UK Film Council skal legges ned. Vil det bety slutten på filmer som Vera Drakes hemmelighet, In the Loop og Fish Tank på norske kinoer?
UK Film Council skal legges ned. Vil det bety slutten på filmer som Vera Drakes hemmelighet, In the Loop og Fish Tank på norske kinoer?
Den nye borgerlige regjeringen i Storbritannia gikk til valg på å effektivisere blant annet kultursektoren, og besluttet denne uken å legge den det britiske filmfondet UK Film Council. Det er en dramatisk beslutning som har sendt sjokkbølger gjennom den britiske filmindustrien.
Til The Guardian forteller Mike Leigh at han er rystet, mens Mike Figgis sier han er skuffet, men ikke overrasket. Dramatikeren og forfatteren Ronan Bennett mener at alle i britisk film – fra forfattere og produsenter til elektrikere og drosjesjåfører – vil merke nedleggelsen på kroppen.
UK Film Council kan sammenliknes med den posisjonen Norsk filmfond hadde fram til 2009 i norsk film, som et fond på utsiden av det nasjonale filminstituttet som sitter på de fleste og beste menneskelige ressursene med hensyn til filmproduksjon. Når fondet nå forsvinner, er det et åpent spørsmål hvem som skal fylle den sentrale rollen det har spilt som støtteapparat rundt nye filmproduksjoner. De nye kulturmyndighetene antyder at Det britiske filminstituttet her kan spille en større rolle, mens kritikerne understreker at BFI ikke lenger har noe særlig med produksjon å gjøre (og derfor må bygge opp noe helt fra grunnen).
UK Film Council har støttet en lang rekke sentrale filmer av filmskapere som Mike Leigh, Ken Loach, Andrea Arnold, og listen med filmer er langt og imponerende.
Vi kan jo spørre oss hva slags konsekvenser det vil få for repertoaret av britiske filmer på norsk kino og fjernsyn. Vil det i framtiden bli produsert små perler som My Summer of love, Fish Tank og London River? Filmer som har vært helt avhengig av den formen for støtte og oppfølging som bare UK Film Concil har kunnet gi, fordi disse filmene er både dristige og relativt smale?
Den britiske kulturministeren sier at støtten – som i hovedsak kommer fra en avgift på lottoinntekter – ikke vil forsvinne. Men et uvurderlig apparat og mange arbeidsplasser vil gå tapt.
Det blåser en kald vind gjennom europeisk kulturliv som følge av den økonomiske krisen. Stadig flere regjeringer må kutte i sine budsjetter for å bøte på store underskudd, og kulturen er gjerne den sektoren som ofres først. Britenes kutt var lenge varslet – om enn ikke i en så dramatisk form.
UK Film Council har også fått en del kritikk, slik seg hør og bør et viktig fond som deler ut penger til noen og vraker andre. Det tyngste skytset har vært rettet mot det faktum at fondet har støttet blockbustere som Harry Potter-filmene – filmer som i realiteten er amerikanske studiofilmer. Derfor er det også de som mener at nedleggelsen kan føre til en ny giv for britisk independentfilm. Men det gjenstår å se.
UK Film Council skal legges ned. Vil det bety slutten på filmer som Vera Drakes hemmelighet, In the Loop og Fish Tank på norske kinoer?
Den nye borgerlige regjeringen i Storbritannia gikk til valg på å effektivisere blant annet kultursektoren, og besluttet denne uken å legge den det britiske filmfondet UK Film Council. Det er en dramatisk beslutning som har sendt sjokkbølger gjennom den britiske filmindustrien.
Til The Guardian forteller Mike Leigh at han er rystet, mens Mike Figgis sier han er skuffet, men ikke overrasket. Dramatikeren og forfatteren Ronan Bennett mener at alle i britisk film – fra forfattere og produsenter til elektrikere og drosjesjåfører – vil merke nedleggelsen på kroppen.
UK Film Council kan sammenliknes med den posisjonen Norsk filmfond hadde fram til 2009 i norsk film, som et fond på utsiden av det nasjonale filminstituttet som sitter på de fleste og beste menneskelige ressursene med hensyn til filmproduksjon. Når fondet nå forsvinner, er det et åpent spørsmål hvem som skal fylle den sentrale rollen det har spilt som støtteapparat rundt nye filmproduksjoner. De nye kulturmyndighetene antyder at Det britiske filminstituttet her kan spille en større rolle, mens kritikerne understreker at BFI ikke lenger har noe særlig med produksjon å gjøre (og derfor må bygge opp noe helt fra grunnen).
UK Film Council har støttet en lang rekke sentrale filmer av filmskapere som Mike Leigh, Ken Loach, Andrea Arnold, og listen med filmer er langt og imponerende.
Vi kan jo spørre oss hva slags konsekvenser det vil få for repertoaret av britiske filmer på norsk kino og fjernsyn. Vil det i framtiden bli produsert små perler som My Summer of love, Fish Tank og London River? Filmer som har vært helt avhengig av den formen for støtte og oppfølging som bare UK Film Concil har kunnet gi, fordi disse filmene er både dristige og relativt smale?
Den britiske kulturministeren sier at støtten – som i hovedsak kommer fra en avgift på lottoinntekter – ikke vil forsvinne. Men et uvurderlig apparat og mange arbeidsplasser vil gå tapt.
Det blåser en kald vind gjennom europeisk kulturliv som følge av den økonomiske krisen. Stadig flere regjeringer må kutte i sine budsjetter for å bøte på store underskudd, og kulturen er gjerne den sektoren som ofres først. Britenes kutt var lenge varslet – om enn ikke i en så dramatisk form.
UK Film Council har også fått en del kritikk, slik seg hør og bør et viktig fond som deler ut penger til noen og vraker andre. Det tyngste skytset har vært rettet mot det faktum at fondet har støttet blockbustere som Harry Potter-filmene – filmer som i realiteten er amerikanske studiofilmer. Derfor er det også de som mener at nedleggelsen kan føre til en ny giv for britisk independentfilm. Men det gjenstår å se.
Legg igjen en kommentar