10 filmer du bør se på BIFF

Vi har plukket ut 10 filmer som en hver filmelsker som befinner seg i Bergen bør få med seg under Bergen Internasjonale film festival.
 

Revolución

(Regissører: Mariana Chenillo, Fernando Eimbcke, Amat Escalante, Gael García Bernal, Rodrigo García, Diego Luna, Gerardo Naranjo, Rodrigo Plá, Carlos Reygadas og Patricia Riggen)

Denne vidstrakte filmfrisen har sitt utspring i den meksikanske revolusjonens 100-årsjubileum, og kan skilte med noen av de mest lovende regissørene fra de siste årenes meksikanske filmbølge. Noen er riktignok ikke fullt så lovende, som skuespiller Gael García Bernal, men hans bidrag utgjør unntaket fra en spennende inngang til en fargerik og voldsom meksikanske virkelighetsforståelse. Filmen er både en hyllest av revolusjonens røtter og et oppgjør med den voldsspiralen som har herjet i landet det siste tiåret. Og som så ofte før berøres det kompliserte forholdet til gringoene i nord. Selv er jeg svak for Carlos Reygadas kvasi-selvbiografiske videodagbok fra en temmelig vill familiefest han var med på å arrangere.

R

(regi:Michael Noer og Tobias Lindholm)

Dette suggererende fengselsdramaet viser at ryktene om den danske filmens dalende formkurve er sterkt overdrevne. I likhet med Submarino og Armadillo gjenspeiler filmen en ny, hardtslående realisme i dansk film, og er en oppvisning i underspilt skuespillerkunst av det nye stjerneskuddet Johan Philip Asbæk. Filmen har på et ytre plan en svært lik handlingslinje med den franske filmen Profeten (noe som har forsinket den internasjonale distribusjonen), men filmen står støtt på egne bein innenfor den danske filmrealismen, et sted mellom Pusher-trilogien og dogmefilmen. De to langfilm-debutantene Michael Noer og Tobias Lindholm leverer her kanskje årets sterkeste nordiske film.

Four Lions

(regi: Chris Morris)


Den som lenge har ventet på en ellevill komedie om superklønete islamske terrorister vil kunne glede seg stort over denne britiske filmen. Dette er Chris Morris første spillefilm der han anvender mange av de samme dokumentariske teknikkene fra tv-produksjonene sine. Her møter vi de islamistiske wannabee-terroristene Omar, Waj, Faisal, Hassan og Barry.  Sammen har de store planer om å sprenge både det ene og andre – problemet er bare at de er ute av stand til å gjennomføre dem. Det som i utgangspunktet kan virke som en stereotyp framstilling av muslimer, forvandler seg gradvis til det motsatte – en film der stereotypiene latterligjøres og muslimer får anledning til å le av måten de framstiller seg selv på og blir framstilt av andre. Filmen er skutt i Bradford, der den også hadde førpremiere for den muslimske befolkningen som ifølge filmskaperne lo godt av filmen.

Treet

(regi: Julie Bertucelli)


Denne fransk-australske filmen av Julie Bertucelli er en vakker og poetisk skildring av en families sorgarbeid som følge av farens død. Filmen utspiller seg hovedsaklig i familiehuset og rundt et tilstøtende, enormt tre som etter hvert blir en sentral karakter i seg selv. Åtteåringen Simone tror at faren har tatt bolig i treet og det kan nesten virke som hennes fantasi blir til virkelighet. Etter hvert blir treet så dominerende, det vokser inn i huset, og moren, spilt av Charlotte Gainsbourg, må ta en beslutning om hun skal felle det og dermed avslutte sorgprosessen.

I’m still here

(regi: Casey Affleck)

Joaquin Phoenix sitt stunt som rapartist i kvasidokumentaren I’m still here er enda et eksempel på en fiksjonsfilm som stjeler dokumentarens klær og skaper forvirring rundt dens virkelige identitet. Mange har fått med seg filmstjernens eksentriske opptredener på tv-showet til David Letterman, og det går ikke lang tid av denne kvasidokumentaren før man aner ugler i mosen. Men det er nettopp der fascinasjonen ligger: Vi blir kanskje ikke så opptatt av i hvor stor grad dette bare er en lek – men om det er en dyktig orkestrert lek som tilfører spillet mellom fakta og fiksjon noe nytt. I likhet med BIFF-aktuelle Teenage Paparazzi utforsker regissør Casey Affleck og Phoenix forholdet mellom Hollywoodstjernen og media, og det er et åpent spørsmål om media er med på leken.

The Screaming Man

(regi: Mahamet-Saleh Haroun)


Når vi tenker på afrikansk film, så framkaller det ofte bilder av bunnløs nød og krig, på ene siden, og nesten uvirkelige vakker natur og livsglede, på den andre. Mot denne bakgrunnen er det befriende å se en film som "A Screaming Man". Her er det også flust med krig og prøvelser, men det er måten regissør Mahamet-Saleh Haroun anvender krigen på som bakteppe som gjør det til en sterk opplevelse. Hovedpersonen Adam i "A Screaming Man" er en lite oppsiktsvekkende mann, men det er det som gjør filmen så oppsiktsvekkende. Det er noe med den boblen Adam lever i, hvordan han i begynnelsen nekter å ta innover seg opptrappingen av krigen, som virker så troverdig på meg. Noen utenlandske kritikere har kalt denne filmen for ”modest” – i den betydningen at den er tilbakeholden og beskjeden. Men det er en stor misforståelse: for ambisjonsnivået bak filmen er alt annet enn beskjedent. Det krever guts og talent å bygge opp en filmfortelling på den måten Haroun her gjør det.

Uncle Boonmee who can recall his past lives

(regi: Apichatpong Weerasethakul)

Årets Gullpalmevinner fra Cannes er  nesten umulig å sjangerfastsette. Her har regissør Weerasethakul mikset sammen en eksotisk ”kunstfilmcocktail” som består av naturmystikk, science fiction og en dose doku-realisme. Det er en film det er fascinerende og krevende å følge. Vi møter på en familie som gjenforenes på sin plantasje på landsbygda i Thailand, i forbindelse med at hovedpersonen er blitt svært syk, kanskje døende. Samtidig begynner avdøde medlemmer av familien å dukke opp, som den naturligste ting i verden og i henhold til Weerasethakuls spesielle form for magisk realisme.

Om guder og mennesker

(regi: Xavier Beauvois)

Regissør Xavier Beauvois skildrer katolske munkers arbeid blant fattige i en fjelllandsby i Algerie på begynnelsen av 1990-tallet – den gangen både hæren og militante muslimske opprørere slaktet hverandre ned for fote, og sivilbefolkningen havnet i skuddlinjen. Munkene havner også i skvis mellom de stridende, og deres tro settes på en alvorlig prøve. Beauvois har basert filmens ytre historie på en virkelig hendelse som fant sted da sju franske katolske munker ble drept under kaotiske omstendigheter i 1993 i Algerie. Han gir ikke noe klart svar på hvem som sto bak henrettelsene, men dikter videre på munkenes eksistensielle dilemma i møte med ubønnhørlig vold.

Inside Job

(regi:Charles Ferguson)

Charles Ferguson var mannen som i No end in sight ga oss en kjølig analyse av hvorfor etableringen av et sivilt samfunn i Irak kollapset under den amerikanske okkupasjonen. Nå har han gjort en tilsvarende grundig demonteringsjobb i dokumentaren Inside Job. Ved hjelp av sentrale aktører innen finanssektoren legger Ferguson fram en argumentasjonsrekke som er mer rystende enn noe Oliver Stone kunne diktet opp i Wall Street 2. Vi har alle medvirket til framveksten av et kriminelt bankvesen, hevder han, men vi er også blitt ført bak lyset. Spørsmålet også denne gangen er om det finnes noen ende på elendigheten. Inside Job er en slagkraftig dokumentar med et høyt presisjonsnivå, og blir derfor et viktig tilskudd til en sjanger der journalistiske dyder blir stadig oftere neglisjert.

Carancho

(regi: Pablo Trapero)


I Pablo Traperos forrige film, Leonera, leverte hans hustru Martina Gusman  en formidabel rolletolkning som ung kvinne som føder barn i fengsel. I hans nyeste film, Carancho, møter vi Gusman i en ny hardt prøvet kvinnerolle. Trapero har basert manus på en annen utsatt del av argentinsk samfunnsliv: det høye antallet bilulykker og alle aktørene som ønsker å profitere på det. Vi møter akuttlegen Lujan som jobber all den overtid hun kan for å få fortgang på karrieren. Det er når hun kommer i kontakt med den kyniske ”ambulansejegeren” Sosa, som hjelper ulykkesofre med å formulere erstatningskrav, at problemene begynner. De faller for hverandre, og som i hardkokt film noir fra 1950-tallet ender det fatalt under en biljaktscene. Carancho er Traperos mest kommersielle film så langt, og han stiller et klart formulert spørsmål i filmen: Er det i det hele tatt mulig å holde sin sti ren når man lever i et korrupt samfunn?
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

10 filmer du bør se på BIFF

Vi har plukket ut 10 filmer som en hver filmelsker som befinner seg i Bergen bør få med seg under Bergen Internasjonale film festival.
 

Revolución

(Regissører: Mariana Chenillo, Fernando Eimbcke, Amat Escalante, Gael García Bernal, Rodrigo García, Diego Luna, Gerardo Naranjo, Rodrigo Plá, Carlos Reygadas og Patricia Riggen)

Denne vidstrakte filmfrisen har sitt utspring i den meksikanske revolusjonens 100-årsjubileum, og kan skilte med noen av de mest lovende regissørene fra de siste årenes meksikanske filmbølge. Noen er riktignok ikke fullt så lovende, som skuespiller Gael García Bernal, men hans bidrag utgjør unntaket fra en spennende inngang til en fargerik og voldsom meksikanske virkelighetsforståelse. Filmen er både en hyllest av revolusjonens røtter og et oppgjør med den voldsspiralen som har herjet i landet det siste tiåret. Og som så ofte før berøres det kompliserte forholdet til gringoene i nord. Selv er jeg svak for Carlos Reygadas kvasi-selvbiografiske videodagbok fra en temmelig vill familiefest han var med på å arrangere.

R

(regi:Michael Noer og Tobias Lindholm)

Dette suggererende fengselsdramaet viser at ryktene om den danske filmens dalende formkurve er sterkt overdrevne. I likhet med Submarino og Armadillo gjenspeiler filmen en ny, hardtslående realisme i dansk film, og er en oppvisning i underspilt skuespillerkunst av det nye stjerneskuddet Johan Philip Asbæk. Filmen har på et ytre plan en svært lik handlingslinje med den franske filmen Profeten (noe som har forsinket den internasjonale distribusjonen), men filmen står støtt på egne bein innenfor den danske filmrealismen, et sted mellom Pusher-trilogien og dogmefilmen. De to langfilm-debutantene Michael Noer og Tobias Lindholm leverer her kanskje årets sterkeste nordiske film.

Four Lions

(regi: Chris Morris)


Den som lenge har ventet på en ellevill komedie om superklønete islamske terrorister vil kunne glede seg stort over denne britiske filmen. Dette er Chris Morris første spillefilm der han anvender mange av de samme dokumentariske teknikkene fra tv-produksjonene sine. Her møter vi de islamistiske wannabee-terroristene Omar, Waj, Faisal, Hassan og Barry.  Sammen har de store planer om å sprenge både det ene og andre – problemet er bare at de er ute av stand til å gjennomføre dem. Det som i utgangspunktet kan virke som en stereotyp framstilling av muslimer, forvandler seg gradvis til det motsatte – en film der stereotypiene latterligjøres og muslimer får anledning til å le av måten de framstiller seg selv på og blir framstilt av andre. Filmen er skutt i Bradford, der den også hadde førpremiere for den muslimske befolkningen som ifølge filmskaperne lo godt av filmen.

Treet

(regi: Julie Bertucelli)


Denne fransk-australske filmen av Julie Bertucelli er en vakker og poetisk skildring av en families sorgarbeid som følge av farens død. Filmen utspiller seg hovedsaklig i familiehuset og rundt et tilstøtende, enormt tre som etter hvert blir en sentral karakter i seg selv. Åtteåringen Simone tror at faren har tatt bolig i treet og det kan nesten virke som hennes fantasi blir til virkelighet. Etter hvert blir treet så dominerende, det vokser inn i huset, og moren, spilt av Charlotte Gainsbourg, må ta en beslutning om hun skal felle det og dermed avslutte sorgprosessen.

I’m still here

(regi: Casey Affleck)

Joaquin Phoenix sitt stunt som rapartist i kvasidokumentaren I’m still here er enda et eksempel på en fiksjonsfilm som stjeler dokumentarens klær og skaper forvirring rundt dens virkelige identitet. Mange har fått med seg filmstjernens eksentriske opptredener på tv-showet til David Letterman, og det går ikke lang tid av denne kvasidokumentaren før man aner ugler i mosen. Men det er nettopp der fascinasjonen ligger: Vi blir kanskje ikke så opptatt av i hvor stor grad dette bare er en lek – men om det er en dyktig orkestrert lek som tilfører spillet mellom fakta og fiksjon noe nytt. I likhet med BIFF-aktuelle Teenage Paparazzi utforsker regissør Casey Affleck og Phoenix forholdet mellom Hollywoodstjernen og media, og det er et åpent spørsmål om media er med på leken.

The Screaming Man

(regi: Mahamet-Saleh Haroun)


Når vi tenker på afrikansk film, så framkaller det ofte bilder av bunnløs nød og krig, på ene siden, og nesten uvirkelige vakker natur og livsglede, på den andre. Mot denne bakgrunnen er det befriende å se en film som "A Screaming Man". Her er det også flust med krig og prøvelser, men det er måten regissør Mahamet-Saleh Haroun anvender krigen på som bakteppe som gjør det til en sterk opplevelse. Hovedpersonen Adam i "A Screaming Man" er en lite oppsiktsvekkende mann, men det er det som gjør filmen så oppsiktsvekkende. Det er noe med den boblen Adam lever i, hvordan han i begynnelsen nekter å ta innover seg opptrappingen av krigen, som virker så troverdig på meg. Noen utenlandske kritikere har kalt denne filmen for ”modest” – i den betydningen at den er tilbakeholden og beskjeden. Men det er en stor misforståelse: for ambisjonsnivået bak filmen er alt annet enn beskjedent. Det krever guts og talent å bygge opp en filmfortelling på den måten Haroun her gjør det.

Uncle Boonmee who can recall his past lives

(regi: Apichatpong Weerasethakul)

Årets Gullpalmevinner fra Cannes er  nesten umulig å sjangerfastsette. Her har regissør Weerasethakul mikset sammen en eksotisk ”kunstfilmcocktail” som består av naturmystikk, science fiction og en dose doku-realisme. Det er en film det er fascinerende og krevende å følge. Vi møter på en familie som gjenforenes på sin plantasje på landsbygda i Thailand, i forbindelse med at hovedpersonen er blitt svært syk, kanskje døende. Samtidig begynner avdøde medlemmer av familien å dukke opp, som den naturligste ting i verden og i henhold til Weerasethakuls spesielle form for magisk realisme.

Om guder og mennesker

(regi: Xavier Beauvois)

Regissør Xavier Beauvois skildrer katolske munkers arbeid blant fattige i en fjelllandsby i Algerie på begynnelsen av 1990-tallet – den gangen både hæren og militante muslimske opprørere slaktet hverandre ned for fote, og sivilbefolkningen havnet i skuddlinjen. Munkene havner også i skvis mellom de stridende, og deres tro settes på en alvorlig prøve. Beauvois har basert filmens ytre historie på en virkelig hendelse som fant sted da sju franske katolske munker ble drept under kaotiske omstendigheter i 1993 i Algerie. Han gir ikke noe klart svar på hvem som sto bak henrettelsene, men dikter videre på munkenes eksistensielle dilemma i møte med ubønnhørlig vold.

Inside Job

(regi:Charles Ferguson)

Charles Ferguson var mannen som i No end in sight ga oss en kjølig analyse av hvorfor etableringen av et sivilt samfunn i Irak kollapset under den amerikanske okkupasjonen. Nå har han gjort en tilsvarende grundig demonteringsjobb i dokumentaren Inside Job. Ved hjelp av sentrale aktører innen finanssektoren legger Ferguson fram en argumentasjonsrekke som er mer rystende enn noe Oliver Stone kunne diktet opp i Wall Street 2. Vi har alle medvirket til framveksten av et kriminelt bankvesen, hevder han, men vi er også blitt ført bak lyset. Spørsmålet også denne gangen er om det finnes noen ende på elendigheten. Inside Job er en slagkraftig dokumentar med et høyt presisjonsnivå, og blir derfor et viktig tilskudd til en sjanger der journalistiske dyder blir stadig oftere neglisjert.

Carancho

(regi: Pablo Trapero)


I Pablo Traperos forrige film, Leonera, leverte hans hustru Martina Gusman  en formidabel rolletolkning som ung kvinne som føder barn i fengsel. I hans nyeste film, Carancho, møter vi Gusman i en ny hardt prøvet kvinnerolle. Trapero har basert manus på en annen utsatt del av argentinsk samfunnsliv: det høye antallet bilulykker og alle aktørene som ønsker å profitere på det. Vi møter akuttlegen Lujan som jobber all den overtid hun kan for å få fortgang på karrieren. Det er når hun kommer i kontakt med den kyniske ”ambulansejegeren” Sosa, som hjelper ulykkesofre med å formulere erstatningskrav, at problemene begynner. De faller for hverandre, og som i hardkokt film noir fra 1950-tallet ender det fatalt under en biljaktscene. Carancho er Traperos mest kommersielle film så langt, og han stiller et klart formulert spørsmål i filmen: Er det i det hele tatt mulig å holde sin sti ren når man lever i et korrupt samfunn?
 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY