Det finnes grovt sett to typer amerikanske og europeiske filmer om Afrika: Enten skildrer de en hvit hovedpersons reise inn i "sivilisasjonens mørke", slik Joseph Conrads kjente roman Mørkets hjerte skapte en slags presedens for. Eller så har vi den tradisjonelle Hollywood-varianten, der Afrikas lidende barn blir statister i en romanse mellom to elskende som vil redde verden, som Angelina Jolie og Clive Owen i Beyond Borders (der synet av en sexy og glamorøs Jolie som holder en utsultet baby i armene kan fremprovosere den harmdirrende moralisten i de fleste av oss).

I den britisk-amerikanske filmen The Constant Gardener, møter vi enda en ung britisk kvinne som vil redde Afrikas nødstilte, og som samtidig tar seg tid til en innbydende romanse med en landsmann. Men i motsetning til Jolies rollefigur i Beyond Borders er Tessa Quayle (Rachel Weisz) en lidenskapelig samfunnsstormer vi ikke nødvendigvis er ment å like. I hvert fall ikke i begynnelsen. Hennes "hvite dårlige samvittighet" er så kronisk at hun neglisjerer sin egen graviditet og mister barnet på et skittent sykehus i Kenya. For hva er vel dét, i forhold til de lidelsene afrikanske barn må gjennomleve?

Tessa kunne blitt en uutholdelig klisjé om ikke hun var innlemmet i en bedragersk fortellerstruktur, som forfatteren John le Carré etablerte tidlig i romanen, og som regissøren Fernando Mereilles utdyper på sin måte i filmatiseringen. I boken, som i filmen, er det Tessas ektemann Justin (Ralph Fiennes) som er hovedpersonen, og det er gjennom ham vi får utlevert alle bitene som utgjør puslespillet Tessa. Men i begynnelsen er han en passiv betrakter til hennes provoserende fremferd blant diplomater og bistandsarbeidere i Nairobi. Det er først når han tvinges til å undersøke omstendighetene rundt Tessas død at den stillferdige hobbygartneren får skitt på hendene og blir klar over sin egen og det britiske embetsverkets rolle.

Tessa blir drept når hun får ferten av at internasjonale farmasøytiske selskaper anvender afrikanerne med mangelsykdommer som prøvekaniner for nye produkter. Denne konspirasjonen, som noen vil "gå over lik" for å holde hemmelig, utgjør heldigvis ikke noe vesentlig spenningsmoment i filmen. Det etableres tidligere som en kjensgjerning i filmen enn i boken, og fraværet av noe tradisjonelt "thriller-klimaks" gjør det mulig for regissør Mereilles å fremheve andre elementer enn Le Carré.

Jeg tror vi skal være takknemlige for at det ble brasilianeren Mereilles som ble filmens regissør, og ikke briten Mike Newell, som forlot filmprosjektet for den siste Harry Potter-filmen. Mereilles har åpenbart ikke vært opptatt av hva mange opplever som et sentralt trekk ved Le Carrés forfatterskap, nemlig hans fortrolighet med og forakt for det britiske klassesystemet. Isteden lar Mereilles de afrikanske ansiktene og fargene få slippe enda mer til.

Tidlig i filmen etablerer Mereilles et dobbelt perspektiv, eller en ironisk retorikk, når han med dokumentariske grep avdekker kontrasten mellom livet til den internasjonale "kolonien" av diplomater og bistandsarbeidere, på ene siden, og afrikanerne, på den andre.  The Constant Gardener er riktignok en fortelling om et kjærlighetsforhold mellom to briter. Men det er først når Justin kommer i nærkontakt med afrikanerne at han begynner å kjenne den kvinnen han elsket. Jeg kan med gru forestille meg hvordan filmen ville blitt om den var laget under den "postkoloniale perioden" i britisk og amerikansk film på 1990-tallet – der britenes "stiff upper lips" og imperiets oppløsning var så stilistisk henrivende skildret at det fikk et nostalgisk skjær over seg. (Her begrenser det seg heldigvis bare til replikker som "we must go through the proper channels, chap").

Mereilles tilhører en vital generasjon filmskapere fra "den tredje verden" som har en helt annen orientering. Den visuelle stilen i The Constant Gardener minner om Mereilles forrige film, City of God, ved at også den antyder mer vold og nød enn vi faktisk ser. Men det håndholdte kamera i The Constant Gardener er mindre "flashy"; det uttrykker mer kornete og ekspressiv realisme og færre overraskende sjokk. Filmen har en dokumentarisk umiddelbarhet, man får inntrykk av at det er et pulserende Afrika i bakgrunnen som når som helst kan invadere hele billedflaten.

FARGERIK TYRANN

Det måtte jo skje før eller senere: Idi Amin, den bisarre diktatoren som styrte Uganda fra 1971 til 1979, er med The Last king of Scotland innlemmet i Hollywoodfilmens store galleri av fargerike tyranner. Hans liv og person var som skapt for det store lerretet. Den største utfordringen for regissøren Kevin MacDonald har etter eget sigende vært å unngå å skape et nytt "Mørkets hjerte" i fremstillingen av Afrika, og omgå de stereotypene kontinentet gjerne fremstilles med. Og det er ingen liten oppgave når man skal skildre et av Afrikas mest despotiske og blodige regimer i moderne tid.

MacDonald legger seg derfor laglig til for hugg når han filmatiserer nettopp en hvit hovedpersons opplevelser av et afrikansk land. Men den unge legen Nicholas fremstår ikke som den klassisk attraktive hvite eventyreren som søker spenning i det "ville" kontinentet. I likhet med mange av Joseph Conrads og Graham Greenes karakterer er Nicholas farlig fordi han mener det så altfor godt. Han ankommer Uganda med "redd verden"-komplekser og appetitt på livet, og blir ved en tilfeldighet Idi Amins livlege og en del av tyrannens entourage.

Store deler av filmen handler om den pakten med djevelen som Nicholas gradvis inngår, og hvordan hans naivitet får ham til å se bort fra overgrepene som følger i Amins kjølvann. Han er et produkt av det vesteuropeiske 1960-tall – og i tillegg skotte. Han har derfor nok av dårlig hvit samvittighet og antipatier overfor det britiske koloniveldet til å bli et lett bytte for diktatoren.

Whitaker fremstiller Idi Amin som en larger than life-karakter, som enkelte kritikere mener ikke harmonerer med den virkelige Amin. Hvordan Amin i virkeligheten var, får man et bedre inntrykk av i Barbet Schroeders klassiske dokumentar General Idi Amin Dada: Autoportrait. Der møter vi på en tyrann som behersket engelsk dårlig og snakket langsomt, selv om karismaen likevel ikke er til å ta feil av. Jeg synes ikke Whitakers rolletolkning avviker så dramatisk fra Schroeders dokumentarportrett, men han tar seg friheter og tilfører Amin en mer human side, selv om det ikke overskygger det faktum at han var en slakter.

Kevin MacDonald ville først ikke ha Whitaker i rollen som Amin fordi han virket for snill og sensitiv. Men nettopp Whitakers sensitivitet gjør dette portrettet enda mer overbevisende – og skremmende. Nicholas lar seg forføre av Amins dramatiske, uforutsigbare natur. Tyrannen kan være nysgjerrig og redd som et barn, for så å gjenvinne fatningen (Amin var visstnok analfabet). Når de møtes første gang blir vennskapet beseglet av to paradokser: Amins bil kolliderer med en okse og han forstuer armen. Nicholas blir tilkalt, men griper først Amins revolver for å avlive oksen. Alle forventer at Amin skal straffe ham, og diktatoren selv er rådvill. Men da han oppdager at Nicholas har på seg skotsk landslagsdrakt, er alt tilgitt. Amin var innrullert blant skotter i den britiske hæren, der han kjempet mot Mau Mau-opprøret i Kenya, og yndet å ta på seg sin skotske nasjonaldrakt og omtale seg som "the last king of Scotland".

Filmen er basert på en roman av Giles Foden, men den har MacDonald revet seg løs fra ved å bygge opp relasjonen mellom Nicholas og Amin nesten fra grunnen. Boken er, som filmen, en historie om et usannsynlig vennskap mellom en vestlig ung "hippie" og en afrikansk diktator, og MacDonald frarøver derfor ikke boken noen "autentisitet" ved å dikte videre på den. James MacAvoys fortolkning av Nicholas naivitet virker troverdig, det samme gjør det gradvise tapet av uskyld. Og han viser en fremragende timing i de komiske scenene; som når han får i oppdrag av Amin å representere ham under et møte med et vestlig selskap, bare for å finne ut at han må avgjøre hvilke arkitektonisk fremtoning det nye presidentpalasset skal ha.

Regissøren Kevin MacDonald er mest kjent som dokumentarfilmskaper. Først med Touching the Void tok han skrittet over i fiksjonen, men ikke uten å holde et ben plantet i tradisjonen han kom fra. I The Last King of Scotland tar han skrittet fullt ut inn i fiksjonen og den kvasibiografiske sjangeren, og han gjør det med bravur.

The Last King of Scotland kom på dvd 24. Mars.
The Constant Gardener slippes 7. April.

Dette er en redigert versjon av anmeldelser av de to filmene som har stått på trykk i Morgenbladet.