Mandag morgen, påskeuken 2004. Klokken er halv åtte. Politimennene Erik Håland og Steffen Thesen kjører ut fra politistasjonen i Stavanger i en uniformert Volvo stasjonsvogn. De har nettopp hatt morgenmøte der Arne Sigve Klungland, deres nærmeste overordnede, har lest fra en etterretningsrapport som advarer om et mulig anslag mot Norsk Kontantservice AS sine lokaler på Domkirkeplassen i Stavanger sentrum.

Det er bare fire operative politimenn på vakt denne dagen. Gitt trusselen og bemanningen, har de gjort en avtale om at Thesen og Håland skal kjøre innom Domkirkeplassen én gang i timen for å se om noe er på gang. Men før de kommer så langt, blir de avledet av en rekke rutineoppdrag: en etterlyst person, innbrudd i barnehage, en mann som kjører med usikret last.

Idet de svinger opp på Lagårdsvei legger ingen av de to politimennene merke til bilen bak: en mørk Range Rover. Kjørt av Kjell Alrich Schumann – raneren som en time senere skal skyte og drepe Arne Sigve Klungland. Stemningen blant de fire andre ranerne i Range Roveren er panisk. Schumann har nettopp bommet på avkjørselen til oppstillingsplassen der ranerne skal samles før anslaget. For å komme tilbake, er de nødt til å passere politistasjonen. Synet av den uniformerte Volvoen gjør dem engstelige. Schumann forsøker å roe dem ned. «Det er ikke oss de er ute etter,» sier han. Noen sekunder senere tar Thesen og Håland av opp mot bydelen Storhaug. Range Roveren snur og finner riktig avkjørsel.

TILFELDIGHETER OG SKJEBNE

Hadde Erik Håland ventet ti sekunder til med å svinge opp på Lagårdsvei, ville han og Thesen ha sett Range Roveren passere. Kanskje ville de sett de fem mennene i kjeledress. Kanskje ville de ha koblet observasjonen til etterretningsinformasjonen som ble gjennomgått på morgenmøtet. Og utfallet av dagen ville ha vært annerledes.

I timene før Nokas-ranet passerer de sentrale aktørene forbi hverandre på et lite geografisk område i Stavanger sentrum. Ranere, politimenn, Nokas-ansatte er alle på vei på jobb – hver på sitt vis. Tilfeldigheter og individuelle valg virker sammen og gir det tragiske utfallet. Passeringen på Lagårdsvei er ett av mange punkter man kunne holdt opp og sagt: Hadde det bare gått ti sekunder ekstra her, hadde den bilen bare parkert tyve meter lenger tilbake, hadde vinduet i bakgården hatt tynnere glass… Juster ett punkt og alt ville sett annerledes ut. Kanskje ville Arne Sigve Klungland ha vært i live. Eller motsatt: Kanskje hadde flere mistet livet. Idet du begynner å skyte med automatvåpen i Stavanger sentrum under rushtiden, krysser du en linje der tilfeldighetene får fritt spillerom.

TOPOGRAFI AV ET DRAP

Filmen om Nokas-ranet har geografien som utgangspunkt. Den er en sammenstilling av en rekke enkeltpersoners opplevelser den morgenen ranet foregikk. «En topografi av et drap» var første formulering av prosjektet. Arenaen (Stavanger sentrum) får betydning i seg selv nettopp ved at enkeltpersonenes linjer krysser over hverandre på ulike tidspunkt. Så samles de i filmens klimaks: skuddvekslingen og ranernes utkjøring fra Domkirkeplassen.

Tanken om å lage en film basert på Nokas-ranet er ikke spesielt original. Kort tid etter hendelsene på Domkirkeplassen, begynte mediepraten om en mulig film. Flere prosjekter ble luftet i offentlighet. David Toska hadde selv filmplaner. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle arbeide med Nokas-ranet før idéen dukket opp. Men plutselig satt jeg med et verktøy, et formgrep, som gjorde det mulig for oss å undersøke hendelsen på en «etisk forsvarlig måte» (mer om det siden).

Christopher Grøndahl på location (i midten).

FILMEN SOM IKKE BLE LAGET

Sammenstiller du de to ordene Nokas og Film ser mange for seg en heseblesende actionfilm med skrikende dekk og dansende tomhylser. I tiden som har gått siden vi lanserte prosjektet, har den filmen fått mye god medieomtale og skapt mye debatt. Denne første filmen (som vi ikke har laget) har oppstått nærmest på ryggmargsimpuls hos folk. Det er tankevekkende, av to grunner: Først sier det noe om selve hendelsen – ranet – at det har en kinematografisk kvalitet. Det egner seg for film. For det andre sier det noe om oss – om våre felles forventninger om hvordan en fremstilling av begivenhetene på Domkirkeplassen skal være.

Og der er vi ved det som kan kalles det emosjonelle utgangspunktet for denne filmen. Jeg – og trolig ganske mange andre – kan kjenne på en dobbelthet når det gjelder Nokas-ranet. Vi har elleve personer utkledd som politimenn. De okkuperer Stavanger sentrum i tjue minutter. De kommer unna med 57 millioner kroner. Skal vi være ærlige, er det noe fascinerende ved dette. Det pirrer.

Så er det grenseoverskridelsen. Et menneske blir skutt og drept. Har man erfart å brått miste et menneske man er glad i, er det lett å fornemme hva slags smerte dette påfører de som er igjen.

BREMSE OG SPEILE TILBAKE

Fascinasjonen på den ene siden – og behovet for å ta avstand på den andre. Der er det noe å ta tak i, begynnelsen på en prosess: Vi har muligheten til å undersøke en hendelse med forankring i noe uavklart i oss selv. Da vi lanserte prosjektet for pressen høsten 2008 hadde jeg notert blant annet at vi «ikke lager en film om Nokas-ranet fordi vi hele tiden har visst hva vi skulle si. Vi lager en film fordi vi har noe å utforske. Ranet i seg selv har en ganske intens og medrivende dramaturgi – det er lett å la seg drive frem av begivenhetene. Derfor har det vært viktig i manusarbeidet å bremse dette, til dels forsøke å speile tilbake på oss som ser – nettopp for å få i gang refleksjonen. Hva vil vi med denne filmen? Vi vil vel at folk skal tenke selv – og nettopp ikke konsumere begivenheten som en actionfortelling.»

Edle hensikter. En form for allmenndannelse. Kanskje er det ambisiøst å forsøke å tilføre en av Norges mest medieomtalte begivenheter et nytt perspektiv.
 

Vil du lese hele artikkelen? Tegn abonnement og få denne siste utgaven tilsendt gratis: ABONNEMENT