Jeg har sjelden latt meg til de grader lure av åpningsminuttene i noen film som da jeg så Alfonso Cuaróns Og mora di også. Åpningsscenen fremstod som en fattigmannsversjon av den utbrukte knullescenen i begynnelsen av Betty Blue, uten sistnevntes reklamefoto og smak av fransk sommer. Særlig de to hovedpersonenes verbale machismo virket unødvendig overdrevent i begynnelsen.

Men gradvis fant filmen en egen tone og rytme, og ungguttenes sjargong fremstod etter hvert som en organisk del av en sjeldent vellykket utforsking av macho (meksikanske) æreskodekser og gryende ungdommelig seksualitet.

Det er sannsynligvis derfor denne filmen ble misforstått og undervurdert: Den tar utgangspunkt i en svært kommersiell og klisjefylt genre – en oppvekstfilm, i form av en road movie der to tenåringer får napp hos en eldre kvinne – for så å vende denne genren opp-ned. Men disse vendingene er ikke åpenbare.

I amerikanske Variety gikk en anmelder krast ut mot filmen som han omtalte som «sex-fiksert og underutviklet». Han hevdet også at filmens ene tema – unggutter som blir «innviet» av eldre kvinner – hører mer hjemme i en fotonovelle i Penthouse. Han var ikke den eneste blant anmelderne som begikk den kardinalfeilen å forveksle den ensporede sex-fikseringen til de to 18-åringene med regissørens intensjoner. Men for denne anmelder er det åpenbart at Cuaron med sine regigrep får oss til å betrakte rollefigurene med distanse, og ikke minst: Han får rollefigurene etter hvert til å se seg selv på avstand.

Det er som nevnt ikke i den ytre handlingen at Og mora di også viser seg original: Vi møter de to partyløvene Tenoch (Diego Luna) og Julio (Gael Garcia Bernal) som driver ørkesløst rundt i den meksikanske overklassens ytterkanter, på jakt etter en tjall og i beste fall et knull. Når kjærestene deres drar på sommerferie til Italia, tar de med seg den voksne spanske kvinnen Luisa (Maribel Verdú) på en biltur gjennom Mexico, med kurs mot en mytisk strand de selv har diktet opp. Men turen skal vise seg å få større konsekvenser enn de hadde forestilt seg – og på den måten blir også denne filmen en ganske forslitt historie om «den sommeren da alt forandret seg».

At filmen bare skulle være et uttrykk for tenåringsgutters våte drømmer er vanskelig å forstå, siden mesteparten av den nakenheten vi eksponeres for, er av mannlig art. Helt fra begynnelsen, når de to guttene gir sine kjærester et siste knull før avreise, og frem til elskovsscenene med Luisa, så er det bakenden på disse guttene vi ser, ofte fra svært lite macho og tiltalende kameravinkler.

Det er jo nettopp ironien i kontrasten mellom hva Tenoch og Julio sier og hva de gjør, som gir filmen brodd og humor. De to guttene lanserer innledningsvis sine macho æreskodekser for Luisa, blant annet at de kan ligge med hvem de vil, bare ikke hverandres kjærester, osv. Det som gjør trekanten med Luisa original, er at hun fillerister disse æreskodeksene og tar de to guttene med på en utforsking av egen seksualitet som rokker ved deres maskuline selvfølelse.

Regissør Cuarón har selv sagt at filmen handler om to tenåringsgutter som er på vei mot en voksen identitet, men også om en nasjon som er i ferd med å riste av seg hva regissøren anser for å være umodne trekk. Det er åpenbart de kommenterende kamerakjøringene som beveger seg utenfor guttenes bevissthet som betoner denne siste holdningen. Og den diskret måten Cuarón gjør dette på vitner om at han selv besitter en sjelden modenhet som regissør.

Enten vi befinner oss på landeveien, i bil, eller i overklassesettingen i Mexico City, lar Cuarón oss aldri unnslippe de beske ironier som avdekkes i samfunn med så store klasseskiller som det meksikanske. Som når han lar oss følge Tenochs hushjelp helt fra kjøkkenet, på vei opp flere etasjer, for å gi ham en sandwich; eller senere når han lar kamera panorere fra et påkostet bryllup og ut til parkeringsplassen der en hærskare med sjåfører får servert mat.
Disse kameraføringene oppleves likevel ikke som påtrengende sosiale kommentarer, men er en organisk del av den løse mosaikken som Cuarón har satt sammen for oss (handlingen er lagt til samme sommeren som det regjerende og delvis korrupte sosialistpartiet mistet makten for første gang på 71 år).

Cuarón viser en frihet i sin omgang med både formspråk og tema som er stimulerende. I likhet med Tenoch og Julio tar han det han liker best fra amerikansk populærkultur og innlemmer det i sitt uttrykk. Akkurat som de to guttene har sitt eget spesielle slyngelspråk på lokal meksikansk dialekt (såkalt chilango), har Cuarón her utviklet sitt eget filmidiom med lokale særtrekk, der han helt uanstrengt veksler mellom amerikansk og meksikansk populærkultur. Cuarón har her utført noe av et mesterstykke: Han framviser en filmatisk sensitivitet som på en effektfull og tankevekkende måte sammenfaller med de sosiale og politiske endringer Mexico har gjennomgått.

Se trailer:

Dette er en redigert versjon av en anmeldelse som sto på trykk i Morgenbladet.