innen ransfilmen er det formen som dikterer innholdet.  Derfor motvirket vi de etablerte fortellergrep; skuespilleren som rolletolker,  karakteroppbygning, billedspråk, filmdramaturgi. osv.  Jeg var ikke sikker på hva som ville skje når vi  i en spillefilm forsøkte avkle fiksjonens virkemidler. Men jeg antok det i hvert fall kunne si noe om hvordan fiksjonen virker i oss. Ved å droppe identifikasjons modeller  som hovedkarakter og stjerneskuespiller  ønsket vi å føre seeren direkte til det som skjer.  Ideen er at du selv blir hovedpersonen som opplever timene før og under ranet – på film. Jeg er glad for at fortellergrepet har fungert for mange. Men naturligvis ikke like godt  dersom du i møte med filmen insisterer på den klassiske fiksjonsfortelling.   

Erik Skjoldbjærg er regissør av Nokas.

Les Kjetil Lismoens svar på kritikken.

Les hele vår omfattende dekning av filmen om Nokas-ranet:

Unusual Suspects
Erik Skjoldbjærg valgte bevisst ukjente fjes til alle rollene i Nokas. Rushprint har snakket med sju av filmens unusual suspects.

LES MER

Jakten på Nokas-ranet
Det ble tidlig klart at det som ikke fungerte i Nokas-filmen var det jeg hadde funnet på, skriver Christopher Grøndahl om prosessen med å feste det tragiske ranet til lerretet.

LES MER

Nokas på Blått Lerret Web-TV
– Jeg har aldri gjort en film før, hvor jeg har gjort så mye research, sier Erik Skjoldbjærg om arbeidet med filmen om Nokas-ranet på Blått Lerret Web-TV.

LES MER

Den kriminelle forførelsen
Filmen om Nokas-ranet utløste tidlig frykt for at filmskaperne skulle forherlige ranerne. Men hva ville vel filmen vært uten de forførelsene det kriminelle livet kan by på?

LES MER

Nokas trekker fulle hus
I løpet av åpningshelga har 53 047 personer sett Nokas.

LES MER

På grunn av useriøse anonyme kommentarer som ikke ser ut til å opphøre, har vi foreløpig stengt kommentarfeltet. Har du noe på hjertet i form av en kommentar eller et innlegg, vær vennlig å send det til [email protected] og [email protected] slik at vi kan publisere det.