Gilliams magiske speil

– Jeg møtte Heath hver dag i klipperommet, for meg er han fortsatt levende, forteller Terry Gilliam om The Imaginarium of dr Parnassus. Her forteller han om  Ledger, Tom Waits og hvorfor han ville henge Tony Blair.
 

The Imaginarium of dr Parnassus er mest kjent som Heath Ledgers siste film før han døde.  Den er mindre kjent som filmen som mirakuløst gjenoppstod. Da Ledger forsvant steppet en rekke profilerte kolleger inn for å erstatte ham i avgjørende scener (Jude Law, Jonny Depp og Colin Farrell). Rammen rundt handlingen er en teater- og gjøglertrupp som reiser rundt i vår tids Storbritannia og opptrer for småpenger. Men bak gjøglerfasaden skjuler det seg noe mer dystert, i form av en pakt som truppens leder, Doctor Parnassus (Christopher Plummer), har inngått med djevelen. I bytte for egen udødelighet, har han skjenket djevelen (Tom Waits)  sin egen datter (Lily Cole), og vi nærmer oss dagen da handelen skal sluttføres. Ledger dukker opp hver gang filmen utspiller seg i London, mens hans kolleger tar hver sin tørn inn gjennom speilet til Parnassus fantasiverden. For Terry Gilliam ble dette en løsning han i dag står hundre prosent inne for, og som han virker svært stolt av. Men den dagen under innspillingen da meldingen om Ledgers død kom, var han overbevist om at filmen også var død.

– Det første jeg gjorde var å stanse produksjonen. Jeg kunne ikke se at det var mulig å avslutte filmen uten Heath. Vi befant oss midtveis i produksjonen, Heath hadde unnagjort halvparten av sine scener. Heldigvis hadde jeg smarte folk rundt meg som insisterte på at jeg ikke kunne være en så lat jævel, men at jeg måtte finne en måte å sluttføre filmen på – ikke minst for Heath sin skyld. Vi diskuterte en stund om det var mulig å erstatte han med bare én skuespiller, men det var umulig. Jeg mener det ville vært respektløst, det ville ikke fungert i det hele tatt.

– Men vi hadde det magiske speilet i filmen som Heath skulle gjennom tre ganger. Så jeg tenkte: Ok, vi satser på tre nye skuespillere! Det er mye mer overraskende og originalt. Jeg ringte en rekke venner, deriblant Johnny Depp som ble med umiddelbart. Men det var viktig for meg å ringe venner som faktisk var venner av Heath, slik at det hele ble gjort med den rette innstillingen. Så vi endte opp med Colin, Jude og Johnny som tok hver sin tørn. Det utrolige er at hele staben og casten var fast bestemt på å fullføre filmen, vi jobbet hardt og målrettet og halte det i land. Det var de medvirkendes kjærlighet til Heath som var drivkraften.

 

IRONISKE ETTERSPILL
I den første scenen Ledger dukker opp, ser vi ham henge livløs fra et rep under en bro. Det kunne blitt et smakløst etterspill i forhold til Ledgers død, men Gilliam er overbevist om at Ledger ville ledd godt av det hele. For skuespilleren hadde en monty pytonsk humor og scenen henspiller på noe helt annet.

– Heath kunne være utrolig morsom. Han fikk ikke så mange roller der han fikk utløp for denne kvaliteten. Det var en fin erfaring å se hvordan han jobbet med sin komiske timing – som var plettfri. Denne første scenen der han henger fra brua, er en ”hommage” til Roberto Calvi, denne bankieren fra Vatikanstaten som ble funnet hengende fra nettopp den broen. Rollen som Tony var opprinnelig basert på Tony Blair, en person jeg er så glad i at jeg mente han kunne passe til å bli hengt fra en bro (latter). Det er mange ironier i denne filmen, og det har oppstått flere etter Heaths død.

Enkelte av ironiene hadde noen av skuespillerne problemer med å svelge i begynnelsen.

– All dialogen er beholdt. Som i scenen med Johnny og Louis Vuitton-damen der de snakker om evig ungdom. Og i scenen ved klosteret der Chris Plummer snakker om romantiske fortellinger og uforutsette dødsfall. Han ønsket ikke å si den replikken, for dette var like etter Heaths død. Men jeg sa: Dette er filmen Heath ønsker å se, og det er filmen vi skal lage.

IMPROVISASJON OG STORYTELLING
Gilliam forteller at han vanligvis ikke åpner for mye improvisasjon med skuespillerne under opptak. Men Ledger var så briljant at han snart fikk med seg resten av casten til å improvisere mer.

– Alle fikk så mye energi av å jobbe med ham. Det var nesten utmattende, for energien var så total. Men det fikk alle de andre rollene til å vokse. Han kom med nye ideer hvert eneste minutt, og det var en nytelse å se denne rollefiguren blomstre, å se hvordan det som var skrevet i manus ble enda mer fantastisk av improvisasjonen. Da han forlot settet ble det et tomrom som måtte fylles. Men alle ga sitt ytterste for å fylle det på en kreativ måte.

I filmens bakgrunnshistorie ble Dr Parnassus straffet av djevelen fordi han ikke kunne la være å fortelle historier som motvirker ondskap. Her har Gilliam stått overfor en tilsvarende utfordring, når han gir et nesten dødsdømt filmprosjekt fornyede filmatiske vinger. På mange måter er filmen en oppsummering av Gilliams tidligere filmer – fra Brazil til Baron von Münchausen. Men Gilliam understreker at han ikke har ønsket å idealisere det å være en storyteller.

– Å fortelle en historie har dessverre blitt veldig likt journalistikken. Så det er ikke så åpenbart at storytelling bare er av det gode. Vi lever i en tid der store fete løgner fortelles daglig og får leve i beste velgående. Jeg har nok ikke et så avklart forhold til det som kanskje filmen gir inntrykk av. Men jeg har et nært forhold til det å fortelle historier, og ser det som vitalt å kunne omskape verden gjennom å fortelle. Det vil si å anvende vår fantasi til å utvide det verdensbildet vi mennesker til en hver tid besitter.

– Jeg ønsket denne gangen å suge noe fra eget bryst, jeg ville ikke bare adaptere bøkene jeg elsker. Så jeg fikk med meg Charles McKeown, som jeg skrev Baron von Münchausen og deler av Brazil sammen med. Jeg ønsket at filmen skulle være et slags kompendium av alle de tingene jeg er interessert i. Så vi gikk gjennom alle skissene i skrivebordsskuffene mine og fant gamle ideer vi ikke hadde benyttet før. Gradvis vokste det fram en historie. Det første bildet var av denne vogna som ble dratt gjennom en moderne storby av noe så tidløst som hester. Det var begynnelsen. Jeg har alltid elsket teater, så vi lot de omreisende være en omreisende teatertrupp på denne vogna. Så flettet vi inn det avgjørende spørsmålet om de valgene som er tatt innen vi møter de sentrale rollefigurene. Vi lever i en tid med altfor mange valgmuligheter – hvilke frokostblandinger og dopapir vi skal ha, osv. Så vi kokte det ned til et spørsmål om det onde versus det gode (latter).

 

PLUMMER OG WAITS – A LOVE STORY
Dr Parnassus fantasiverden innenfor det magiske speilet er dataanimert, noe som stilte skuespillerne overfor store utfordringer. Gilliam forteller at han sjelden presenterer skuespillerne for storyboards eller andre former for pre-visualisering. Men det ble helt nødvendig med noe skuespillerne kunne støtte seg på når de skulle spille i løse lufta foran en greenscreen.

– Denne måten å spille på, ved ikke å ha noe å spille mot, er selvsagt krevende. Vi forsøkte å bygge opp deler av filmsettene, slik at det var noe der for skuespillerne å se og ta på. Noe de kunne falle over, slik at de kunne føle noe konkret (latter). Lily Cole havnet ofte i det tomme luftrommet, hengende på vaiere, og hun visste jo ikke hvordan det ville komme til å se ut.

Ledgers død har åpenbart overskygget de andre skuespillernes innsats i filmen. Men Gilliam kan ikke få rost Christopher Plummer og Tom Waits nok i deres roller som henholdsvis Dr Parnassus og djevelen. De utgjør filmens dynamiske dialektikk og egentlige kjærlighetshistorie, antyder han spøkefullt.

– De representerer den evige kampen mellom det gode og det onde, de to størrelsene som trenger hverandre, som er ingenting uten hverandre. Chris Plummer og Tom Waits viste seg som store improvisatører og oppmuntret hverandre hele tiden. De kommer fra hver sin ende av det kreative spekteret, men traff hverandre på midten på en måte det gnistret av. Jeg hadde jobbet med Chris på 12 Monkeys, der vi hadde en fin kjemi. Og da jeg så ham i Malicks film The New World syntes jeg han var fabelaktig. Jeg bestemte meg raskt for at jeg ville ha ham med. Det vidunderlige er at han ikke hører på meg når jeg begynner å instruere ham (latter). Han vet hva han vil. Det jeg elsker ved hans rollefigur er alle forbindelsene: Chris og Tom Waits, Chris og Lily Cole, Chris og Verne Troyer – vi lot ham gjennomgå alle disse merkelige relasjonene. Det er på mange måter hans film, han er senteret i filmen. Når vi prøvefilmet første scenen der han kommer ut av et skap, står det i manus: ”Og Parnassus gjør sin entré”. Nei, jeg tror ikke det, sa Chris, det vil være bedre om han bare blir stående. Jeg slåss ikke med en stor skuespiller, så han fikk viljen sin. Skuespillere, særlig de med erfaring fra teatret, kjenner sine inn- og utganger, det kan du være trygg på.

 

MØTTE LEDGER I KLIPPEROMMET
Tom Waits fikk rollen på karakteristisk uortodoks vis.

 

– En hollandsk venn og animasjonsfilmkunstner spurte om jeg kjente Tom Waits, for han ville bruke stemmen hans i en film han lagde. Så jeg spurte Tom på vegne av min venn, men Tom svarte nei og spurte isteden om jeg hadde et oppdrag til ham i en av mine filmer. Vi var akkurat iferd med å avslutte manuset til Dr Parnassus, så jeg svarte: Jo, jeg har en rolle til deg, du kan spille djevelen. Og han takket ja umiddelbart uten å lese rollen. Jeg kunne ikke bedt om en bedre djevel enn den Tom spiller: han er mørk, vidunderlig og poetisk. For meg er Tom Den store amerikanske poeten.

 

Da Ledger døde og filmproduksjonen en stund var stanset, reiste Gilliam til Los Angeles der han tilbragte en dag sammen med den avdøde skuespillerens familie. 

– Vi gråt sammen, men vi lo, også.  Og vi innså at filmen ville bli en positiv markering og feiring av Heath. Jeg forklarte ikke nøyaktig hva som var min plan med filmen, men de visste at Johnny, Judd og Colin skulle være med og var oppløftet over det. De var veldig støttende. 

-Det viktigste for meg har vært å få innsatsen til Heath til å fungere der oppe på lerretet. Og jeg tror familien vil sette pris på filmen. Jeg har vært heldig: Heath døde for over et år siden, men jeg har møtt ham hver dag i klipperommet. For meg er han fortsatt i høyeste grad levende.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Gilliams magiske speil

– Jeg møtte Heath hver dag i klipperommet, for meg er han fortsatt levende, forteller Terry Gilliam om The Imaginarium of dr Parnassus. Her forteller han om  Ledger, Tom Waits og hvorfor han ville henge Tony Blair.
 

The Imaginarium of dr Parnassus er mest kjent som Heath Ledgers siste film før han døde.  Den er mindre kjent som filmen som mirakuløst gjenoppstod. Da Ledger forsvant steppet en rekke profilerte kolleger inn for å erstatte ham i avgjørende scener (Jude Law, Jonny Depp og Colin Farrell). Rammen rundt handlingen er en teater- og gjøglertrupp som reiser rundt i vår tids Storbritannia og opptrer for småpenger. Men bak gjøglerfasaden skjuler det seg noe mer dystert, i form av en pakt som truppens leder, Doctor Parnassus (Christopher Plummer), har inngått med djevelen. I bytte for egen udødelighet, har han skjenket djevelen (Tom Waits)  sin egen datter (Lily Cole), og vi nærmer oss dagen da handelen skal sluttføres. Ledger dukker opp hver gang filmen utspiller seg i London, mens hans kolleger tar hver sin tørn inn gjennom speilet til Parnassus fantasiverden. For Terry Gilliam ble dette en løsning han i dag står hundre prosent inne for, og som han virker svært stolt av. Men den dagen under innspillingen da meldingen om Ledgers død kom, var han overbevist om at filmen også var død.

– Det første jeg gjorde var å stanse produksjonen. Jeg kunne ikke se at det var mulig å avslutte filmen uten Heath. Vi befant oss midtveis i produksjonen, Heath hadde unnagjort halvparten av sine scener. Heldigvis hadde jeg smarte folk rundt meg som insisterte på at jeg ikke kunne være en så lat jævel, men at jeg måtte finne en måte å sluttføre filmen på – ikke minst for Heath sin skyld. Vi diskuterte en stund om det var mulig å erstatte han med bare én skuespiller, men det var umulig. Jeg mener det ville vært respektløst, det ville ikke fungert i det hele tatt.

– Men vi hadde det magiske speilet i filmen som Heath skulle gjennom tre ganger. Så jeg tenkte: Ok, vi satser på tre nye skuespillere! Det er mye mer overraskende og originalt. Jeg ringte en rekke venner, deriblant Johnny Depp som ble med umiddelbart. Men det var viktig for meg å ringe venner som faktisk var venner av Heath, slik at det hele ble gjort med den rette innstillingen. Så vi endte opp med Colin, Jude og Johnny som tok hver sin tørn. Det utrolige er at hele staben og casten var fast bestemt på å fullføre filmen, vi jobbet hardt og målrettet og halte det i land. Det var de medvirkendes kjærlighet til Heath som var drivkraften.

 

IRONISKE ETTERSPILL
I den første scenen Ledger dukker opp, ser vi ham henge livløs fra et rep under en bro. Det kunne blitt et smakløst etterspill i forhold til Ledgers død, men Gilliam er overbevist om at Ledger ville ledd godt av det hele. For skuespilleren hadde en monty pytonsk humor og scenen henspiller på noe helt annet.

– Heath kunne være utrolig morsom. Han fikk ikke så mange roller der han fikk utløp for denne kvaliteten. Det var en fin erfaring å se hvordan han jobbet med sin komiske timing – som var plettfri. Denne første scenen der han henger fra brua, er en ”hommage” til Roberto Calvi, denne bankieren fra Vatikanstaten som ble funnet hengende fra nettopp den broen. Rollen som Tony var opprinnelig basert på Tony Blair, en person jeg er så glad i at jeg mente han kunne passe til å bli hengt fra en bro (latter). Det er mange ironier i denne filmen, og det har oppstått flere etter Heaths død.

Enkelte av ironiene hadde noen av skuespillerne problemer med å svelge i begynnelsen.

– All dialogen er beholdt. Som i scenen med Johnny og Louis Vuitton-damen der de snakker om evig ungdom. Og i scenen ved klosteret der Chris Plummer snakker om romantiske fortellinger og uforutsette dødsfall. Han ønsket ikke å si den replikken, for dette var like etter Heaths død. Men jeg sa: Dette er filmen Heath ønsker å se, og det er filmen vi skal lage.

IMPROVISASJON OG STORYTELLING
Gilliam forteller at han vanligvis ikke åpner for mye improvisasjon med skuespillerne under opptak. Men Ledger var så briljant at han snart fikk med seg resten av casten til å improvisere mer.

– Alle fikk så mye energi av å jobbe med ham. Det var nesten utmattende, for energien var så total. Men det fikk alle de andre rollene til å vokse. Han kom med nye ideer hvert eneste minutt, og det var en nytelse å se denne rollefiguren blomstre, å se hvordan det som var skrevet i manus ble enda mer fantastisk av improvisasjonen. Da han forlot settet ble det et tomrom som måtte fylles. Men alle ga sitt ytterste for å fylle det på en kreativ måte.

I filmens bakgrunnshistorie ble Dr Parnassus straffet av djevelen fordi han ikke kunne la være å fortelle historier som motvirker ondskap. Her har Gilliam stått overfor en tilsvarende utfordring, når han gir et nesten dødsdømt filmprosjekt fornyede filmatiske vinger. På mange måter er filmen en oppsummering av Gilliams tidligere filmer – fra Brazil til Baron von Münchausen. Men Gilliam understreker at han ikke har ønsket å idealisere det å være en storyteller.

– Å fortelle en historie har dessverre blitt veldig likt journalistikken. Så det er ikke så åpenbart at storytelling bare er av det gode. Vi lever i en tid der store fete løgner fortelles daglig og får leve i beste velgående. Jeg har nok ikke et så avklart forhold til det som kanskje filmen gir inntrykk av. Men jeg har et nært forhold til det å fortelle historier, og ser det som vitalt å kunne omskape verden gjennom å fortelle. Det vil si å anvende vår fantasi til å utvide det verdensbildet vi mennesker til en hver tid besitter.

– Jeg ønsket denne gangen å suge noe fra eget bryst, jeg ville ikke bare adaptere bøkene jeg elsker. Så jeg fikk med meg Charles McKeown, som jeg skrev Baron von Münchausen og deler av Brazil sammen med. Jeg ønsket at filmen skulle være et slags kompendium av alle de tingene jeg er interessert i. Så vi gikk gjennom alle skissene i skrivebordsskuffene mine og fant gamle ideer vi ikke hadde benyttet før. Gradvis vokste det fram en historie. Det første bildet var av denne vogna som ble dratt gjennom en moderne storby av noe så tidløst som hester. Det var begynnelsen. Jeg har alltid elsket teater, så vi lot de omreisende være en omreisende teatertrupp på denne vogna. Så flettet vi inn det avgjørende spørsmålet om de valgene som er tatt innen vi møter de sentrale rollefigurene. Vi lever i en tid med altfor mange valgmuligheter – hvilke frokostblandinger og dopapir vi skal ha, osv. Så vi kokte det ned til et spørsmål om det onde versus det gode (latter).

 

PLUMMER OG WAITS – A LOVE STORY
Dr Parnassus fantasiverden innenfor det magiske speilet er dataanimert, noe som stilte skuespillerne overfor store utfordringer. Gilliam forteller at han sjelden presenterer skuespillerne for storyboards eller andre former for pre-visualisering. Men det ble helt nødvendig med noe skuespillerne kunne støtte seg på når de skulle spille i løse lufta foran en greenscreen.

– Denne måten å spille på, ved ikke å ha noe å spille mot, er selvsagt krevende. Vi forsøkte å bygge opp deler av filmsettene, slik at det var noe der for skuespillerne å se og ta på. Noe de kunne falle over, slik at de kunne føle noe konkret (latter). Lily Cole havnet ofte i det tomme luftrommet, hengende på vaiere, og hun visste jo ikke hvordan det ville komme til å se ut.

Ledgers død har åpenbart overskygget de andre skuespillernes innsats i filmen. Men Gilliam kan ikke få rost Christopher Plummer og Tom Waits nok i deres roller som henholdsvis Dr Parnassus og djevelen. De utgjør filmens dynamiske dialektikk og egentlige kjærlighetshistorie, antyder han spøkefullt.

– De representerer den evige kampen mellom det gode og det onde, de to størrelsene som trenger hverandre, som er ingenting uten hverandre. Chris Plummer og Tom Waits viste seg som store improvisatører og oppmuntret hverandre hele tiden. De kommer fra hver sin ende av det kreative spekteret, men traff hverandre på midten på en måte det gnistret av. Jeg hadde jobbet med Chris på 12 Monkeys, der vi hadde en fin kjemi. Og da jeg så ham i Malicks film The New World syntes jeg han var fabelaktig. Jeg bestemte meg raskt for at jeg ville ha ham med. Det vidunderlige er at han ikke hører på meg når jeg begynner å instruere ham (latter). Han vet hva han vil. Det jeg elsker ved hans rollefigur er alle forbindelsene: Chris og Tom Waits, Chris og Lily Cole, Chris og Verne Troyer – vi lot ham gjennomgå alle disse merkelige relasjonene. Det er på mange måter hans film, han er senteret i filmen. Når vi prøvefilmet første scenen der han kommer ut av et skap, står det i manus: ”Og Parnassus gjør sin entré”. Nei, jeg tror ikke det, sa Chris, det vil være bedre om han bare blir stående. Jeg slåss ikke med en stor skuespiller, så han fikk viljen sin. Skuespillere, særlig de med erfaring fra teatret, kjenner sine inn- og utganger, det kan du være trygg på.

 

MØTTE LEDGER I KLIPPEROMMET
Tom Waits fikk rollen på karakteristisk uortodoks vis.

 

– En hollandsk venn og animasjonsfilmkunstner spurte om jeg kjente Tom Waits, for han ville bruke stemmen hans i en film han lagde. Så jeg spurte Tom på vegne av min venn, men Tom svarte nei og spurte isteden om jeg hadde et oppdrag til ham i en av mine filmer. Vi var akkurat iferd med å avslutte manuset til Dr Parnassus, så jeg svarte: Jo, jeg har en rolle til deg, du kan spille djevelen. Og han takket ja umiddelbart uten å lese rollen. Jeg kunne ikke bedt om en bedre djevel enn den Tom spiller: han er mørk, vidunderlig og poetisk. For meg er Tom Den store amerikanske poeten.

 

Da Ledger døde og filmproduksjonen en stund var stanset, reiste Gilliam til Los Angeles der han tilbragte en dag sammen med den avdøde skuespillerens familie. 

– Vi gråt sammen, men vi lo, også.  Og vi innså at filmen ville bli en positiv markering og feiring av Heath. Jeg forklarte ikke nøyaktig hva som var min plan med filmen, men de visste at Johnny, Judd og Colin skulle være med og var oppløftet over det. De var veldig støttende. 

-Det viktigste for meg har vært å få innsatsen til Heath til å fungere der oppe på lerretet. Og jeg tror familien vil sette pris på filmen. Jeg har vært heldig: Heath døde for over et år siden, men jeg har møtt ham hver dag i klipperommet. For meg er han fortsatt i høyeste grad levende.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

MENY