Jacques Audiards Profeten ankommer norske kinoer på en bølge av kritikerros og priser. I Cannes ble den tildelt juryprisen, og Tahar Rahim fikk helt fortjent den europeiske filmprisen som beste skuespiller. Audiard er ikke et regissørnavn som har fått mye oppmerksomhet i Norge, men flere av filmene er vist her. Noen vil muligens huske hans djerve nyansering av hvordan krigshelter skapes og iscenesettes i En diskret helt, som vant manusprisen i Cannes i 1996. Senere har han gjort stor suksess med den franske versjonen av The beat that my heart skipped. I Profeten møter vi på enda en identitet i fri flyt. I likhet med hovedrollen i En diskret helt er hovedpersonen Malik et moralsk vakuum som omstendighetene kan herje med, og det er en rekke tilfeldigheter som forvandler ham fra en ribbet 19-åring til en slags mafiasjef. Malik overlever i fengsel ved å underkaste seg en korsikansk mafialeder som også sitter inne, og gradvis bygger han seg en identitet som overlevelseskunstner. Med en enestående evne til å tilpasse seg omgivelsene bruker han det han lærer i fengsel til sin fordel når han slipper ut. Her har Audiard tøyd det tradisjonelle fengselsdramaet i en eksistensiell, ja, iblant både filosofisk og poetisk retning, og resultatet likner ingen annen film du har sett. Her ingen forsøk på å forklare hvorfor noen blir kriminelle, vi får heller ingen dokumentarisk innføring av hvordan fengselslivet arter seg ”i virkeligheten”. Maliks historie er fantastisk og unik, ifølge Audiard.

–  Jeg ville skape en sympatisk rollefigur som også er i stand til å ta livet av andre mennesker. Det som fascinerte meg var jomfrueligheten ved rollefiguren; han er på mange måter naiv, og må bygge opp sin identitet og historie fra grunnen. Han har ikke noe hjem, men i løpet av filmen får han både en historie og et hjem. Det er litt som den Bob Dylan-sangen, ”jeg har sangen i meg før jeg lager den”. Malik har det i seg når historien begynner, men han må gjennom denne prosessen først.

Audiard har ikke ønsket å avdekke hvordan vi behandler våre fanger, men isteden vise hvordan et fengsel kan være en metafor for et samfunn.

– Det er en analogi mellom samfunnet utenfor og innenfor fengselsmurene når vår hovedperson anvender det han lærer innenfor når han møter verden utenfor. Men jeg mener ikke at dette bakteppet fra fengselslivet representerer sannheten. Dette er ingen film om fengselsvesenet. Jeg ville lage en sjangerfilm med skuespillere jeg ikke kjente fra før, med mektige bilder, nesten som i en western. Som The man who shot Liberty Valence, men uten John Wayne.

 INGEN SOSIOLOGISK STUDIE
Audiard har fått mye skryt i Frankrike for den troverdigheten de korsikanske og arabiske miljøene i fengselet framstilles med. Men hvorfor han valgte nettopp den korsikanske mafiaen som miljøet hovedpersonen underkastes i filmen, er tilfeldig, mener regissøren selv. Den korsikanske mafiaen var alliert med vestmaktene under krigen, og skulle senere dra veksler på dette samarbeidet. Det har alltid eksistert en korsikansk mafia i Frankrike, forteller han, og konflikter med arabisk mafia har forekommet. Når så en korsikansk mafialeder gjør en arabisk ungutt til sin håndtlanger i fengsel, oppstår en interessant dramatisk konflikt.

– Jeg ville ikke foreta en kulturell eller sosiologisk analyse. Vi skildrer et mafiamiljø som beveger seg i grupper innenfor murene. De kunne vært serbere eller baskere. Det viktigste var å skape en tett enhet som var vanskelig å komme inn i. Det var viktig for meg å gjenskape et miljø i fengselet som består av mange ulike språk og kulturer – de skulle være selvforsynte, litt ”mysiske” enheter. Jeg likte tanken på å lage en film med ulike språk og ulike nivåer når det gjaldt bruken av språkene. Jeg likte det fra et musikalsk ståsted.

– Jeg har også vært opptatt av de endringene som hele tiden inntreffer i en slik struktur som et fengsel er, og det faktum at de ytre rammene forblir uforandret og statiske. Det dukker hele tiden opp nye innsatte, med nye språk og kulturer og en annen måte å gjøre ting på. Vi møter ”en profet” som innevarsler en ny type kriminalitet, han skaper en ny kriminell prototype.

Det fengselsdramaet vi kjenner fra amerikanske tv-serier som Prison Break og Hollywoodfilmen, er full av klisjeer og konvensjoner. Audiard ville med filmen løsrive seg fra disse klisjeene, og sto overfor hva han beskriver som to barrierer:

– Om du vil lage en film fra et fengselsmiljø i Frankrike, slik vi gjorde, så blir du stilt overfor to hindringer: På ene siden kravet om det dokumentariske, som berører samfunnsmessige forhold, og som vi overhode ikke var ikke interessert i. Den andre barrieren var det bildet som er skapt av fengselslivet gjennom amerikanske tv-seriers arketyper og stereotyper. Disse typene er ikke nødvendigvis relevante for vår virkelighet. Så vi ønsket å bryte med disse forestillingene. Vi kunne ikke gjøre opptakene innenfor et av de store fengslene som anvendes i dag, og måtte bygge et helt sett fra grunnen. Det gjorde oss i stand til å betrakte filmen retrospektivt, vi kunne se fengselslivet vokse fram av dette nye settet. Det var ikke et studio der vi kunne flytte på tak og vegger. Nei, vi bygde praktisk talt et nytt fengsel. Det ble som å gå inn i et fengsel hver dag når vi kom på jobb.

GANGSTERES DRØMMELIV
Tahar Rahim har beskrevet samarbeidet med Audiard som en kontinuerlig oppdagelsesferd, der man som skuespiller får seg en overraskelse hver dag. Han skulle ikke vite for mye når han spilte en scene, og der ligger noe av hemmeligheten, mener han selv. Audiard kan fortelle at heller ikke første møtet med Rahim skjedde på noen konvensjonell måte.

– Jeg har en venn som regisserte en tv-serie. Da de skjøt en episode utenfor Paris, stakk jeg en dag innom. På vei tilbake til byen satt jeg sammen med noen av skuespillerne i baksetet av en bil. Det høres kanskje bisart ut, men da jeg så Tahar første gangen der i baksetet var jeg sikker på at vi ville komme til å jobbe sammen. Jeg hadde ikke sett ham spille før, jeg visste ikke noe om ham, men jeg var sikker i min sak, sier regissøren mystisk.

Profeten er hardtslående og usminket, men den rommer samtidig noen drømmeaktige, poetiske elementer. Og iblant hjemsøkes Malik av en mann han en gang drepte. For Audiard handler det om å bryte realismen for tilføre hovedrollen en menneskelighet.

– Alle de drømmeaktige elementene viser oss at Malik har et indre liv, det foregår noe på undersiden av de daglige rutinene. Jeg ville skildre Malik som en slags helt, men ikke som en Scarface, ikke som en psykopat som bare vokser fordi han dreper. Det som gjør ham til en helt er at han har en samvittighet, og han sliter med den mens han sitter inne. Det er derfor spøkelset hjemsøker ham. Hva vil skje med meg, spør han, og svaret må dekodes.

Audiards forrige film var noe så uvanlig som fransk remake av en amerikansk film. Han representerer på mange måter generasjonen som kom etter sekstitallsgenerasjonen – i skyggen av den franske nybølgen. Men at han av den grunn skal være mer influert av amerikansk film, slik mange franske kritikere hevder, vil han ikke uten videre være med på.

– Film er ikke en fastsatt størrelse. Den er i konstant utvikling, og vi som lager den må hele tiden revurdere vårt syn på den og hvordan vi jobber. Jeg vet ikke om jeg tilhører noen bevegelse eller en bestemt type retning innen filmskaping. Men én ting er sikkert, og det er at jeg tilhører generasjonen av filmelskere som ble influert av søttitallsfilmen. Det omfatter hele verdensfilmen, fra den tyske til den brasilianske. Bortsett fra det, vet ikke hvor jeg hører hjemme.