Dette vil sikkert glede Krf-leder Dagfinn Høybråten som for noen år siden som Helseminister erklærte krig mot filmens bruk av sigaretter. Det røykes langt mer i norsk og utenlandsk film enn det som er kunstnerisk begrunnet, hevdet han, og varslet en storstilt kampanje som skulle gå på norske kinoer.

Men som nyere statistikk viser er det lenge siden sigaretter på film ble forbundet med glamour. Det røykes fortsatt på film, men den epoken da en sigarett ikke bare var en sigarett, er filmhistorie. For den gangen var det nettopp korsfarere som Glantz og Høybråten og deres jakt på nakenhet på film som tvang filmskapere til å ty til fantasien – og la sigaretten få en betydning den kanskje ellers ikke ville fått.

Vi har sett hundrevis av slike scener: En ensom kvinne krysser en gate, eller snur seg i en bar, og ber nærmeste mann om fyr. Suggestive blikk utveksles når sigaretten tennes, eller enda bedre: Idet hun tar et nytende drag av en sigarett hun har bommet og han allerede har tatt et dypt drag av. Samspillet mellom Humphrey Bogart og Lauren Bacall i The Big Sleep er utenkelig uten slike «røyepauser».

I det hele tatt er klassisk Hollywoodfilm fra 1940-tallet omhyllet av en svært visuell sigarettrøyk som forsterker svart-hvitt-filmens samspill mellom lys og skygge. Særlig innen subsjangeren film noir er denne lysfiltreringen en organisk del av selve uttrykket. Sigarettringene kunne ha en like mystisk aura som de disige neonskiltene eller lysspillet fra nedtrukne persienner som sjangeren var så kjent for.

Var det noensinne en privatdetektiv i disse filmene som ikke kjederøkte? I dag tolker vi det som et uttrykk for at detektiven levde farlig, men den gangen var det fremfor alt et symbol på eleganse og modernitet.

Det er ikke bare Bogart som er uløselig knyttet til sigaretten. Både Robert Mitchum og Steve McQueen (som i likhet med Bogart døde av lungekreft) suttet alltid på en sigarett i sine filmer. Dean Martin lot det gå sport i å ha en sigarett i hånden under sine TV-show og opptredener med «the rat pack». I John Cassavettes filmer på 1960-tallet ble Gena Rowlands rastløshet understreket av de vanvittig mange sigarettene hun tente. Det trodde filmkritikerne lenge. Men så viste det seg at både hun og ektemake Cassavettes var så avhengig av røyken at de fikk abstinenser under for lange tagninger (og, jo da, sistnevnte døde også av lungekreft).

I moderne tid har sigaretten i amerikansk film fått en utpreget skurkerolle. Men skurker kan som kjent virke forførende. Det er ikke tilfeldig at Mel Gibsons rollefigur i Dødelig Våpen-filmene er storrøyker. Han er uforutsigbar og lever farlig. Det samme gjør Bruce Willis slitne purk i Die Hard-filmene.

I europisk og særlig fransk film betyr ikke nødvendigvis en sigarett noe som helst. Bortsett fra når røykende europeere reiser til det røykfrie USA. Eller når Jean Paul Belmondo i Jean Luc Godards Til siste åndedrag ser seg i speilet og forsøker å gjenta Bogarts elegante turnering av sigaretten i munnviken. Men det er en hommage til amerikansk filmkultur, ikke tobakksindustrien, som forteller oss at uten sigaretten er amerikansk film noir helt umulig å forestille seg.

I filmer fra Balkan-området er sigaretten «usynlig», nettopp fordi den er like selvsagt som den luften rollefigurene puster inn. Dagfinn Høybråten ville nok blitt rystet av et besøk på filmfestival i Beograd eller Ankara, der folk røyker minst like mye inni kinosalen som på lerretet.

Sigaretten var paradoksalt nok fraværende i The Insider – den eneste filmen som er blitt laget om tobakksindustriens mørke hemmeligheter. Regissøren Michael Mann maktet det paradoksale å lage filmen uten å vise en eneste inhalering. Hadde hovedpersonen, en forsker som «fikset» rapporter for tobakksselskapene, selv røykt sigaretter, ville han blitt en annen og kanskje enda mer interessant heltetype.

I norsk film er røyking ikke overraskende forbundet med kos. Som når Bengt Calmeyer tar frem snadda i Bent Hamers film Salmer fra kjøkkenet. Men ellers er sigaretten lite brukt. Kristoffer Joner hevdet en gang overfor Dagbladet at han var så hektet på røyk at han ikke en gang kunne se en hel film på kino uten å ta røykepause. Så kanskje var det regissør Pål Sletaunes lovnad om flere røykepauser som framprovoserte den nervøse intensiteten i Joners spill i Naboer?