Paul Thomas Anderson var lenge den smale Hollywoodfilmens nye wunderkind, og hans etterlengtede oppfølger til Boogie Nights skulle på alle måter bære preg av denne statusen. Magnolia er en film som eksploderer i en idérikdom som ikke ser ut til å ha noen ende, fra prologen som tar pusten fra deg (se sekvensen lenger ned) til avslutningen som får deg til å gape av vantro. Anderson er som en guttunge som har fått fingrene i verdens største togsett, og vil teste alle mulighetene – samtidig. Det betyr ikke at Magnolia er et førerløst tog, men iblant så brister strukturen som bærer Andersons bredt anlagte historie gjennom de anonyme forstedene i San Fernando Valley i California.

Magnolia rommer ni hovedfigurer som ikke er knyttet sammen på annen måte enn gjennom felles livssituasjoner og Aimee Manns kledelige og emosjonelle musikk. På den måten minner filmen ikke så lite om Robert Altmans Short Cuts, som også knyttet ulike menneskeskjebner i California sammen på tilnærmelsesvis improvisert vis, i løpet av et skarve døgn. Men der Altmans stil er slentrende og betraktende, er Anderson nesten påtrengende og emosjonell, og bretter ut et tåredryppende rollegalleri av døende fedre som vil forsones med sine barn, sønner som vil forsones med fedrene, og andre som søker en eller annen form for forløsning. Når man tror at filmen har funnet én hovedkarakter, så klipper Anderson til en ny skjebne, enten det er Jason Robards kreftrammede gamle grinebiter, Tom Cruises overspente macho-klovn eller William Maceys nevrotiske eksbarnestjerne. Maceys rollefigur framstår, om mulig, som en enda mer ynkelig skikkelse enn den mislykkede bilselgeren i Coen-brødrenes Fargo, mens Tom Cruise her gir oss sin mest fryktinngytende usympatiske – og derfor mest interessante – rollefigur noensinne.

Når så Anderson forsøker å få de ulike historiene inn på samme spor mot slutten, lykkes han delvis med det, blant annet ved å integrere Manns musikk på ofte overraskende og originale måter. Som når filmen vel over to timer inn i historien er sprekkferdig av vemod og anger, og Anderson lar karakterene hver for seg bryte ut i sang, til Manns følelsesladete «Wise Up», som i likhet med kameras panorering bringer oss ut av den klaustrofobiske atmosfæren.

I stedet for å kapitulere overfor filmens innfløkte storylines, slik mang en filmskaper før ham har gjort, og erkjenne at de ulike skjebnene bare kan knyttes sammen ved at de ikke hører sammen, høyner Anderson innsatsen med et nesten dumdristige grep: Nærmest som en erstatning for en forløsning på noe menneskelig plan, lar han rollegalleriet bli oversvømmet av et regnskyll med frosker. Det er bibelske dimensjoner over dette ”syndefallet”, som i likhet med jordskjelvet i Short Cuts mirakuløst fører rollefigurene sammen.

”A wonderful mess”, kalte filmkritiker Jonathan Rosenbaum filmen, og jeg kan bare gi min tilslutning. Magnolia er en film jeg ikke kan la være å beundre for dens ungdommelige dristighet, ja, for selve omfanget av det talentet som vises fram. Jeg skrev da filmen hadde premiere at om Anderson er mindre krass i sine grenseoverskridelser neste gang, så bør han ha mesterverket innen rekkevidde. Det skulle ta ham to filmer til, før han skjøt gullfuglen med There will be blood.

Blu-ray-versjonen av Magnolia gjengir Robert Elswitt utsøkte filmfoto uten lyter. Litt skuffende er det at New Line ikke har spandert på denne jubileumsutgaven (det er  drøyt 10 år siden filmen kom)  noe nytt ekstramateriale. Men materialet fra dvd-utgivelsen følger i det minste med, blant annet  den fascinerende ”Magnolia Video Diary”, der vi får følge Anderson gjennom sentrale faser av filmen.

Se den mye omtalte "tilfeldighetenes monolog" i åpningsminuttene:

Dette er en redigert versjon av en omtale som har stått i Morgenbladet.