Finanskrisen spiller ikke bare hovedrollen i Oliver Stones oppfølger til Wall Street som denne uken har norsk kinopremiere. Den har vært synlig på de fleste filmfestivaler dette året – fra Berlin og Cannes til Venezia og Toronto; fra filmmarkedenes salgsboder til sideprogrammenes mer samfunnsorienterte og hardtslående filmer.

Mens tilbakeholdenhet og lett desperasjon preget kjøp og salg ved begynnelsen av året i Berlin, kunne man i Cannes fornemme noe som liknet et lettelsens sukk fra industriens ”movers and shakers”: Vi er fortsatt i live. Markedet var iferd med å komme seg etter fjorårets sjokk der mange opplevde at grunnen forsvant under dem.

Verken Berlin, Cannes eller Venezia ble det arthousefilmens Titanic som noen fryktet. Men den økonomiske krisen har herjet så brutalt med verdens dyreste kunstform, at det fortsatt er få som våger å spekulere på hva som venter rundt neste hjørne.

Derfor framstår den rehabiliterte børshaien Gordon Gekko som et passende symbol for den nye tidsånden. Oliver Stone har laget en pessimistisk oppfølger med vår tids finanskollaps som bakteppe. I likhet med den første filmen, er børsspekulantenes fall det minste fascinerende ved Wall Street 2 – Money never sleeps. Her åpner det seg ikke moralske avgrunner, men mange gråsoner. Gekko slipper ut etter sonet dom for insidehandel og virker som en endret mann. Men det er bare svigersønnen som bryr seg , og Gekko gjenkjenner sin egen gamblernatur i den ivrige børsmekleren. Men når adrenalinet begynner å pumpe i den aldrende børshaien, er det tvilen som framfor alt melder seg: Is greed still good?

For Stones regissørkollega Charles Ferguson kan det ikke være noen tvil: Det var en grådighet uten sidestykke som tok overhånd da finanssystemet brøt sammen. Ferguson var mannen som i No end in sight ga oss en grundig gjennomgang av hvorfor etableringen av et sivilt samfunn i Irak kollapset under den amerikanske okkupasjonen.

Nå har han gjort en tilsvarende analyse av finanskollapsen i Inside Job. Ved hjelp av sentrale aktører innen finanssektoren legger Ferguson fram en argumentasjonsrekke som er mer rystende enn noe Stone kunne diktet opp i Wall Street: Money never sleeps. Vi har alle medvirket til framveksten av et kriminelt bankvesen, hevder han, og spørsmålet også her er om det finnes noen ende på elendigheten.

En like velbegrunnet argumentasjon kan ikke Michael Winterbottom og Naomi Klein beskyldes for å komme med i filmversjonen av hennes motkulturelle manifest, The Shock Doctrine, som har norsk kinopremiere denne uken. Som Michael Moore skyter Winterbottom og Klein fra hofta, i heseblesende retoriske krumspring, men de treffer ikke like ofte som Klein gjorde i boken. Selv om påstandene er forenklede, får filmen deg i det minste til å tenke og yte motstand, og Kleins hovedtese, om at den tøyleseløse markedsliberalismen har ledet til tingenes tilstand, er ikke spesielt kontroversiell.

Det ville vært uutholdelig om alle dokumentarer om finanskrisen var like faktaorienterte som Inside Job.

I Cleveland versus Wall Street (vist i Cannesprogrammet Directors Fortnight) har filmskaperne valgt en original innfallsvinkel. Her er det ofrene for bankenes hasardiøse framferd som kommer til orde, i en film som i form og innhold likner en rettsprosess. Det er kanskje ikke en rolle filmkunsten bør innta, men som regissøren Jean-Stéphane Bron minner oss om, så er dette heller ikke normale tider. Når man ikke får tilgang til finanskrisens hovedaktører, får man utnytte begrensningen til egen fordel og anvende alternative virkemidler.

The Company Men er omtalt som en horrorfilm for hvite menn over 50 fra den amerikanske middelklassen, og får norsk kinopremiere på nyåret. Vi møter tre menn som i oppgangstider har hatt Gordon Gekko som forbilde, men som konfronteres med disse verdiene når de blir sagt opp. Ben Affleck, Tommy Lee Jones og Chris Cooper spiller de sentrale rollene i filmen som er skrevet og regissert av John Wells, og spørsmålet er om Affleck tåler å bryne seg på de to mer garvede skuespillerveteranene. Det tette blue collar-dramaet får en til å tenke på adaptasjonen av David Mamets Glengarry Glen Ross som også handlet om darwinistisk kapitalisme innen et mellomstort firma, og der fortsatt unge Alec Baldwin og Kevin Spacey (med stort hell!) fikk brynt seg på det fryktinngytende trekløveret Jack Lemmon, Al Pacino og Alan Arkin.

      
I fjor ble filmindustriens kollaps på mange måter oppsummert av den franske filmen The Father og my Children (regi: Mia Hansen-Løve), der en filmprodusent i desperasjon over sin økonomiske situasjon tok sitt eget liv. Det er en vakker film som bare på overflaten handler om den økonomiske krisen, og gir oss det mest empatiske og medrivende portrettet av en filmprodusent noensinne (vi snakker tross alt om en av filmens mest demoniserte skikkelser – med den siste Resident Evil-filmen som ferskt eksempel).

Nei, i år bør man som Gordon Gekko være mest tilfreds med at man fortsatt henger med. Eller som James Schamus i Focus Features formulerte det da han var Cannes: ”We’re still here. People are starting to feel there is a pulse”.