”Det er ikke lenger naturlig at Oslo kommune er kinoeier”, mener byrådsleder Stian Berger Røsland til NRK.

Det er ikke første gangen eieren har forsøkt å selge landets største kinokjede.

Sist gang var i 2002/2003 – uten at noen kjøpere viste særlig interesse. Men kanskje kan en mer modernisert kino i hovedstaden virke mer attraktiv for mulig oppkjøpere enn hva et nedslitt Oslo Kinematografer gjorde den gangen.

Salg av Oslokino er blant flere saker der Oslo-budsjettet har fått en klar høyre-ideologisk profil, mener mange.

”Det kulturpolitiske argumentet ved kommunal kinodrift falt bort. Det er i dag helt utenkelig at kulturbyråden som generalforsamling skal legge seg borti repertoarvalget ved Oslo-kinoene. Vi driver kinopolitikk gjennom konsesjonsvilkårene”, understreker Røsland.

Likevel: Det mange spør seg er nettopp hva slags konsekvenser salget vil få for repertoaret. Under  Oslo Kinematografers tid sto det nedfelt i vedtektene til selskapet at alle norske filmer skulle få kinopremiere. Dette punktet i vedtektene ble så endret av styret i OK, som et ledd i planen om å gjøre seg med attraktiv for private oppkjøpere.

Den gangen kjempet bransjen for at aksjemajoriteten i OK skulle forbli i kommunale hender.

Nina Grünfeld (tidligere leder av Norske Filmregissører) foreslo den gangen at Oslo Kommune skulle inngå en aksjonæravtale med eventuelle kjøpere av OK-aksjene, i form av en juridisk bindende avtale med klare definisjoner som sikrer den bredden hun mener vi må beholde:

”Oslo Kommune behøver ikke å selge mer enn 49 prosent av aksjene. Med en eierandel på 51 prosent vil kommunen dermed få reell innflytelse og mulighet til å jobbe kulturpolitisk.”

Tusenvis av solgte 3D-briller og popcorn-bokser senere, er det få som målbærer denne typen krav. Er Oslokino dermed blitt en ren forretningsmessig affære – og ikke den filmens storstue med kulturpolitiske forpliktelser mange har tiltenkt den?