Erik Løchen er filmskaperen som lagde fransk nybølgefilm før hans franske kolleger hadde kommet i gang. I hvert fall var han forbausende tidlig ute med sin debutfilm Jakten, som foregrep mange av de filmatiske ideene som Truffaut og Godard skulle fordype seg i på 60-tallet. Selv om de færreste i dag hever øyenbrynene av Godards klassiske tese – om at en film skal ha en begynnelse, midte og slutt, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen – var Løchens lek med tid og rom i Jakten en liten filmrevolusjon da filmen hadde norsk kinopremiere i 1959. Året etter ble filmen utvalgt til hovedkonkurransen i Cannes, der den vant pris for lydarbeidet og vakte oppsikt.

Løchen har selv kalt filmen ”en studie i retrospektiv teknikk og kommentar”, men ikke la deg skremme: Filmen er ikke noen akademisk øvelse, men en engasjerende film som leker med dine inntrykk og overrasker med sine fortellergrep. Sentralt for historien står et trekantforhold mellom vakre Guri (Bente Børsum) og de to kameratene og rivalene Bjørn (Rolf Søder) og Knut (Tor Stokke). Det var Bjørn som i første omgang vant kampen om Guris gunst og giftet seg med henne. Men når Knut vender hjem etter et lengre opphold i utlandet, synes det som han ikke har gitt opp kampen om henne. Når de alle tre drar sammen på rypejakt den høsten, snører konflikten seg sammen og ender i et fatalt skudd. Det er her Løchen har valgt å begynne filmen, idet den lokale lensmannen frakter liket ned fra fjellet og vi kan begynne å nøste opp hva som har skjedd.

Men Jakten er ingen tradisjonell krimfilm om hvem som gjorde hva. Karakterene ser noen ganger inn i kamera, i samtale med fortelleren som forsøker å komme til bunns i hva som egentlig har skjedd. Var det et vådeskudd? Eller overlagt drap? Vi får ingen avklarende svar, men filmatiske spekulasjoner som gjør at vi stiller oss stadig mer skeptiske til sannhetsverdien av det som fortelles. For i Jakten er det ikke bare karakterene som forsøker å unngå å svare på spørsmål om sin rolle i den fatale jakten – også fortelleren viser seg å være upålitelig. Vi blir dermed utfordret til å ta del i filmfortellingen på en uvanlig måte: Vi må dikte inn og spekulere på egen hånd – ikke først og fremst om hvem som skjøt, men hva slags logikk som styrer dette spesielle filmuniverset. Som fortelleren sier det i åpningssekvensen: Er dette begynnelsen på historien, eller har den allerede skjedd?

Jakten fikk blandet mottakelse da den hadde norsk kinopremiere 24. august 1959. Men hovedstadspressen var i hovedsak positiv. Noen kritikere, som ikke var vant til å se norske filmer bryte så radikalt med klassisk dramaturgi, var ikke helt komfortable med fortellergrepene. ”Kommentarene fra en utenforstående person midt i billedhandlingen kan virke noe kunstig”, mente Aftenpostens anmelder, som også reagerte på at skuespillerne henvendte seg til kamera. Men disse grepene er filmens hjerteblod, de er grunnen til at filmen river oss med. Løchen leker med tid og rom, han kler det norske fjellandskapet inn i elegante jazztoner og viser oss filmens muligheter. Jakten har felles filmatiske berøringspunkter med Akira Kurosawas Rashomon (1951) og Alain Resnais‘ I fjor i Marienbad (1961) – filmer Løchen selv satte veldig høyt. Men universet er likevel spesifikt løchensk og norsk, regissøren er ingen etterplaprer.

Jakten ville aldri vunnet kinopublikummets kåring over tidenes beste norske film. Til det er den fortsatt for kompromissløs og modernistisk anlagt. Men er du åpen for en film som bryter med dine forestillinger om hva en norsk film er for noe – og ikke minst: hva norsk film var for noe for 50 år siden – så er Jakten en spennende reise inn i filmhistorien.

Jakten og Løchens andre film, Motforestilling, lanseres på dvd over nyttår med utstillingsåpning 27. Januar.

Denne teksten er hentet fra boken ”100 norske filmer du må se”.