– When was the last time you went to an arthouse?
– Years ago. I watch everything online. I don’t have time to go to the cinema.

Slik lyder svaret fra en ung filmskaper på en henvendelse fra filmjournalist Anthony Kaufman i Filmmaker. I en kommentar undrer Kaufman seg over arthousefilmens skjebne i en tid der stadig flere unge i USA vraker den til fordel for blockbustere og filmsnutter på nettet. I likhet med produsent Ted Hope, som nylig besøkte Norge, er han bekymret over at dagens unge filmskapere ikke fanger opp tidsånden og blir mainstreamfenomener slik Kevin Smith ble det for noen år siden og Tarantino før det.

Kaufman nevner det ikke, men både Smith og Tarantino fikk dyrke fram sin egenart under det myndige overoppsynet til mini-studioet Miramax – et  selskap med røtter tilbake til 1990-årenes independentbølge i amerikansk film. I dag er Miramax i likhet med alle andre indieselskaper på knærne som følge av økonomisk krise, og Weinsteinbrødrene, som grunnla selskapet, har nok med å holde sitt nye selskap på beina.

Med usedvanlig teft for nye strømninger, maktet de fargerike brødrene å forvandle amerikansk film, ved å bringe nye stemmer inn i mainstreamsfæren og gjøre det som en gang var regnet som smalt til ganske brede Hollywoodfenomener. Med det fulgte også beskyldningene om at independentfilmen var blitt utvannet, og mange tilskriver kollapsen innen amerikansk indiefilm en voksende grådighet og en kostnadsspiral som ikke var bærekraftig i det lange løp.

Det kan virke som den økonomiske krisen ikke har rammet den europeiske statssubsidierte filmen like hardt, men problemstillingen er like relevant: Hvordan få unge europeere til å se filmene vi lager?

I motsetning til amerikansk indiefilm har den europeiske arthousefilmen aldri blitt noe mainstreamfenomen, slik Tarantino og Smiths filmer ble det, og har derfor ikke hatt en tilsvarende fallhøyde (og i USA oppfattes all europeisk film som arthouse). Men den generelle tilstanden synes uforandret og ganske nedslående: Slik EU-bøndene for noen år siden satt tilbake med et «smørfjell» som markedet ikke ville ha, sitter Europa med et voksende antall filmer som ikke får distribusjon. Mens de europeiske festivalene dyrker filmkunst på siden av mainstreamsfæren, sluker Hollywoods blockbustere en stadig større del av markedet og undergraver fundamentet for de mellomstore europeiske kvalitetsfilmene. Som undertegnede skrev i Aftenposten i forbindelse med Det europeiske filmakademiets besøk i Oslo i juni:

”Den råflotte og beundringsverdige franske kulturpolitikken, som finansierer Cannes-festivalen og ofte har satt agenda for EU, fremstår stadig mer som den beleirede gallerlandsbyen i Asterix. Men sist gang fransk film hadde noe som lignet styrkedråper, var under nybølgefilmens høytid på midten av 1960-tallet.”

Jeg skrev også at jeg ikke er blant de som mener at det ble laget bedre filmer før. Filmene betyr bare ikke det samme for de som var unge filmelskere da filmen kunne forandre verden på 1960- og 70-tallet, eller som vokste opp med den amerikanske indiefilmen og Tarantino på 1990-tallet. Vi er på vei mot noe annet, et sted mellom filmen, spillverdenen og de hybridene som nettet og digital teknologi skaper. Momentet for arthousefilmen som en fremskutt del av populærkulturen synes over, i hvert fall for denne gang.

Men kanskje vil arthousefilmen trives aldeles utmerket som en liten nisje i vrimmelen av nye filmtilbud? Kanskje skal arthousefilmen være en ghetto, slik enkelte synes å mene. I så fall gjenstår utfordringen å overtale de europeiske landene om å være med på finansiere dette arthouse-gildet også i årene fremover.